Når mediene preges av oppslag om partimålinger i valgkampinnspurten, er det flere ting de ikke alltid er så flinke til å fortelle deg:

1: En «sjokkmåling» for et parti kan i virkeligheten være null endring

Meningsmålinger kan være misvisende – det er tross alt bare en stikkprøve av hele velgermassen. Jo færre respondenter, jo mer usikkert er resultatet (gitt at utvalget er trukket på samme måte).

I nasjonale målinger er det vanligvis rundt 1000 av de 3,65 millioner stemmeberettigede som blir spurt om hva de tror de vil stemme.

Ved hjelp av sannsynlighetsteori regnes det derfor ut en feilmargin. Den oppgis i prosentpoeng og sier hvor pålitelig resultatet er for hvert enkelt parti. Jo større oppslutning et parti har, jo større blir feilmarginen. Når for eksempel det siste partibarometeret til NRK har en feilmargin mellom 0,7 og 2,5 prosent betyr det at oppslutningen for det største partiet, Ap på 25,8 prosent, antas å ligge et sted i intervallet 23,3 til 28,3 prosent (med en viss sannsynlighetsgrad, vanligvis 95 prosent). Hvis man gjentok undersøkelsen hundre ganger ville man i 95 av dem fått resultater mellom 28,3 og 23,3. En endring som ligger innenfor dette intervallet regnes ikke som statistisk signifikant: Det kan isolert sett ikke brukes til å trekke noen konklusjoner om hvor mye oppslutningen til et parti har gått opp eller ned. Og når man snakker om endring fra en meningsmåling til en annen, må man ta i betraktning feilmarginen på begge målingene for å finne ut om endringen er signifikant. Ett eksempel er VGs måling 1. september, der Arbeiderpartiet økte oppslutningen med 1,3 prosentpoeng fra forrige VG-måling. Med en ...