Kortversjonen av kongressvalget tirsdag er at Trump og partiet hans vil få gjennomført enda mindre de neste to årene, og at Det hvite hus trolig vil ligge i konstant skyttergravskrig med Representantenes hus om pikante granskninger og juridiske stevninger.

Litt utdypning:

Hvem vant egentlig mellomvalget?

Hvis du spør president Trump, var tirsdagen en heidundrende suksess for Republikanerne:

Det er selvfølgelig tullball. Etter åtte års republikansk hegemoni er nå maktbalansen endret i Demokratenes favør, og Republikanerne klarte ikke å hindre det tross at USA er inne i den sterkeste økonomiske utviklingen på flere tiår. At Trump fortsatt er blant de minst populære presidentene noensinne, spilte ikke positivt inn.

Republikanerne tapte flertallet i Kongressen, der Demokratenes kontroll over Representantenes hus fra januar av vil sperre for alle lovforslag fra presidentens parti som ikke er tverrpolitiske. Det kan også ha andre negative følger for Det hvite hus. (Se nedenfor).

Fordelingen lå onsdag formiddag an til å bli noe sånt som 227-208 i Demokratenes favør.

En rekke av kandidatene Trump klistret seg til i valgkampen, tapte tross den uttalte støtten og tilstedeværelsen fra presidenten. Demokratene vant også flere guvernør-dueller, noe som er viktig på lang sikt.

Slår man sammen tallene fra alle valgkampene fikk Demokratene 8-9 prosentpoeng flere stemmer enn Republikanerne. 

I Senatet var det ingen som forventet at Demokratene skulle vinne, siden den tredjedelen av setene som var på valg i år var overvekt av sittende demokrater som måtte forsvare seg, i kombinasjon med nær umulige dueller i tungt republikanske delstater som de måtte ha hanket inn i tillegg. Her har imidlertid republikanerne grunn til å slå seg på brystet, siden flertallet deres kan bli 53-47 mot dagens 51-49.

Demokratene mislyktes i sørstatene Florida og Georgia, der de hadde håpet å gjøre innhugg. Det er muligens dette Trump sikter til når han sutrer om «fake news», igjen, i dag:

Han nevner forøvrig ikke at det vekker oppsikt nasjonalt at Demokratenes utfordrer Beto O’Rourke, som drev en spektakulært vellykket valgkamp mot senator Ted Cruz i Texas (som hadde drahjelp fra Trump), kom så nære seier som 2,5 prosentpoeng i den erkerepublikanske delstaten.  Obama (2008) og Clinton (2016) tapte der med henholdsvis 12 og 9 prosentpoeng i presidentvalgene.

Det republikanske partiet er forøvrig like hvitt, mannlig og middelaldrende som før, mens Demokratene får æren for at det for første gang blir flere enn hundre kvinnelige representanter i Kongressen – mange av dem unge og to av dem muslimer.

Hvem er det som gjør valget så jevnt for republikanerne i 2018?

Hvite amerikanere uten høyere utdanning bosatt utenfor storbyene, svært grovt sett.

Blant hvite menn som stemte ved årets valg, var det nesten 60/40 overvekt av republikanske velgere, ifølge valgdagsmålingene. Også blant hvite kvinner har republikanerne trolig et snaut flertall landet sett under ett, rundt 50-46.

Kontrasten til totalen av ikke-hvite velgere er stor, der 73 prosent stemte på Demokratene. Svarte kvinner er det mest ekstreme utslaget – 91 prosent stemte på Demokratenes kandidater, ifølge målingene.

Ser man på alder isolert sett, har Demokratene desidert størst oppslutning hos velgere yngre enn 40 år, og man må faktisk til de over 60 for å se et tydelig republikansk flertall.

By vs. land-utslaget er omtrent like ekstremt som da Trump ble valgt som president. Så mange som 66 prosent i byene stemmer på kandidater fra Demokratene, som også har klart flertall i bynære områder/forsteder, mens republikanere får nær 60 prosent i småbyer og landlige strøk USA sett under ett.

Hva er konsekvensene av Demokratenes seier?

Valgresultatet vil medføre fastlåste fronter i de to kongresskamrene fram til minst 2020, der alle reformer og større forslag som anses som partipolitikk er døde før de blir fremmet – særlig slik klimaet er i dag. Mens Trumps viktigste bragd i Kongressen de siste to årene var å få gjennom en stor skattekutt-reform, kan han se langt etter noen lignende seire resten av presidentperioden.

Han får altså enda mindre gjennomslagskraft i konkret innenrikspolitikk. Utenrikspolitikken styrer han ennå i stor grad selv.

Like interessant er det kanskje at Demokratene, som nå får lederen av alle komiteene i Representantens hus, på egen hånd kan sette i gang granskninger der de har vide fullmakter til å tvinge fram dokumentinnsyn og vitnemål gjennom stevninger.

Allerede har noen av politikerne varslet at de vil gå etter selvangivelsene Trump forsøker å holde unna offentligheten – trolig en langvarig advokatbatalje som kan ende i en partipolitisert Høyesterett. Men Demokratene kan også tenkes å initiere høringer om alt fra korrupssjonssaker i Trump-administrasjonen til anklager om seksuell trakassering eller avleggere i Russland-komplekset.

(Senatet rår over godkjenningen av Trumps dommerutnevnelser og andre viktige posisjoner – her vil altså Demokratene fortsatt ha like lite de skulle ha sagt som under bataljen om høyesterettsdommer Kavanaugh i høst).

Donald Trump ser allerede ut til å bekymre seg for granskningene:

Edward Luce i Financial Times oppsummerer situasjonen slik:

«De neste månedene vil vi se et rabalder man sjelden har sett maken til i amerikansk politikk. Én av statsmaktene vil lete etter bevis for å slå fast at presidenten er en kriminell. Han vil i sin tur prøve å stemple anklagerne som uamerikanske. Midt oppi dette vil Robert Mueller ferdigstille sin rapport om mistanken om at Trumps valgkamp i 2016 konspirerte med Russland.»

Det leder oss til…

Kan Demokratene felle Trump med riksrettssak nå?

Nei, de har ingen mulighet til å felle ham alene. Det kunne aldri blitt resultatet av dette valget isolert sett, siden en riksrettsdom krever to tredels flertall i Senatet – noe Demokratene sannsynligvis aldri vil få slik USA ser ut i dag. (De har altså ikke engang simpelt flertall i neste periode).

Men: Når Demokratene nå får flertall i Representantenes hus så kan de – starte – prosessen på tvers av republikanernes ønsker. Det kan få betydning særlig for hvor raskt eventuelle alvorlige konklusjoner mot Trump i Mueller-etterforskningen blir behandlet i Kongressen. (Les mer om selve prosessen her).

Demokratene kan også fremme riksrettssak i helt andre saker. Kanskje finner de inkriminerende forhold i de nevnte granskningene de nå vil sette i gang, eller de kan se seg tjent med å tvinge republikanernes politikere til å formelt slå ring om en stadig mer skurkaktig president (som kanskje uansett blir felt før perioden hans er omme).

Men her er det stor uenighet om strategien internt blant Trumps motstandere. Akkurat nå er det ikke noe som tyder på at en riksrettsprosess er noe Demokratene tar fatt på i januar uten ryggdekning fra Muellers konklusjoner.

Når starter den neste presidentvalgkampen?

Måtte du spørre om det?

Den begynner med en gang, selv om det er to år til 2020-valget. Når mellomvalget nå er overstått, vil mange av de potensielle utfordrerne til Trump hos Demokratene forsøke å markere seg så raskt som mulig både i og utenfor Kongressen.

Følg med på navn som Kirsten Gillibrand, Cory Booker, Kamala Harris og nevnte Beto O’ Rourke.