«Jeg ble ikke valgt for å drive med småtterier, eller vike unna de store problemene». Med denne påminnelsen presenterte USAs president Donald Trump i går sin plan for å løse konflikten mellom Israel og Palestina – et 181 sider langt dokument titulert «Peace to Prosperity: A Vision to Improve the Lives of the Palestinian and Israeli People».

Ved hans side i Det hvite hus sto den israelske statsministeren, Benjamin Netanyahu, mens representanter for den andre siden av konflikten glimret med sitt fravær. Palestinerne har heller ikke fått være med på å utarbeide planen. Umiddelbart etter at nyheten ble kjent i går strømmet de ut på gatene og brant amerikanske flagg.

Trumps svigersønn og hovedansvarlig for administrasjonens midtøstenpolitikk, Jared Kushner, sier imidlertid til CNN at planen skal være åpen for ytterligere forhandlinger dersom palestinerne velger å komme USA og Israel i møte.

Her skal vi forklare hovedpunktene i planen – og hvorfor palestinerne er så avvisende til at det er akkurat dette bidraget til den lange rekka av fredsplaner for Midtøsten som skal være det saliggjørende.

01: Palestinerne får en egen stat – under visse forutsetninger

Trump selger den nye planen som en «realistisk tostatsløsning».

Når problemet er to folk som begge krever å få råde over det samme landet er det nærliggende å foreslå at de deler det mellom seg, og det ble da også gjort så tidlig som i 1937 (den gang ble hele området styrt av Storbritannia på oppdrag fra FNs forløper Folkeforbundet).

Siden 80-tallet har palestinerne i praksis anerkjent at de må avstå deler av det gamle mandatområdet til Israel, og noen år senere mente som kjent norske diplomater at de hadde klart å få partene forlikt om en prosess (Oslo-avtalen) som skulle lede til Israel og Palestina som to selvstendige stater.

Men i praksis har det vært for mange dyptloddende uenigheter til å få til en tostatsløsning, og siden forrige runde med fredssamtaler havarerte i 2014 har det vært en utbredt oppfatning at man må se på helt andre løsninger. Nå snur Trump på flisa og går inn for et selvstendig Palestina.

Det er imidlertid en statsform med sterke begrensninger amerikanerne ser for seg: Palestina får ikke ha en egen hær, og må akseptere tilstedeværelsen av israelske sikkerhetskontroll i enkelte områder.

Fredsplanen krever også at palestinerne fullstendig avvikler Hamas, den islamistiske organisasjonen som har kontrollert Gaza siden 2007.

02: Den nye palestinske staten skal få pengestøtte og nye områder til å bygge boliger  og drive jordbruk og industri

Trump lokker palestinerne med 50 milliarder dollar i pengestøtte over en tiårsperiode, og sier det skal skapes en million nye jobber og en tredobling av bruttonasjonalproduktet. Det skal også etableres en underjordisk høyhastighetsjernbane mellom de to områdene som utgjør palestinske selvstyreområder i dag, nemlig Gaza og Vestbredden.

Tanken er kanskje at om ikke palestinske myndigheter aksepterer fredsplanen, skal den fattige og krigstrøtte befolkningen over tid la seg lokke av utsiktene til en bedre økonomi.

I henhold til planen skal Israel også gi arealer til Palestina, ved at det opprettes soner i Negev-ørkenen, langs grensen til Egypt og i tilknytning til Gaza-stripen, for henholdsvis høyteknologisk industri og boliger og jordbruk.

USAs ambassadør i Israel og en av arkitektene bak avtalen, David Friedman, vektlegger disse «territorielle avståelsene» som en historisk nyvinning som vil sette fart i fredsprosessen, og Trump selv hevder de vil doble det totale palestinske arealet. Det er likevel verdt å merke seg at de aktuelle områdene er tilnærmet folketomme, har liten betydning for Israel og at de gis bort i bytte mot langt viktigere områder andre steder.

Hvilket bringer oss over til…

03. Israel får annektere store deler av Vestbredden

Det kanskje mest kontroversielle ved Trumps plan er at store områder som Israel i dag okkuperer på Vestbredden, i strid med folkeretten, skal anerkjennes som en del av landet. Bakgrunnen er at jødiske ultranasjonalister begynte å bosette seg i husklynger på Vestbredden og i Øst-Jerusalem etter seksdagerskrigen i 1967. Med årene har disse bosettingene utgjort en jevn erosjon av de palestinske områdene. I dag skal det bo nesten 400 000 jødiske innbyggere i 121 slike bosettinger bare på Vestbredden.

Den israelske nyhetsnettsida Ynet skriver ifølge Foreign Affairs skriver at Trump-planen gir Israel grønt lys til å annektere rundt 20 prosent av Vestbreddens areal. The Guardian skriver 30 prosent.

Israel skal, ifølge CNN, umiddelbart kunne starte denne annekteringen, helt uavhengig av palestinernes respons på avtalen. På den annen side må Israel avstå fra å etablere nye bosettinger i minst fire år.

Et forholdsvis udetaljert kart som er vedlagt fredsplanen tyder dessuten på at Trump-administrasjonen vil la Israel overta hele Jordan-dalen, som utgjør grenseomådet mellom Vestbredden og Jordan.

Trumps idè av en palestinsk stat blir dermed et lappeteppe som i praksis må forbindes av bruer og tunneler.

Faksimile fra fredsplanen.

04: Palestina får ikke hovedstad i Jerusalem

Statusen til Den evige stad har alltid vært en av de hardeste nøttene å knekke i hele problemkomplekset. Jerusalem er  hellig i alle de abrahamittiske religionene og verken israelske jøder eller muslimske palestinere klarer å se for seg noe annet enn at det er her de må ha hovedstad. Israel har til og med lovfestet at byen er «udelelig».

Gjennom årene har det likevel gått seg til ved at ingen av partene har Jerusalem som internasjonalt anerkjent hovedstad – andre lands israelske ambassader holder til i Tel Aviv og det palestinske lederskapet på Vestbredden har sin administrasjon i Ramallah.

Israelske statsbærende institusjoner som parlamentet, høyesterett og de fleste regjeringsbygninger holder riktignok til i Vest-Jerusalem, som Israel har kontrollert siden 1949. Siden seksdagerskrigen i 1967 har de også okkupert Øst-Jerusalem, inkludert gamlebyen med sine religiøst signifikante steder som Tempelhøyden og Klagemuren. Med litt velvilje, tidvise gnisninger og massive sikkerhetstiltak får alle religiøse stort sett slippe til de forskjellige helligdommene sine.

Men Trump-administrasjonen tegnet seg inn i historiebøkene som tidenes mest velvillig innstilte overfor interessene til israelske ultranasjonialister da de i desember 2017 erklærte Jerusalem som israelsk hovedstad og startet jobben med å flytte den amerikanske ambassaden hit.

Nå innebærer fredsplanen at Israel får ha hovedstad i det de kaller det «udelte» Jerusalem, mens den palestinske staten må ha sin hovedstad utenfor den israelske sikkerhetsmuren.

Pillen sukres ved at de skal få kalle sin nye hovedstad al-Quds, som er det arabiske navnet på Jerusalem.

Klippemoskeen og Klagemuren i Jerusalems gamleby. Foto: joiseyshowaa (CC BY-SA 2.0) joiseyshowaa (CC BY-SA 2.0)

05: Palestinske flyktninger får ikke returnere

Hva som skal skje med palestinere som har mistet sine hjem til Israel i forskjellige stadier av den åtti år lange konflikten, har vært et annet problemfelt for diplomater som har forsøkt å forhandle fram fredsavtaler. I Trump-planen nektes slike palestinske flyktninger å returnere, skriver The Guardian.

Planen legger også opp til at israelske statsborgere av palestinsk herkomst som lever i det såkalte «triangelet», et område rett utenfor de palestinske territoriene som har en viss konsentrasjon av arabiske landsbyer, skal innlemmes i den nye palestinske staten.