2020 ble et radikalt annerledes og nesten uvirkelig år. Merkelig, mørkt og tidvis miserabelt. Vi tror vi gleder oss like mye som deg til å sette en stor, svart strek over det hele – men først skal vi prøve å sette det i perspektiv.
Til det har vi fått med oss et knippe knallfine gjesteskribenter (og én bedriftsintern redaktør), som på hver sin dag, på hver sin måte, bidrar med innsikt og ulike innfallsvinkler: Thina Saltvedt, Preben Aavitsland, Harald S. Klungtveit, Asbjørn Slettemark, Penelope Lea.
[sc name=»abo-knapper-midt-i-artikkel» ]
Penelope Lea | Skolestreiker og Unicef-ambassadør for barns rettigheter. Teksten er basert på et intervju med Filter Nyheter.
Jeg engasjerte meg i klima- og miljøspørsmålet da jeg var åtte, fordi jeg trengte veldig å se at jeg kunne bidra, og bli hørt. Så ble jeg «hørt», i den forstand at politikerne satt rundt møtebordene og hørte ordene mine. Men det skjedde ingenting.
Jeg skjønte at det var noe, men jeg klarte ikke å sette fingeren på det. «Noe» føltes skummelt eller dumt inne i meg da vi snakket. Etterhvert fortalte jeg moren og lillebroren min hvordan det føltes. Det var ulike typer hersketeknikker som jeg ikke klarte å se gjennom, for eksempel å bli klappet på hodet å bli fortalt at «det er så bra at du er engasjert».
Det er jo egentlig fint å få høre at det er bra at jeg er engasjert, men når det blir en unnskyldning for å ikke handle, og for å sette punktum for samtalen, s�...
