Det kommer ikke som noen overraskelse at Erna Solberg til slutt måtte trekke tilbake at hun brukte akkurat ordet «blodtørstig» om norske journalister. Men uttalelsene hennes tirsdag, som indirekte ga legitimitet til Per Sandbergs retorikk om heksejakt og reportere som «henretter», rommer langt mer enn en enkeltstående trumpsk karakteristikk.

De bærer også med seg mer enn sammentreffet der Solbergs utfall mot gravejournalistikken kom rett før 350 amerikanske nyhetsredaksjoner publiserte hver sin lederartikkel om pressefrihet for å forsvare den mot Donald Trump og forklare leserne konsekvensene av demokratifiendtlige angrep på mediene.

Bare så det er sagt: Per Sandberg har gyldige poenger i mediekritikken – særlig om løst funderte spekulasjoner om Bahareh Letnes i kommentarartikler og debattinnlegg. Det kan skade troverdigheten til ellers grundige redaksjoner – og pressen generelt – når faktadrevet journalistikk blir supplert med adjektivtunge spionteorier med sterkt underholdsningspreg eller foraktfulle karakteristikker, eller når en avis tabber seg ut så mye som da Fiskeribladet påsto at PST hadde anbefalt redaktøren å politianmelde Sandberg for trusler. Dessuten er norske medier generelt for dårlige til å bygge tillit gjennom å korrigere og beklage små og store unøyaktigheter og forklare hvordan de oppsto.

Men legg merke til at statsministerens kronargument overfor NTB på onsdag var «hensyn til rikets sikkerhet» kontra «norske journalister blodtørstige for å få svar».

«Det er et veldig driv for å få vite alt. Men innenfor sikkerhet kan man ikke alltid få vite alt, også fordi vi må ta vare på vår egen sikkerhet. Og dette er det PST, ikke statsministeren, som må vurdere», sier hun også.

Med ett unntak – PSTs undersøkelser av Sandbergs mobiltelefon, som det er gode grunner til at offentligheten neppe vil få vite utfallet av – kan jeg ikke komme på noen vesentlige spørsmål i saken der mediene etterspør informasjon som burde være sikkerhetsgradert.

Ved å bevisst la være å svare på de mest grunnleggende spørsmålene om datoer, steder og roller, og gjennom å hindre innsyn i dokumentasjonen, visste Solberg og Sandberg godt at mediene måtte bruke uoffisielle kilder til å finne puslespillbitene. Da vil det både oppstå massive lister med spørsmål overfor hovedpersonene og enkelte unøyaktigheter i enkelte medier, som Sandberg vil bruke i sitt (mislykkede) forsøk på å diskreditere hver eneste artikkel eller tv-innslag som er laget om saken.

I virkeligheten har mediedekningen båret preg av nitid undersøkende journalistikk om åpenbart viktige tema, som har trosset politisk eller personlig motivert hemmelighold. Jeg mener det er talende at det etter tre uker ennå er uklarheter i helt sentrale spørsmål. Noen eksempler:

  • Statsministerens kontor og Sandbergs tidligere departement hemmeligholder fortsatt hvor mange sikkerhetsbriefer før utenlandsreiser statsråden fikk tilbud om av PST som han ikke møtte på, og hvem som avslo på vegne av ham. (Sandberg sier han har vært på alle han har fått tilbud om). Begrunnelsen er «sikkerhetshensyn», selv om innsynet ikke gjelder innholdet i samtalene og PST-sjefen mener dette er noe som er opp til departementet å avklare.
  • Nærings- og fiskeridepartementet må ha visst tidlig i saken at Sandberg 3. oktober 2017 hadde et møte med Letnes og to andre personer med iransk bakgrunn i departementet – men vil fortsatt ikke bekrefte dette, opplyse hvem møtedeltagerne er eller si hva som sto i statsrådens kalender.
  • Det er fortsatt uklart, såvidt jeg vet, hvorfor Sandbergs mobiltelefon, slik jeg forstår det, ble liggende to dager i departementet etter Sandbergs innlevering før den ble overlevert PST i Nydalen.
  • Det tok åtte dager med avsløringer før departementet ville opplyse når Sandberg søkte visum ved den iranske ambassaden. Vi fikk aldri se selve søknaden.
  • Statsrådens eventuelle tekstmeldinger om Iran holdes tilbake.
  • Statsministeren vil ikke svare på når hun fikk vite at statsråden hadde deltatt på den iranske ambassadens nasjonaldagfeiring.

Sånne ting. Dette er ikke hemmelighold av sikkerhetshensyn, slik Solberg framstiller det, det er politikk og spinn for å unngå ytterligere avsløringer som kler henne dårlig.

Dette er forøvrig den samme statsministeren som vil endre Offentlighetsloven for å hindre media innsyn i regjeringens kalendre. (Sandberg-saken, der møte- og arrangementsdatoer står sentralt, er et lærebokeksempel på hva som kan holdes skjult gjennom en slik regel).

Statsministeren har ikke på noe stadie i saken bidratt til å unngå eventuelle feiloppfatninger eller bringe klarhet i elementære fakta. Det første ikke-svaret jeg fikk fra Statsministerens kontor 27. juli om statsrådens Iran-reise (den som lå på Instagram) og når SMK fikk vite om den, er illustrerende i ettertid:

«Vi kommenterer ikke på hvor statsrådene ferierer utfra et generelt sikkerhetsprinsipp».

Det kan nesten virke som statsministeren er enig i Sandbergs analyse av at det er media som har skylda: at det egentlig ikke hadde vært så nøye med sikkerhetsbruddene og dømmekraften hvis statsråden hadde lyktes med å holde faktaene unna offentligheten.

«Sikkerhetshensyn» og hemmeligstempling er mektige våpen mot offentliggjøring av kritikkverdige forhold for en statsminister som er villig til å misbruke dem. I hvert fall om man kombinerer det med å bruke voldsmetaforer om pressens arbeid og framstille det som en motsetning til rikets sikkerhet. Er det der vi er?

  • Harald S. Klungtveit er redaktør i Filter Nyheter.