Regjeringen og næringsminister Torbjørn Røe Isaksen (H) mener Norge må ta sin del av ansvaret for å utvinne mineraler til det grønne skiftet, og har sagt ja til kobberutvinning fra Nussir.

– Vi er trygge på at deponeringen ikke vil skje med uakseptable virkninger for miljøet og sjømatnæringen, uttalte Isaksen i regjeringens pressemelding.

Hva betyr det egentlig?

Her er det vi vet om landdeponi vs sjødeponi, gift og reindriftgruvedrift og dumping i Repparfjorden i Finnmark.

  • Hva: Gruvedrift med utvinning av rundt 70 millioner tonn kobbermalm. Avfallet dumpes på fjordbunnen, mellom 1 og 2 millioner tonn gruvestøv i året.
  • Hvem: Gruveselskapet Nussir. Jobben med å hente investorer for å finansiere utbyggingen starter nå.
  • Hvor: Repparfjorden i Kvalsund. Fjorden er et av Norges 10 viktigste vassdrag for atlantisk laks, og er en nasjonalt fredet laksefjord
  • Når: Planlagt utbyggingsstart i 2020.
  • Hvorfor: 150 lokale arbeidsplasser og verdier totalt opp mot 1,4 milliarder kroner (2014-beregning).
  • Hvorfor ikke: Potensielt ødeleggende konsekvenser for reindriften i området og død fjord i driftsperioden på 25-30 år.

Hva er det som egentlig dumpes i fjorden?

Det er finmalt steinstøv som inneholder tungmetaller: Kobber og nikkel. I tillegg er det kjemikalier i blandingen. Mengden kobber i støvet er så høyt at det havner i Miljødirektoratets klasse fem, «svært dårlig».

Kari Kjønigsen, seniorrådgiver i Miljødirektoratets industriseksjon, sier til Faktisk.no at de vurderer det slik at kobbermengden i vannet vil øke litt, men at det vil være under nivået som kan gi skadelig effekt på fisk.

Livet på fjordbunnen der steinstøvet legges vil dø.

Vil giften spre seg utover havet?

Motstandere, deriblant nevnte Lundberg, mener fjorddumpingen kan få konsekvenser for fisk i en mye større utstrekning enn bare dumpingområdet.

Ekspertene strides om hvorvidt det er minst skadelig å dumpe på land eller i vann. Geologer som har undersøkt områder hvor gruveavfall lagret på land sier det har vist seg at metaller har sivet ut i havet etterhvert som grunnen under forvitret og eroderte.

Knut Bjørlykke, en geolog ved UiO, har blandet seg i debatten.

Han sier at saltet i sjøvann gjør at gruvestøv klumper seg sammen. Metallene er sterkt bundet til steinstøvet, og vil sige nedover i sjøbunnen og derfor ikke spres utover i særlig grad. Dette gjelder spesielt i fjorder hvor det er lite strøm og erosjon.

Repparfjorden er imidlertid grunn, med sterke strømmer langs bunnen som går innover i fjorden. Havforskningsinstituttet svarte på Nussirs utslippssøknad i 2012 at det er fare for at disse strømmene vil virvle opp det mest finkornete avfallet, og dra det med seg på vei ut av fjorden.

Forskerne er også uenig i at bare 10 prosent av massene er finkornet, de mener det snarere er snakk om 20 prosent. Instituttet kritiserte Nussir for at strømforholdene på fjordbunnen er for dårlig undersøkt, og at modelleringene som er gjort for hvordan partiklene vil spre seg er for svake. I tillegg reagerer de på at dumpingplassen ligger på kun 30 meters dyp, hvor det er sterkere strøm enn lengre ned. I løpet av en måned er alt vannet i fjorden byttet ut av havstrømmene.

Skal det være en villaks med gruvestøv?

Fiskeridirektoratet region Finnmark og Havforskningsinstituttet er bekymret for hvordan støvet vil påvirke villaksen i fjorden. Hvis det fineste støvet virvles opp kan det havne i gjellene på fisken som svømmer der. Laksen drar hvert år oppover vassdraget for å gyte på samme sted som den ble født.

Repparfjorden er som nevnt nasjonal laksefjord. Disse ble opprettet «for å gi våre viktigste laksebestander en særskilt beskyttelse», ifølge Miljødirektoratet. Laksebestandene «skal beskyttes mot inngrep og aktiviteter i vassdragene og i de nærliggende fjord- og kystområdene», deriblant med tiltak som «restaurering av leveområder». Dumping av gruvestøv er ikke akkurat helt spot on på oppdragsbeskrivelsen.

Miljødirektoratet mener en må vurdere landdeponi og sjødeponi fra sak til sak. I tilfellet Kvalsund vurderer direktoratet at landdeponi er verre enn sjødeponi, spesielt for reindriften.

Hvorfor er samene så sinna?

Samer har som urfolk spesielle rettigheter, både som folk og enkeltmennesker, til å opprettholde sin kultur, identitet, språk og arbeid – blant annet.

Det er to reindriftsområder som rammes av gruvedriften, med til sammen 9000 til 11 000 rein som påvirkes (avhengig av årstid).

Frykten er at ny aktivitet skal føre til at reinen ikke tør å passere over til den siste delen av sommerbeitet sitt, og at reinen vil sky verdifulle beiteområder ned mot Repparfjorden. Det er mye mat for reinen i Nussir-området, og leder for beitedistriktet, Per Johnny Skum, frykter at flere tusen rein vil bli berørt.

Reindriftssamene ønsker utregninger på hvor mange rein og reineiere som berøres, og hvilke økonomiske konsekvenser det kan få.

Rein går jo rundt på veiene i bygda, hva er problemet?

Mens reinoksene kan ratte rundt, helt ned til veier og bebyggelse, går simlene så langt unna mennesker og vår aktivitet som de kan i kalvingsperioden. Et fint, slett kalvingsområde er akkurat der en av kobberforekomstene befinner seg, på Ulveryggen. Hvis reinen unngår området vil den måtte velge et annet, potensielt dårligere område å kalve, kanskje høyere opp i fjellet lengre sør i distriktet, ifølge Skum. Høyere opp kan det være mer rovdyr som ørn, eller mer ujevnt terreng. Dårligere kalvingsområder og mer stressede, tynnere simler kan føre til at flere kalver dør. Begge deler vil gå utover dyrehelsen og lønnsomheten for reindriften.

Staten har derfor sagt at Nussir blant annet må ha redusert aktivitet i det området helt fra 15. april til 1. oktober, og helt stans under selve kalvingen, fra 1. mai til 15. juni.

Det er imidlertid ikke sikkert om tiltakene er gode nok til å sikre at reinen ikke skyr området.

Skum viser blant annet til at bare gruvestøvet kan bidra til at reinene blir mer plaget med lungesykdommer. Det skjedde sist gang det var gruvedrift her, og reineierne mener det skyldes gruvestøvet.

Er ikke sjødeponi greit for reinen, den er jo på fjellet?

To forskere ved NORUT i Alta gjorde en utredning i 2011 som tok for seg konsekvenser for reinen av ulike alternativer, blant annet land- og sjødeponi. De konkluderte med at landdeponi er desidert verst, deretter sjødeponi med aktivitet oppå fjellet.

Et av stedene reinen flytter seg på egen hånd, fra vinter og tidlig vårbeite og bort til sommerbeite, er fra før brutt av en anleggsvei som ble lagt der under gruvedrifta på 70-tallet. Det er ikke ryddet ordentlig opp i ettertid, og nå brukes den av andre. Forskerne sier at for at sjødeponi-alternativet skal gå overens med reindriften, er det «avgjørende» at den veien gror igjen, og ikke blir tatt i bruk på nytt.

Forskerne skriver at ny aktivitet på veien vil gi «stor risiko» for at reinen slutter å gå der. Regjeringa har imidlertid bestemt at den ikke vil pålegge at veien gror igjen.

Selv om området får være i fred på forsommeren anser forskerne skadevirkningen for reindriften som «stor», og som «potensiell kritisk» for reindriftens eksistens.

For reindriftssamene det gjelder kan gruvedrifta altså bety at flere må slutte med reindrift, eller at barna deres ser mørkt på å ta over når det blir deres tur. Sametinget og Norske Samers Riksforbund (NSR) mener derfor at gruva ikke kan starte opp overhodet.

Den røde sirkelen viser hvor gruvedriften kolliderer med et viktig område for reindriften. De gule feltene viser hvor reinen går for å komme seg til beiteområdene på andre siden av Nussir-fjellet. Norgeskart.no

 

  • Filter Nyheter har ønsket intervju med fagpersoner i næringsdepartementet for å forstå hvordan hensynet til trekkveien er løst, men departementet avslo intervju. Kommunikasjonsrådgiver Hanne Steensnæs opplyste at departementet valgte å «løse det» ved at Filter kunne utføre intervju per e-post via henne til og fra en statssekretær (politiker). Filter Nyheter har avslått dette.
  • Filter Nyheter har også forsøkt å kontakte Nussir, men har så lagt ikke oppnådd kontakt.