Det kommer ikke som noen overraskelse at Erna Solberg til slutt måtte trekke tilbake at hun brukte akkurat ordet «blodtørstig» om norske journalister. Men uttalelsene hennes tirsdag, som indirekte ga legitimitet til Per Sandbergs retorikk om heksejakt og reportere som «henretter», rommer langt mer enn en enkeltstående trumpsk karakteristikk.

De bærer også med seg mer enn sammentreffet der Solbergs utfall mot gravejournalistikken kom rett før 350 amerikanske nyhetsredaksjoner publiserte hver sin lederartikkel om pressefrihet for å forsvare den mot Donald Trump og forklare leserne konsekvensene av demokratifiendtlige angrep på mediene.

Bare så det er sagt: Per Sandberg har gyldige poenger i mediekritikken – særlig om løst funderte spekulasjoner om Bahareh Letnes i kommentarartikler og debattinnlegg. Det kan skade troverdigheten til ellers grundige redaksjoner – og pressen generelt – når faktadrevet journalistikk blir supplert med adjektivtunge spionteorier med sterkt underholdsningspreg eller foraktfulle karakteristikker, eller når en avis tabber seg ut så mye som da Fiskeribladet påsto at PST hadde anbefalt redaktøren å politianmelde Sandberg for trusler. Dessuten er norske medier generelt for dårlige til å bygge tillit gjennom å korrigere og beklage små og store unøyaktigheter og forklare hvordan de oppsto.