Historien bak uke 12, 18 og 22: Ropstad ville vite om jordmødre kunne straffes for senabort

Bildet av Kjell Ingolf Ropstad ble tatt i innspurten av valgkampen i 2017 - ett år før KrFs dramatiske veivalg, der Erna Solberg lokket med innstramminger i abortloven.

Hvorfor er grensen for selvbestemt abort akkurat uke 12 i Norge? Er det noe spesielt med uke 18 i svangerskapet? Har uke 22 alltid vært «grensen for abort»?

Det hagler ukenummer i abortdebatten. Filter har sjekket hvor de kommer fra.

Noen kommer fra 30-tallet, andre er hentet fra lufta – og den siste har fått kraftig fødselshjelp av KrF-leder Kjell Ingolf Ropstad.

Uke 12: En medisinsk begrunnelse

I ulike land og ulike situasjoner har man snakket om «tidlig i svangerskapet», men man har ment ulike ting. Derfor opererer noen land med uke 14, andre med 12 og det tredje med uke 18.

12 uker har blitt en bestemmelse som gjelder både i Norge og Danmark. I Sverige har kvinnene en samtale mellom 12. og 18. uke.

Fosterleger Filter har snakket med peker på det medisinske: Svangerskapet deles opp i tre deler – trimester: Det første varer til uke 12, det neste i 24, og resten til fødsel. Det er ikke tilfeldig.

Til og med uke 10 er fosteret ikke et foster, men et embryo i utvikling. I uke 12 er embryoet blitt et ferdig utviklet «minifoster», med kropp og organ som skal vokse og modnes. På dette tidspunktet skjer de fleste spontanaborter, for i disse ukene skjer det mye utvikling, og mye som kan gå galt.

Det er i uke 12-13 som er det beste tidspunktet å oppdage alvorlige skader eller tilstander på fosteret med ultralyd, ifølge Kjell Å. Blix Salvesen, sjef for Kvinneklinikken ved St. Olavs hospital. Av samme grunn blir uke 12 sett på som et godt tidspunkt for videre overvåkning av fosterutviklingen – også internasjonalt.

Dette har imidlertid ikke ligget der som et selvsagt premiss for at aborten bør skje tidlig, historisk sett – faktisk tvert om.

Skulle vente til hormonene hadde roet seg

På 50-tallet var det både leger og politikere som mente at kvinnene var «psykisk ustabile» i de tre første månedene av svangerskapet, på grunn av endret hormonbalanse. Dette ble både brukt som et argument for at kvinnene ikke burde velge selv, og for at aborten skulle skje seint i svangerskapet.

På 50-tallet mente leger i Sverige at aborten burde skje etter 20. uke av den grunn.

– Et argument var at da ville kvinnen «venne seg til» svangerskapet, og kanskje ombestemme seg, sier Kari Tove Elvbakken, professor i statsvitenskap ved Universitetet i Bergen.

Hun har undersøkt abortspørsmålets politiske historie, og er aktuell med en bok om kampen for rett til abort og fødselskontroll.

Kari Tove Elvbakken er aktuell med bok om abortspørsmålets politiske historie.

Elvbakken sier at uke 12 historisk sett ikke nødvendigvis knyttet seg så mye til fosterets stadium i utviklingen, men om risikoen aborten betød for kvinnen.

– Veldig lenge, også for hundre år siden, så var det ofte tematisert at aborter bør skje innen de tre første månedene. Dette var knyttet til hvilke metoder man brukte for abortinngrepet, for da var det kirurgiske abortinngrep, men også metoden for å oppdage graviditeten, sier professoren.

Lenge ble ikke svangerskap påvist så tidlig som nå, man hadde ikke dagens graviditetstester.

– Man oppdaget det kanskje ikke før menstruasjonen hadde uteblitt én, kanskje to ganger. Da er man to måneder på vei.

Terskelen fra 30-tallet

Etter straffeloven fra 1902 var det straffbart å utføre abort på kvinner, også om de utførte aborten selv. Gjennom 30-tallet leverte ulike medisinske grupperinger inn lovforslag til politikere Storting, regjering og departement. Et av forslagene hadde for eksempel formuleringen at abort skulle tillates om den ble «fremkalt av en lære med den svangre kvinnes samtykke og innen tre måneder etter besvangrelsen». På denne tiden var det lov for leger å utføre abort dersom det stod om kvinnens liv og helse.

I 1934 ba regjeringen straffelovskomiteen, til sterke protester fra kristne miljøer, om å gå gang med å lage en abortlov. Året etter, mai 1935, foreslo komiteen å tillate abort av medisinske «rettmessige grunner», incest, voldtekt eller «annen grov krenkelse av kvinnens kjønnsfrihet», alvorlige arvelige sykdommer eller fare for mor eller barnets liv og helse under fødsel, og – særlig viktig for arbeiderklassen – dersom kvinnens sosiale forhold var svært vanskelige. Det ble ståhei, også fra legehold, og departementet bestemte seg for å kjøre en høring i det medisinske miljøet.

De konservative kreftene i Stortinget, som da var Høyre, Venstre, KrF og Bondepartiet (nå Sp) synes det var altfor mange illegale aborter, og i 1939 etterspurte de hva regjeringen ville gjøre for å stoppe «aborttrafikken». Regjeringen Nygaardsvold (Ap) ønsket fortsatt liberal praksis (etter datidens begreper), og sa derfor at de ville «jobbe videre med saken».

Abortspørsmålet ble debattert gjennom hele 50-tallet, og i 1959 kom et utkast til abortlov. Der het det i paragraf 2 at «svangerskap må ikke avbrytes etter utløpet av tredje svangerskapsmåned med mindre det er særlige grunner for det».

Også i nabolandene ble abort debattert.

– Flere svenske gynekologer mente på 50-tallet at abortene ikke var mer risikable for kvinnen etter uke 20 sammenliknet med en tidlig fase, sier Elvbakken.

Abort i uke 20 er i praksis en minifødsel.

Uke 18: Litt tilfeldig dato

Dagens abortlov sier at det må «særlig tungtveiende grunner» til for å få abort etter uke 18. Fosteret må ha alvorlige skader, moren være alvorlig syk, for eksempel tungt psykotisk eller kreftsyk, graviditeten resultat av en voldtekt, og så videre.

At det akkurat ble uke 18, ble lite diskutert i arbeidet med abortlovene og vedtakene på 60- og 70-tallet, ifølge professor Elvbakken. I debattene ble det vektlagt at det var tidlig i svangerskapet at kvinnen skulle ha rett til abort. Først senere ble det debattert at fosteret skulle få stadig sterkere vern utover i svangerskapet.

– Abortloven fra 1975 er en liberal lov, og gir kvinnene rett til abort på vidt grunnlag frem til uke 18. Grunnen til det er at da loven ble vedtatt i 1975, så nektet én politiker i SV, Otto Hauglin, å vedta fri abort for kvinnene. Men han gikk med på at det skulle være svært liberale kriterier, så lenge nemndene ble beholdt. Da Ap og SV hadde flertall i 1978, banket de gjennom fri abort til uke 12, og beholdt de liberale kriteriene for nemnda, sier hun.

Formuleringen om «liv og helse» fra 1902 ble for eksempel videre og videre tolket opp gjennom årene fram til den første abortloven fra 1960. Professoren understreker også at argumentene for innskrenkningene i abortrettighetene ikke bare har handlet om vern av fosteret historisk sett.

– For KrF var kampen mot abort en kamp mot avfolkning, umoral og synd, og frykt for at muligheten til abort og prevensjon kunne føre til mer «umoralsk oppførsel», sier Elvbakken.

Innstramming samtidig med informasjon om barnet

18-ukersgrensen i over 30 år vært tett knyttet til når norske kvinner får mer inngående kunnskap om livet i magen – nemlig tilbud om tidlig ultralyd i den vanlige svangerskapskontrollen.

Etter en intens «konsensuskonferanse» i 1986 ble tilbudet om ultralyd innført av sosialminister Tove Strand (Ap). At den ble lagt til uke 18 hadde med teknologi å gjøre: På 80-tallet var bildekvaliteten på ultralyden ikke god nok til å gi ultralyd tidligere enn uke 18.

Det var i USA man begynte med konsensuskonferanser. Disse bestod av panel med fagfolk på feltet, der samfunnsengasjerte personer ble invitert som lyttere. Disse skulle lytte til foredrag og debatt, og deretter gå sammen å beslutte hva som burde gjelde i den gitte saken.

Gjennom 90-tallet meldte mediene om at ultralyd førte til senaborter. En norsk studie fra 1986 til 2012 viste at andelen aborter på grunn av tilstander ved fosteret lå stabilt etter ultralyd-undersøkelse ble innført.

Innføringen av ultralyd har faktisk vært en suksesshistorie:

En studie av om lag 1,2 millioner norske graviditeter fra 1967 til 1995 viste at innføring av systematisk ultralyd i Norge førte til 57 prosent reduksjon av død i mors liv i tiden etter termin og 27 prosent reduksjon av død de tre siste ukene før termin.

Rundt 20 år etter suksess-vedtaket ble imidlertid denne helserevolusjonen for kvinner og barn kraftig innskrenket.

Forbudet i 2004

Utviklingen i fosterdiagnostikk-faget har foregått kontinuerlig – i Norge gikk imidlertid lovverket i motsatt vei av den teknologiske utviklingen.

I løpet av siste halvdel av 90-tallet innførte mange land i Vesten tidlig ultralyd, altså mot slutten av første trimester. Norsk fostermedisin stod sterkt internasjonalt på denne tiden. I Norge hadde praksisen utviklet seg til at flere gravide ble tilbudt ultralydundersøkelser gjennom hele svangerskapet, selv om svangerskapet var helt normalt.

Det likte ikke Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet. Disse partiene hadde flertall i Stortinget fra Bioteknologiloven ble vedtatt i 2004. Da ble det forbudt å tilby undersøkelsen rundt uke 12 som et generelt tilbud til gravide. 

Undersøkelsene i uke 12, som gjøres primært for å oppdage fostermedisinsk viktige tilstander, fanger nemlig også opp symptom på Downs syndrom. Forbudet mot bruk av ultralyd ble innført blant annet for å hindre at foster med Downs syndrom ble oppdaget innen fristen for selvbestemt abort.

Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet var bekymret for at forbudet ville svekke fostres og gravides mulighet til å få livreddende hjelp – noe som tydelig fremgår av partienes merknader i saken i Stortingets dokumenter.

En av landets nestorer i fostermedisin, professor emeritus Sturla Eik-Nes ved NTNU, var i mai 2020 svært tydelig på at forbudet hadde gitt negative «bivirkninger»:

  • UNDER GRAVIDITET: Tvillingfoster med felles morkake har større sjanse for å dø enn andre foster – hele 24 prosent, hvis ikke morkaken deles i to. Det hindrer at det ene fosteret blør over i det andre og skape store ødeleggelser. Hvis kvinnen vet om det og hvilke sympotomer hun skal være oppmerksom på, så er det lettere å redde fostrene. Andre tilstander ved fosteret kan gjøre at legene velger å gå inn i livmoren for å gi helsehjelp, for eksempel å drenere væske fra lungeposen ut i fostervannet. Et annet tilfelle kan være foster som trenger gjentatte blodoverføringer. Legene ble forhindret i å oppdage disse så tidlig som mulig i svangerskapet.
  • VED FØDSEL: Legene finner flere hjertefeil ved å legge sammen funn i uke 12 med uke 18. Hjertet er det vanskeligste organet å finne feil på. Enkelte foster har en hjertefeil av slik art at barnet blir akutt dårlig like etter fødsel. I slike tilfeller blir den gravide sendt i god nok tid til Rikshospitalet, som har nasjonalt ansvar for barnehjertekirurgi før fødselen eller forløsningen starter. Det samme gjelder enkelte andre alvorlige tilstander.  Sjansen for at slike fødsler på lokalsykehus uten spesialkompetanse går galt er større. Legene ble altså forhindret i å finne flest mulig slike tilfeller og sikre best mulig oppfølging under fødsel.
  • DØD: For det tredje gikk legene glipp av muligheten til å tidlig finne en «skjult abort» tidlig, nemlig at fosteret i magen var dødt, uten at moren merket at det var det.
  • ALVORLIG SYKDOM: Fostermedisinerne ble forhindret i å så tidlig som mulig finne tilstander ved fosteret som er så alvorlig at det bare er et spørsmål om når det går galt, for eksempel syndrom som vil gjøre at barnet dør like etter fødsel. Kvinnene fikk vite dette etter de var halvveis til fødsel, og fikk dermed ikke mulighet til å abortere tidligere i stedet for å utføre senabort, noe som ville lettet påkjenningen og helserisikoen for kvinnen. I uke 18 er senaborten en minifødsel.
  • KVALITET: I tillegg havnet det norske fostermedisiner-miljøet bakpå rent faglig. De siste 15 år har de i mindre grad kunnet delta i den internasjonale utviklingen av faget, både når det gjaldt å bedre kvaliteten på selve undersøkelsen, samt forskning på hvordan svangerskapsovervåkningen kunne bedres helt fra slutten av første trimester.

Sturla Eik-Nes sier til Filter Nyheter at forbudet særlig har hatt konsekvenser for noen tvillinger med delt morkake, fordi diagnosen der den ene bør over i den andre ble oppdaget for sent uten tidlig ultralyd.

Sturla Eik-Nes.

– Dessverre har vi som følge av det de siste 20 år mistet foster med denne tragiske diagnosen. Fostermedisinere er fosterets lege, og vårt arbeide forblir å hjelpe og behandle fosteret. Siden Bioteknologiloven 2004 har vi i Norge ikke fått lov til å gi den spesielle tilstanden, som det er lett å diagnostisere, den optimale behandling, sier Eik-Nes.

Våren 2020 ble bioteknologiloven betydelig endret. Da gikk Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti sammen, og fikk flertall for å gi alle kvinner tilbud om ultralyd innen uke 14.

Eik-Nes er nå 75 år, og har brukt et helt yrkesliv på å jobbe for at tidlig ultralyd skal bli et tilbud til alle gravide. Kvinneklinikksjef Kjell Å. Blix Salvesen tror tidlig ultralyd vil føre til færre senaborter, fordi legene nå får fulgt opp komplekse graviditeter tidligere.

Kjell Salvesen, NTNU.

– Det er åpenbart, sier Salvesen.

Han sier at legene i dag oppdager rundt 50-60 prosent av alvorlige fostertilstander – resten oppdages ikke. Halvparten av de som oppdages, finner legene i uke 12. Klinikksjefen tror generell tidlig ultralyd nå vil gjøre at mer oppdages tidligere.

– Det er også hele tiden utvikling på apparater som øker andelen, sier han.

Uke 22: En lov fra Solberg-regjeringen i 2013

Abortloven har siden den ble vedtatt hatt en formulering om at det ikke er lov å ta abort om fosteret er levedyktig – det vil si når det kan overleve utenfor magen. Den medisinske utviklingen har gått fremover på dette punktet: Mens man for noen år siden snakket om uke 28, er det i dag medisinsk mulig å redde foster helt ned i uke 23.

I Norge er det forskriftsfestet at det ikke er lov å ta abort av levedyktige foster fra og med uke 22. Kun hvis det er fare for mors liv og helse, eller at fosteret er så alvorlig skadet at det ikke er levedyktig, tas det abort etter uke 22.

Denne forskriften er imidlertid ikke eldre enn at den ble innført av Erna Solbergs regjering i 2013.

Historien bak datofestingen av uke 22 er interessant, og innbefatter en viss partileder i KrF, Kjell Ingolf Ropstad. I september 2012 sendte nemlig Ropstad, som den gang var justispolitisk talsperson for KrF på Stortinget, et brev til Riksadvokaten. I brevet ba Ropstad om en vurdering på hvorvidt sykehus, helsepersonell og nemndsmedlemmer kunne straffeforfølges for å ha tillatt og utført aborter der fosteret var levedyktig.

Bakgrunnen for henvendelsen var at ledelsen ved fødeavdelingen ved Oslo Universitetssykehus (OUS) våren 2011 hadde varslet sykehusets egen kliniske etikkomité og Helsedirektoratet om at den sentrale abortklagenemnda, som hadde blitt opprettet og plassert ved OUS et drøyt år tidligere, hadde godkjent enkelte aborter av foster eldre enn uke 22 på psykososialt grunnlag. Dette var så sent at fødeavdelingen ville vite om praksisen var i strid med abortlovens formulering om levedyktighet.

Den kliniske etikkomiteen ved OUS tok opp saken i juni samme år. I møtereferatet konkluderer komiteen med at «slik situasjonen er i dag med senaborter på OUS, synes det i noen tilfeller å bryte med norsk lov».

Ropstad fikk svar fra Riksadvokaten om at leger, jordmødre og nemndmedlemmer ikke kunne straffeforfølges for å ha utført aborter der fosteret kunne ha overlevd utenfor magen.

Klagenemnda vektla voldtekt også sent i svangerskapet

Den sentrale klagenemnda for abort hadde erstattet fem regionale klagenemnder. Hensikten var å sikre større likebehandling av abortsøknader og bedre rettssikkerhet enn ved den tidligere ordningen, blant annet ved å øke sammensetningen til fem medlemmer, inkludert en jurist. Klagenemnda behandlet 16 abortsøknader i 2011.

I korrespondansen mellom Helsedirektoratet og den sentrale klagenemnda kom det frem at nemnda synes det var vanskelig å fortolke levedyktighetsbegrepet i enkelte saker. De fant det ikke medisinsk mulig å gjøre en vurdering av det enkelte fosters overlevelsesmuligheter slik abortloven sier.

Vurderingene derfor ble gjort opp mot abortlovens unntaksparagrafer (§2), som er sosiale, økonomiske og helsemessige faktorer. Nemnda la blant annet sterkt vekt på om den gravide hadde blitt voldtatt.

Ba ekspertkomité om råd – fikk 21 + 6

I februar året etter oppsummerte ledelsen ved Kvinne- og barneklinikken ved OUS situasjonen slik i et brev til Helsedirektoratet:

«Fødeavdelingen på Rikshospitalet opplever nå en uforholdsmessig stor belastning ved at disse inngrepene er lagt til OUS etter at OUS fikk ansvaret for å «huse» ankenemnda. Fødeavdelingen på Rikshospitalet har blant landets største aktivitet for mottak av for tidlig fødte (ned til 23 uker). Disse barna har nå en overlevelse på 40-60 % (23.0 til 24.0 uker) som stadig øker og med god livskvalitet for de fleste overlevende. Fødeavdelingen på Rikshospitalet har også ansvar for et betydelig antall aborter etter påviste alvorlige misdannelser».

Få måneder senere, i mai, satt daværende helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen (Ap) ned en ekspertkomité bestående av blant annet jordmødre, fosterleger og jurister, som skulle vurdere hvor grensa gikk. I juni samme år kom rapporten:

«Ekspertgruppen foreslår at abortforskriften § 18 annet punkt revideres slik at det fremgår tydelig av forskriften at et foster vanligvis anses som levedyktig etter 21 uker + 6 dager, og at svangerskapsavbrudd følgelig ikke kan utføres etter dette tidspunktet, med mindre fosteret har en tilstand som er uforenlig med liv eller det foreligger en nødrettslignende situasjon», het det.

Slik ble det.


Nå kan du prøve vårt nye digitalabonnement gratis i 30 dager

Klikk på bildet og bli abonnent i dag.