«Alle» er enige om at verdens migrasjonspolitikk ikke fungerer, og må endres. Ingen er spesielt enige om hvordan. Men FN har prøvd å snekre sammen et rammeverk alle kan enes om. Det er første gang verdens land har laget en verdensomspennende avtale om migrasjon. Avtalen heter «Global compact on migration» på kort. Langvarianten har med ordene «sikker», «velordnet» og «lovlig». Selv om den i all hovedsak samler forpliktelser og prinsipper som allerede er nedfelt i folkeretten, selv om den ikke er juridisk bindende eller overstyrer norsk lov, og selv om den postulerer at hvert land har rett til å bestemme sin egen innvandringspolitikk, fikk avtalen Fremskrittspartiet til å ta uformell dissens mot sin egen regjerings avgjørelse om at Norge skal skrive under. I en rekke andre land har avtalen skapt større ramaskrik. Flere har flagget at de nekter å underskrive.
Hovedinnvendingen: Avtalen er gjennomsyret av budskapet om at migrasjon er positivt, og noe som alle skal legge til rette for. Formuleringer om at migrasjon anerkjennes som «en kilde til fremgang, nyskaping og bærekraftig utvikling i vår globaliserte verden», mens de negative sidene avspises med at migrasjon påvirker på «svært forskjellige og til dels uforutsigbare måter» får innvandringsmotstandere til å se rødt. I tillegg hevder flere nasjoner at avtalen ikke skiller ...
