I november 2004 okkuperte fem hundre tusen oransjekledde demonstranter Majdan Nezalezjnosti (Uavhengighetsplassen) i Kyiv for å demonstrere mot omfattende valgfusk. Oransjerevolusjonen reddet det skjøre ukrainske demokratiet, men ble opplevd som et slag i ansiktet av Vladimir Putin.
Siden invasjonen i Ukraina i februar 2022 har ett av omkvedene tilPutin vært at den virkelige fienden er USA og Vesten, og at den ukrainske regjeringen er et ulovlig kuppregime.
«Kuppet» han sikter til, er nok hovedsakelig Verdighetsrevolusjonen i 2014, da president Viktor Janukovytsj flyktet til Russland etter at myndighetenes sikkerhetsstyrker hadde skutt og drept flere hundre demonstranter i Kyiv. Putin svarte med å okkupere Krymhalvøya, og starte en åtte år lang krig ved hjelp av russisk-kontrollerte separatister øst i Ukraina.
Men dette var hverken den første revolusjonen i Ukraina eller første gang Putin beskyldte vestlige land for å ha innsatt et ulovlig regime der. Det var ikke engang første gang separatisme i øst ble brukt som maktmiddel. Ni år tidligere demonstrerte nemlig også hundretusener av ukrainere mot en russiskstøttet og autoritær presidentkandidat som prøvde å ta makten gjennom valgfusk.
Kandidaten het Viktor Janukovytsj, og sentrum for demonstrasjonene var Majdan i Kyiv.
To statsministre
To kandidater stod overfor hverandre ved presidentvalget i Ukraina høsten 2004: Viktor Jusjtsjenko fra partiet Vårt Ukraina, og Viktor Janukovytsj fra Regionpartiet.
Jusjtsjenko hadde vært ukrainsk statsminister fra 1999 til 2001 under den utgående presidenten Leonid Kutsjma. Koalisjonen han ledet, stod blant annet for økonomiske reformer og en tilnærming til EU. Både fargen oransje og slagordet «Tak!», dvs. «Ja!», symboliserte optimisme.
Janukovytsj var tidligere guvernør i sin hjemregion, oblasten eller fylket Donetsk i Øst-Ukraina. Han hadde vært statsminister siden 2002, og var Kutsjmas foretrukne kandidat.
«Ukraina uten Kutsjma!»
Leonid Kutsjma hadde vært president siden 1994, altså bare tre år etter at Ukraina ble selvstendig i 1991. De første årene etter selvstendigheten hadde vært tøffe, men i den andre presidentperioden hans hadde Ukraina opplevd stor økonomisk vekst, og det hadde vokst fram en middelklasse. Samtidig hadde det vokst fram en klasse av nyrike forretningsfolk, kjent som oligarker, som hadde tjent seg rike på privatiseringen av tidligere sovjetiske statsbedrifter.
Den økonomiske veksten hadde startet mens Jusjtsjenko var statsminister. Derfor ble han støttet av den nye middelklassen og av liberale ukrainere som betraktet Janukovytsj som et symbol på de kriminelle og korrupte elitene de ville ha vekk fra makten. Samtidig var Jusjtsjenko selv en del av de samme elitene. Og hans viktigste allierte, Julija Tymosjenko fra partiet Fedrelandsforbundet, hadde tjent seg rik som leder for et selskap som importerte og solgte russisk gass.
Det som hadde samlet opposisjonen, var en alvorlig skandale i november 2020, da den savnede journalisten Heorhij Gongadze ble funnet halshugget i en skog utenfor Kyiv. Gongadze hadde etterforsket korrupsjon høyt oppe i systemet, og lekkede opptak fra presidentens kontor viste tilsynelatende at Kutsjma hadde gitt ordre om drapet. I tillegg viste de at Kutsjma hadde vært involvert i valgfusk og korrupsjon. Dette ble kjent som «kassettskandalen», og utløste store demonstrasjoner under parolen «Ukraina uten Kutsjma». Partiene til Jusjtsjenko og Tymosjenko hadde deltatt i «Ukraina uten Kutsjma»- demonstrasjonene. Men vel så viktig var det at demonstrasjonene hadde mobilisert det ukrainske sivilsamfunnet som hadde vokst frem de siste årene, og som var dominert av en ny generasjon ukrainere som hadde vokst opp etter at landet ble selvstendig.
Demonstrasjonene gjorde at Kutsjma måtte gi opp det som trolig var den opprinnelige planen hans, nemlig å stille til valg for en tredje presidentperiode. I tillegg skadet det tilnærmingen til EU og NATO, som Kutsjma i alle fall utad hadde vært tilhenger av. Dermed hadde Kutsjma måttet søke støtte hos Putin. I 2003 hadde han fått gjennom en plan om å ta Ukraina inn i et russiskledet «felles økonomisk rom».
Putins aktive tiltak
I 2004 hadde den tidligere KGB-offiseren Vladimir Putin vært Russlands president i fire år. Putin hadde sentralisert makten og temmet de russiske oligarkene, men også begynt å vise autoritære sider, blant annet ved å ta kontroll over tidligere uavhengige medier.
Et mål for det nye regimet var å gjøre Russland mektig og respektert igjen. Ikke minst prøvde man å styrke båndene til andre land i det tidligere Sovjetunionen, som man fortsatt betraktet som en russisk interessesfære. Dette gjaldt ikke minst i Ukraina, som ser ut til å ha vært en besettelse for Putin fra første stund. Den russiske journalisten Mikhail Zygar mener at Kutsjma rådførte seg med Putin før han plukket ut Janukovytsj som etterfølger før presidentvalget. I løpet av 2004 møttes Putin og Janukovytsj nesten hver måned. Putin, som på denne tiden også var populær blant mange ukrainere, besøkte også Ukraina flere ganger under valgkampen for å støtte Janukovytsj med løfter om billig olje og gass.
I tillegg tok de russiske myndighetene i bruk det som på engelsk kalles «active measures» eller «aktive tiltak» i Ukraina. Dette hadde vært en KGB-spesialitet under den kalde krigen, og inkluderte propaganda, desinformasjon, sabotasje og endog drap for å undergrave fienden innenfra.
Ett av de «aktive tiltakene» som ble iverksatt var økonomiske bidrag til valgkampen, som ikke minst gikk til bestikkelser for å rigge valget. Et annet var en liten hær av russiske «politiske teknologer», et ord som delvis kan oversettes til spinndoktorer. Strategiene deres omfattet å bruke russisk TV — som hadde mange seere i Ukraina — til å vinne over den russisktalende delen av befolkningen, og forsøke å øke spenningene mellom det russisktalende øst og det ukrainsktalende vest.
Her spilte de blant annet på gamle, sovjetiske forestillinger om den farlige ukrainske nasjonalismen som fortsatt levde i Øst-Ukraina. Lokal-tv i Donetsk kryssklippet Jusjtsjenkos valgkamp med gamle opptak av nazi-parader, mens høyreekstremister fikk betalt for å holde støttemarkeringer for Jusjtsjenko. I tillegg prøvde man å stemple Jusjtsjenko — som var gift med en amerikansk kvinne — som en amerikansk marionett.
Janukovytsj fikk dessuten velsignelser fra den russisk-ortodokse kirken, som var det største trossamfunnet i Ukraina og underlagt patriarken i Moskva.
Ukraina er ikke Russland
På noen områder var det likheter mellom Ukraina og Russland på denne tiden. Begge landene kunne karakteriseres som «hybrid-regimer», med mange av kjennetegnene på demokratier samtidig som institusjonene og rettsstaten var svake. Kutsjma selv var knapt noen demokrat, og særlig i den andre presidentperioden hans hadde utviklingen gått i autoritær retning. Valget i 1999 ble vunnet ved hjelp av valgfusk, og den statlige kringkastingen fikk jevnlig instrukser fra presidentadministrasjonen.
Samtidig var ikke Ukraina Russland. For det første sikret den ukrainske grunnloven en virkelig maktfordeling mellom presidenten og parlamentet. For det andre sikret regionale forskjeller og at ulike partier dominerte i forskjellige landsdeler en viss pluralisme, som også ble styrket av at oligarkene støttet hver sine partier. Kort sagt var Ukraina et slags «demokrati ved tilfeldigheter», som gjorde det umulig for presidenten å marginalisere parlamentet og samle makten på sine egne hender slik som i Russland. Det betydde også at metoder som fungerte i Russland, ikke nødvendigvis fungerte i Ukraina.
Jusjtsjenko blir forgiftet
Kvelden 5. september spiste Jusjtsjenko middag med lederen og viselederen for den ukrainske sikkerhetstjenesten SBU i en villa utenfor Kyiv. Møtet var kommet i stand for å opprette en kanal mellom myndighetene og opposisjonen, for å hindre at det brøt ut voldelige sammenstøt i forbindelse med valget.
Etter at han hadde kommet hjem, begynte Jusjtsjenko å føle seg dårlig. Snart var han så syk at han ble fløyet til en privatklinikk i Østerrike, der legene konkluderte med at han var blitt forgiftet med stoffet dioksin. Hvis han hadde kommet dit senere, ville han trolig ha dødd.
Bare ti dager senere var Jusjtsjenko tilbake i Ukraina for å fortsette valgkampen. Men han var skamfert for livet: Ansiktet hans, som tidligere hadde virket ungdommelig for en mann som hadde fylt femti, var nå arret og furete. I tillegg var leveren og bukspyttkjertelen hans skadet. Hvem som stod bak forgiftningen, har aldri blitt brakt på det rene. Samtidig hadde gift vært et populært våpen for sovjetisk etterretning under Den kalde krigen, og i ettertid har mange russiske regimekritikere blitt drept eller forsøkt drept med gift. Derfor kan det i alle fall ha vært russisk etteretning som stod bak drapsforsøket på Viktor Jusjtsjenko.
Forgiftningen ble et viktig tema for den videre valgkampen, og mobiliserte enda flere ukrainere mot de sittende myndighetene. I tillegg hadde det allerede funnet sted valgfusk under lokalvalget tidligere på året. Mange ukrainere hadde dessuten reagert kraftig på hvordan myndighetene behandlet studenter som protesterte i Sumy i Nordøst-Ukraina i august samme år. Dette viste at mange ukrainere var lei av å forholde seg passive og kyniske til myndighetene, og ville ha forandringer.
Første og andre valgomgang
Første valgomgang fant sted 31. oktober. Jujstsjenko og Janukovytsj fikk til sammen nesten åtti prosent av stemmene, og ifølge de offisielle tallene var det bare 0,6 prosent som skilte dem.
Disse tallene gjenspeilte neppe de virkelige resultatene. Janukovytsjs team hadde hatt tilgang til valgkommisjonens database, og kunne dermed «rette på» valgresultater etter hvert som de kom inn. De skal også ha prøvd å bestikke meningsmålingsbyråer før andre valgomgang, for å sikre fordelaktige valgdagsmålinger. Men dessverre for dem var ikke alle byråene villige til å la seg kjøpe, og aktivister fra sivilsamfunnet organiserte også sine egne målinger.
I andre valgomgang 20. november ble det derfor et stort sprik mellom de offisielle tallene — som utropte Janukovytsj til vinner med 49,5 prosent av stemmene mot 46, 9 til Justsjenko — og uavhengige valgdagsmålinger, som gav Jusjtsjenko 53 prosent mot 44 prosent til Janukovytsj. Observatører fra OSSE rapporterte også om juks i flere ukrainske byer. I tillegg fikk Jusjtsjenkos team tilgang til telefonsamtaler som viste at Janukovytsjs folk hadde manipulert stemmetallene.
Nesten umiddelbart etter at resultatene var kunngjort, samlet mer enn 200 000 ukrainere seg på Majdan, og antallet fortsatte å vokse etter hvert som folk ankom fra andre deler av Ukraina. Som i 2014 vokste det snart fram en hel liten by av telt.
USA og EU nektet å anerkjenne valget. Den eneste som umiddelbart gratulerte Janukovytsj med seieren, var Putin. Også det ukrainske parlamentet fordømte valgfusket.
Uro i øst
Demonstrasjonene spredte seg også til andre ukrainske byer, særlig i vest. Dette fikk Janukovytsj-leiren til å prøve å spille et nytt kort, trolig etter råd fra de russiske politiske teknologene. Dette kortet var trusselen om separatisme.
I Øst-Ukraina, spesielt i Janukovytsjs hjemmeregion i Donetsk og naboregionen Luhansk, var det allerede misnøye med utviklingen på 1990- og 2000-tallet. Donetsk og Luhansk var dominert av kullgruver, stålverk og annen gammeldags industri, som i noen tilfeller hadde blitt nedlagt etter selvstendigheten og innføringen av markedsøkonomi. Dette hadde igjen skapt arbeidsledighet og fattigdom. Lokale eliter tilknyttet Regionpartiet la skylden på regjeringen i Kyiv og på vestukrainerne, og spilte dermed på motsetninger mellom det ukrainsktalende vest og det hovedsakelig russisktalende øst og sør.
Alle de ni sørlige og østlige fylkene hadde stemt på Janukovytsj, og den største oppslutningen var i Donetsk og Luhansk. Flere guvernører i de østlige og sørlige fylkene gikk nå ut og krevde en folkeavstemning om en føderalisering av Ukraina. 26 november møttes motstandere av «Oransjerevolusjonen» i Severodonetsk i Luhansk-fylket. De beskyldte Kyiv og Vest-Ukraina for å være styrt av kuppmakere, som ikke godtok velgernes avgjørelse og ignorerte ønskene folk i øst og sør. De tok også til orde for å opprette en «sørøstlig føderasjon» innenfor Ukraina. Og både i Donetsk og Luhansk bad de lokale myndighetene om hjelp fra Moskva.
Krisen blir løst
Parallelt med kongressen i Severodonetsk kom de polske og litauiske presidentene til Kyiv, sammen med EUs utenrikssjef Javier Solana, for å prøve å megle fram en løsning. 3. desember klarte de å få til en avtale, der Kutsjma — som fortsatt var president i Ukraina — gikk med å kansellere andre valgomgang, og holde den på nytt. I første omgang hindret avtalen voldelige sammenstøt mellom demonstrantene på Majdan og gruvearbeiderne som Janukovutsjs Regionparti var i ferd med å busse inn fra Donetsk.
Omvalget 26. desember gav en klar seier til Jusjtsjenko, som fikk 51,9 prosent av stemmene mot 44,2 til Janukovytsj. I januar 2005 ble Jusjtsjenko innsatt som Ukrainas tredje president, og utnevnte Julija Tymosjenko til statsminister.
Demokratiet reddet i Ukraina…
Oransjerevolusjonen ble en viktig prøve på Ukrainas vilje til demokrati, og demonstrerte kraften i det ukrainske sivilsamfunnet. Oransjerevolusjonen stanset også den autoritære utviklingen og forsøket på å bruke media til å påvirke. De neste årene vokste mediemangfoldet i Ukraina, og selv om mange medier var talerør for oligarker og deres foretrukne partier, styrket det pluralismen mens Russland gikk i motsatt retning. Alt dette skulle vise seg enda viktigere under Majdan i 2014. Og mens valget i 2004 først og fremst handlet om innenrikspolitikk, var det en proeuropeisk kandidat som ønsket å ta landet i retning av EU som vant valget.
Putins forsøk på å opptre som «storebror» fikk også motsatt effekt. I februar 2023 oppsummerte den ukrainske sosiologen Oleh Saakian det slik:
— Putin prøvde å påtvinge ukrainerne sine egne oppfatninger. Indirekte sa han til ukrainerne at «det er ikke dere som skal avgjøre hvordan dere skal ha det, det skal avgjøres av hva jeg blir enig med myndighetene deres om». Folk gikk ikke ut for å protestere mot korrupsjonen eller mot oligarkene, men fordi de ble fratatt friheten til å bestemme selv.
Det var også andre sider ved Oransjerevolusjonen som pekte framover mot Majdan ti år senere. Dette gjaldt både forsøket på å spille på regionale skillelinjer, anklagene om et «kupp» og manglende respekt for velgere i øst, og til slutt bruken av separatisme som våpen.
Men den oransje koalisjonen til Jusjtsjenko og Tymosjenko sprakk etter et års tid. Mange av dem som hadde hatt store forhåpninger, mistet også troen på at det var mulig å få til endringer. Den som tjente på dette, var Viktor Janukovytsj, som vendte tilbake som president i 2010.
…men svekket i Russland
I Moskva var Putin forvirret og sint over Oransjerevolusjonen, og uforstående til at Kutsjma ikke bare hadde fått politiet til å jage vekk demonstrantene på Majdan. Putin forstod heller ikke at Ukraina var annerledes enn Russland, og mente Vesten og spesielt USA måtte ha stått bak. De russiske «politiske teknologene» kan ha bidratt til dette inntrykket, ved å skylde på Vesten i stedet for å innrømme at pengene og arbeidet hadde vært til ingen nytte.
Russiske medier, som allerede var blitt et verktøy for myndighetenes propaganda, omtalte også det som hadde skjedd i Kyiv som et «antirussisk kupp». Men mens den mer demokratiske Jusjtsjenko hadde vært den foretrukne kandidaten, tyder ingen ting på at vestlige regjeringer hadde involvert seg. Riktig nok hadde det ukrainske sivilsamfunnet som var med å stanse valgfusket, i flere år fått støtte vestfra. Men selv om man betraktet dette som innblanding, hadde den økonomiske støtten vært mindre enn det Janukovytsjs leir hadde fått fra Russland under valgkampen. Frykten for «fargerevolusjoner» ble fra nå av en ny besettelse for Putin-regimet, som begynte å slå hardt ned på det russiske sivilsamfunnet samtidig som det gjorde alt for å undergrave de nye myndighetene i Kyiv. Og fordi Putin betraktet Oransjerevolusjonen som Vestens verk, fikk den også store konsekvenser for den videre utviklingen i russisk utenrikspolitikk.
