Å bli dømt for å kalle profet Mohammed en pedofil er ikke en krenkelse av ytringsfriheten.

Det kom Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) fram til i en dom torsdag 25. oktober.

Avgjørelsen har skapt sterke reaksjoner i mange europeiske land, også i Norge. Flere er bekymret for hva dommen kan høre til på sikt, og om den kan skape presedens for ytringsfrihetens grenser i flere land i Europa.

Jurister Filter Nyheter har snakket med venter at dommen ankes inn til EMDs øverste innstans, Storkammeret.

Hvordan kom vi hit?

Saken startet i Østerrike. I et møte arrangert av landets høyrenasjonalistiske parti Frihetspartiet (FPÖ) i 2009 sa en foredragsholder, Elisabeth Sabaditsch-Wolff, at profeten Mohammed

«likte å «gjøre det» med barn», og

«En 56-åring og en seksåring? Hva kaller vi det? Gi meg et eksempel? Hva kaller vi det, hvis det ikke er pedofili?».

Uttalelsene ble tatt opp på lyd av en journalist under dekke av å være vanlig publikummer.

Foredragsholderen siktet til Muhammeds kone Aisha Islam. Ifølge tidlige islamske skrifter ble hun bortgiftet til profeten da hun var i seks-syv-årsalderen, en praksis som ikke var uvanlig på den tiden (rundt år 620). Hun bodde etter sigende hjemme hos foreldrene til hun nådde puberteten i ni-ti-årsalderen, hvorpå profeten hadde sex med henne første gang. Da var han 53 år gammel.

Litt mer historie:

Muhammed hadde da ifølge skriftene flyktet fra Mekka til Medina med sine tilhengere for å unnslippe et mulig attentat. Med på reisen var Aishas far Abu Bakir, som ble den første kalif etter Mohammed. Aisha er med andre ord ingen hvemsomhelst i islamsk lære. Hun er fremholdt som profetens favorittkone blant sunnimuslimer, men er kontroversiell blant sjiamuslimer for å ha ledet den første krigføringen om makten muslimer i mellom (hun tapte).

Aisha på kamelryggen i slaget om makten i kalifatet. Bilde fra det tyrkiske eposet Siyer-i Nebi om Mohammeds liv, skrevet på 1600-tallet. Topkapi Sarayi Museum Library, Istanbul

Krenking av religiøses følelser

Den østerrikske kvinnen ble dømt for blasfemi i landets ankedomstol i 2011, og måtte betale en bot på 480 euro, knappe 5000 kroner, samt saksomkostninger.

Dommen fra menneskerettsdomstolen sier det er Østerrikes rett å bestemme hvordan ytringsfrihet og vern av religiøse følelser bør veies mot hverandre.

Østerrike har en straffelov som forbyr blasfemi.

Lovens paragraf 283 sier at «den som offentlig eller på en måte som gjør at den blir tilgjengelig for mange mennesker, (…) ønsker å krenke andres menneskelige verdighet, en av gruppene som er utpekt i første ledd (kirke eller et religiøst samfunn osv), fornærme på en måte som sannsynligvis vil skjemme eller redusere denne gruppen i offentligheten, (…) kan straffes med fengsel inntil to år».

Nettopp det at kvinnen etter dommernes vurdering mot bedre vitende hadde «stemplet» Mohammeds sex med Aisha som et bevis på profetens «generelle seksuelle preferanse», uten å samtidig opplyse publikum om at barneekteskap var vanlige på den tiden, gjorde at retten mente hun ikke la opp til en «seriøs debatt», men kun hadde til hensikt å demonstrere at Mohammed ikke er verdig tilbedelse.

Endret praksis

Opp gjennom historien har EMDs vektlegging av de ulike menneskerettighetene justert seg:

  • På 90-tallet utviklet EMD et sterkt vern om ytringsfriheten. Journalister klagde fellende injuriedommer fra nasjonale domstoler inn til EMD med påstand om at artikkel 10 om ytringsfrihet var krenket.
  • Tidlig på 2000-tallet skjedde det en endring. Domstolen kom til at artikkel 8 om vern privatlivet også omfatter et vern av omdømme. Fra da av måtte injuriesakene i Strasbourg avgjøres på grunnlag av en avveining mellom disse to, og den mer ensidige vektleggingen av ytringsfriheten opphørte.
  • I denne saken gjør EMD det klart at religionsfriheten i artikkel 9 balanseres mot ytringsfriheten i artikkel 10.

Forsiktig med religion

Domstolen presiserer at religiøse må tolerere og akseptere at andre avviser deres tro. «Bare hvor ytringer går ut over grensene for en «kritisk nektelse», og spesielt hvor de sannsynligvis ville anspore religiøs intoleranse, kan en stat lovlig anse ytringene å være uforenlige med respekt for tanke-, samvittighets- og religionsfrihet», konkluderer EMD.

I saker som gjelder religion har EMD imidlertid tradisjonelt vært ganske varsom med å overprøve nasjonale vurderinger, ifølge Bjørnar Borvik, professor ved UiB. Han skrev doktorgrad om personvern og ytringsfrihet, med fokus på avveiningen mellom kolliderende menneskerettigheter.

Professor Bjarne Borvik. UiB

— Dommen er nok et uttrykk for at EMD erkjenner at det ikke er en europeisk konsensus om hvor grensen skal gå i disse sakene. I Europa er det ganske store forskjeller i synet på hva som er å tråkke over streken i religiøs kritikk, lovgivningen gir uttrykk for ulike interesseavveininger. I en slik situasjon kan ikke dommerne sitte i Strasbourg og uniformere lovgivningen, sier Borvik.

— Uinteressant norsk debatt

Borvik mener, i motsetning til de aller fleste kommentatorer og jurister som har uttalt seg om dommen til nå, at EMD har argumentert godt for avveiningen.

— Jeg mener dommen strengt tatt gir ytringsfriheten et godt vern.

Han viser til at mange i det offentlige ordskiftet i Norge har vært svært opptatt av at man i liberale demokratier måtte tåle å bli krenket, at det er et gode. Han mener det er en vinkel på debatten som nesten kun tar utgangspunkt i rettigheter for ytringer i pressen.

— Det var ingen som i ytringsfrihetens navn tok til orde for å endre loven som forbyr reklame å fremstille kvinner som seksuelle objekter, for eksempel. Og det var jo enighet om at også ytringsfriheten har sine grenser, i reglene om injurier, privatlivets fred og hatefulle ytringer. Så i realiteten var det vel bare muslimene som skulle finne seg i å bli krenket. Ytringsfrihetsdebatten i Norge blir sånn sett ganske ensporet, inkonsekvent og uinteressant.

Smaken av egen medisin

Flere jurister med menneskerettighetene som spesialfelt har pekt på at dommen er en konsekvens av at europeiske stater har presset hardt på en tid for å begrense EMDs rolle. Statene skal være den primære beskytter av menneskerettighetene, og at EMD kun skal være en sikkerhetsventil. EMD skal sjekke at staten har foretatt en forsvarlig vurdering, og hvis den er det, så skal ikke domstolen overprøve vurderingen.

Vi skal ikke lengre tilbake enn 17. oktober i år for å finne en sak der regjeringsadvokaten i Norge, Fredrik Sejersted, ba Menneskerettsdomstolen om «å holde seg unna» det regjeringen anser som rene norske anliggender i en betent barnevernssak.

Tidligere i år kom medlemsstatene i Europarådet med en erklæring om at domstolen skulle være forsiktig med å overprøve stater. Initiativet kom først og fremst fra Danmark, men også Russland, og Storbritannia har vært opptatt av dette. Det har også vært en diskusjon i Sveits og Nederland. Motivene varierer ut fra hvilke saker landene har kollidert med domstolen i:

  • England: Krav fra EMD om at fanger skal ha stemmerett, spørsmål om utvisning av terrorister.
  • Danmark: Utvisning av kriminelle migranter.
  • Russland: Seksuelle minoriteters rettigheter og fangers stemmerett
  • Sveits: Bygging av moskeer.

Så kommer denne dommen, der «alle» synes resultatet er galt.

Professor Geir Ulfstein er direktør for PluriCourts, et senter for fremragende forskning om internasjonale domstolers legitimitet. Han mener at slik domstolen nå har posisjonert seg, kan den kritiseres fra begge sider: Både av de som vil ha mindre innblanding i nasjonale anliggender, og de som vil ha sterkere vern om ytringsfriheten. I Norge er det gjerne de samme som mener begge deler.

Professor Kjetil Mujezinovic Larsen ved UiO, som har forsket på forholdet mellom EMD og norsk rett, mener denne dommen er en nyttig vekker for de nordiske landene.

— Hvis man vil ha en domstol som fremmer viktige nordiske verdier i Europa, så må en ha en domstol som faktisk gjør konkrete vurderinger av statenes avveininger.

Han mener denne saken viser at statene i større grad bør la domstolen få virke.

Risikoen for vold

Dommerne balanserte foredragsholderens rett til ytringsfrihet med «andres rett til å beskytte sine religiøse følelser» og målet om «å bevare religiøs fred i Østerrike», og landet på at det ikke er lov å fornærme profeten på den måten hun gjorde det, fordi det kan føre til «religiøs ufred» (les: En trussel mot samfunnssikkerheten).

EMD mener at temaet i denne saken var «særlig sensitivt», at konsekvensen av uttalelsene var situasjonsavhengig, og at østerrikske myndigheter i dette tilfellet var «bedre i stand til å vurdere hvilke utsagn som trolig ville forstyrre den religiøse freden i deres land».

Angrepet på satiremagasinet Charlie Hebdo i 2015 var foranledningen til at Stortinget på initiativ fra Høyre og Frp gjorde alvor av å fjerne blasfemiparagrafen i Norge. «Det er på tide at samfunnet tydelig står opp for ytringsfriheten, også i religiøse spørsmål,» skrev forslagsstillerne Anders B. Werp (H) og Jan Arild Ellingsen (Frp).

«Ytringsklokskap» eller fallitt?

Borvik mener at det EMD-dommen egentlig belyser, er at vi «lever i en verden i dag som tilsier at vi skal bruke ytringsfriheten vår med en viss klokskap».

— Ytringer sprer seg til hele verden på få sekund, og hele verden er kommet til Europa. Man kan godt si at Charlie Hebdo fremsatte legitim religionskritikk, men formen som velges gjør at debattene som oftest sporer av. Det var vel det Jonas Gahr Støre prøvde å si for en tid tilbake, men det gikk jo ikke så bra.

— Innstramminger i hva man kan tillate å si basert på frykt for reaksjoner var det terroristene ønsket?

— Ja, og det er jo et dilemma, som jeg ikke har noe klart svar på. Men vi må forholde oss til den verden vi lever i, som er polarisert og konfliktfylt. Vi aksepterer jo at staten kan gripe inn mot hatefulle ytringer som kan føre til vold, og da bør vi kanskje også akseptere at staten griper inn mot ytringer som krenker religiøse følelser på en slik måte at de kan føre til vold, sier Borvik.

Han peker på at selv i USA, som ansees å ha et meget sterkt vern av ytringsfriheten, har man akseptert at  retten kan gripe inn mot hatefulle ytringer hvor det er en overhengende og umiddelbar fare for vold som konsekvens, uten at det strider med det første grunnlovstillegget om ytringsfrihet.

Kan inspirere religiøse grupper

— Kan det bli en konsekvens av dommen, at ulike religiøse grupperinger lærer at så lenge man kommer med trusler om vold som reaksjon på religiøs krenkelse, så får du stilnet motparten?

— Ja, det kan du innvende, men jeg har vanskelig for å tro at religiøse grupper handler så organisert og rasjonelt. For meg er det helt sentralt at østerrikske domstoler – etter å ha vurdert bevisene i saken – kom til at det forelå en slik risiko for voldelige handlinger. Da blir jo spørsmålet til syvende og sist om vi ønsker at staten skal ha en mulighet til å beskytte oss mot slike voldelige handlinger, og jeg mener at det er ønskelig, sier Borvik.

Geir Ulfstein utelukker ikke at dommen kan brukes av religiøse grupperinger.

— Dommen kan gi statene mulighet til å begrense ytringer som muhammedtegninger for å hindre uro og vold. Det kan hende dommen kan være til inspirasjon for grupper som ønsker å begrense slike ytringer.

Han tror imidlertid ikke at dommen kan bli brukt til å legitimere sanksjoner mot ytringer som ikke handler om religion.

— Jeg vet ikke hvor langt en skal strekke dette. Dommen gjelder religionsfrihet opp mot ytringsfrihet. Dette med religion er så spesielt at en ikke kan trekke det opp mot politiske ytringer som ikke gjelder religionsspørsmål, sier Ulfstein.

Få konsekvenser

Samtlige jurister Filter Nyheter har snakket med tviler imidlertid på at dommen vil få store konsekvenser for ytringsfriheten i Europa.

— Jeg tror ikke dommen vil føre til flere blasfemilover eller strengere straffer. Jeg tror det er en nyttig dom for samfunnsdebatten, sier Kjetil Larsen.

Professor Kjetil Larsen UiO

Han tror ikke dommen blir stående i det hele tatt.

— Det jeg tror er at dommen vil bli brakt inn for Storkammeret, og at den vil få en annen konklusjon.

— Hvorfor?

— Dommen er såpass snodig sett i lys av hva EMD har ment tidligere om at ytringsfriheten veier veldig tungt. Straffeforfølgelse av ytringer som er såpass milde som disse har det ikke vært praksis for å godta tidligere. Det ville vært rart om Storkammeret valgte å opprettholde den. Det er vanskelig å spå fremtiden, men det er en magefølelse jeg har.