Vi må redusere utslippene fra industri med 75 til 90 prosent i verden de neste 30 årene hvis vi blant annet skal hindre at øystater som Fiji og Maldivene rett og slett drukner, og millioner av mennesker må flytte. Det krever at vi finner en metode for å fjerne karbonet fra røyken fra fabrikkpipene, og etter hvert også fra atmosfæren, og lagre det i bakken.

Alle «løsningsforslagene» FNs klimapanel har kommet med for hvordan vi når 1,5-gradersmålet, er avhengig av karbonrensing. Det er vi fordi politikerne har bestemt at vi ikke skal stanse klimaendringene ved å dempe økonomisk vekst, og heller ikke gi opp arbeidet for å få verdens fattige befolkning opp på en bedre levestandard. Da må vi «trylle» med såkalte negative utslipp.

Med unntak av treplanting har vi ikke teknologi for å gjøre dette enda, og vet ikke om teknologien som utvikles nå blir vellykket. Forskerne tror heller ikke at én teknologi eller ett prosjekt kan suge ut alt som trengs for å komme i balanse på utslippene. Forsker Sarah Gasda ved Uni Research CIPR mener det realistisk at vi kan håndtere rundt en tidel av globale utslipp gjennom karbonfangst og -lagring.

Derfor må vi vedde på alle hestene og håpe at minst én av dem overhodet kommer seg over målstreken. Det blir dyrt, vanskelig og en stor forandring.

Norges tre hester

I Norge vedder vi på at vi skal klare å fjerne CO2 fra fabrikkpipene, og lagre den under havbunnen i blant annet gamle oljefelt.

Helt konkret er det tre karbonfangstprosjekt igjen i Norge, etter at gjødselprodusenten Yara la ned sin satsing:

• Sementfabrikken Norcem i Porsgrunn
• Testanlegget på Mongstad
• Avfallsanlegget til Fortum i Oslo

Norcem slapp ut over 780 000 tonn CO2 i 2017, og samarbeider med Aker Solutions om å utvikle teknologien som skal plukke karbondioksiden ut av røyken. Norcem har allerede brukt 50 millioner. Aker har fått det til. Det er teknologisk mulig. Forprosjektet skal være klar om ett år. Regjeringen betaler for at det gjennomføres.

Teknologi på billigsalg

Men: For å klare klimamålet må teknologien i tillegg bli så enkel og billig at det er mulig for andre land som ikke har så fet lommebok som Norge å kjøpe den. Det må bli masse fangst, over alt.

Næringsliv, forskere og politikere håper at prisfall, i kombinasjon med høyere avgift på CO2-utslipp, skal gjøre det lønnsomt å bygge karbonfangstanlegg på fabrikker i alle land.

Mislykkes Norge kan det være et skudd for baugen for karbonfangst i hele verden.

Ingen forpliktelser

Forskere ved det næringsrettede instituttet Sintef mener det er mulig å fjerne utslipp fra industrien tilsvarende 50 millioner tonn CO2 i året i 2030 med en «lav utbygging» forbeholdt industribedrifter. Det betyr en trettidobling av dagens prosjekter. I 2050 ser forskningsinstituttet for seg at vi er oppe i tregangeren, 170 millioner tonn.

Så spørs det om regjeringen er villig til å betale når det virkelig gjelder, når teknologien skal bygges ut. Utgiftene skal deles mellom staten og de private selskapene, men næringslivet er avhengige av tilskudd.

Det koster nemlig mye penger å investere i infrastrukturen som skal føre karbonet ned i bakken. Altså å bore brønner, bygge plattformer. Karbondioksiden må komprimeres enormt (et semitrailerlass med gass må bli så kompakt at det kun fyller en boks du kan holde i hånden), fraktes til Bergen og ut i Nordsjøen, og sprøytes inn i stein to-tre kilometer under havbunnen.

Industrien håper å kunne tjene gode penger på å ha et karbondeponi til havs som andre bedrifter i Europa vil betale for å bruke. For det er essensielt: Det må bli lønnsomt for private selskaper å drive «karbonsøppelfylling».

Prosjektet har vært utsatt av regjeringen flere ganger. Egentlig skulle regjeringen ta en investeringsbeslutning i 2019, og anlegget skulle gå for fullt i 2022. For at Norcem skal være klar med fullskala anlegg som planlagt i 2024, trenger de at regjeringen bestemmer seg senest våren 2020.

Næringslivet får imidlertid ingen garantier i Statsbudsjettet nå heller, kun et «regjeringen (vil) vurdere om prosjektet bør realiseres» en gang mellom 2020 og 2021.

Både fagbevegelsen og NHO har været fare, og var raskt ute med en pressemelding da regjeringens vente-holdning ble klar:

– En utsettelse til 2021 betyr at nøkkelpersonell forsvinner og øker risikoen for at det ikke blir noe prosjekt, uttalte Stein Lier-Hansen i Norsk Industri.

Pris for å redde planeten? Fergefri E39

Sintef beregner på bestilling fra industriselskapene at det nevnte utslippskuttet (karbondeponeringen) på 50 millioner tonn CO2 kommer med en årlig totalpris på 66,5 milliarder kroner i 2030. Scenarioet forutsetter at karbonfangst fra industri i hele Europa deponeres i Nordsjøen. Kostnadene følger utslippskuttene. Prisen for tre ganger så lave utslipp er tre ganger så mange milliarder.

Det er like mye som Statens Vegvesen beregner at det vil koste å bytte ferger med bruer og undersjøiske tunneler i fergefri E39-pakken: 198 milliarder kroner. Hvert år.

Får arbeidsplasser igjen

Det er imidlertid ikke en ren utgift å begrense klodekokingen. Karbonfangst-forskerne mener at ringvirkningene satsingen vil ha i markedet langt på vei vil utligne investeringskostnadene. I det nevnte «lav-scenarioet», det som innebærer at «bare» industrien tar det i bruk (minus gass- og kullkraftverk i Europa), regner Sintef med at det vil skape 1387 arbeidsplasser i Norge i 2030 og 4040 arbeidsplasser i 2050 – i tillegg til å bevare de vi har (mye av poenget med prosjektene er at industrien, inkludert olje- og gassindustrien i Norge, kan fortsette å drive med det de gjør i dag).

Hvis ikke industrien finner en bedre forretningsmodell enn de har tenkt ut i dag, må satsingen betales av deg og meg over skatteseddelen.

Alt tatt i betraktning vil det «kun» bety rundt fem milliarder i minus (skattepenger altså) i 2050, ifølge instituttet. Årlig. Det tilsvarer den nyeste budsjettsprekken for Martin Linge-plattformen, som ble oppdaget i statsbudsjettet av Teknisk Ukeblad. Det er mindre enn det staten kan forvente å tjene på salget av oppsamlede klimakvoter til EU neste år.