14. september ble en av verdens viktigste produksjonsanlegg for olje utsatt for et omfattende drone- og missilangrep. Med Abqaiq-raffineriet i Saudi-Arabia i brann ble ble verdens samlede oljeproduksjon på et blunk redusert med 5 prosent, prisen på terminkontrakter på olje steg mer den hadde gjort siden Irak invaderte Kuwait i 1990, og i løpet av helga fikk selv norske bilister merke angrepet på lommeboka når tanken skulle fylles. Til heftige protester fra Teheran ble Iran umiddelbart utpekt som hovedmistenkt, av blant andre USAs utenriksminister Mike Pompeo. Iran har vært Saudi-Arabias fremste motstander i kampen om makt og innflytelse i Midt-Østen og den islamske verden hvertfall siden den islamske revolusjonen i 1979. De to landene er begge blant regionens rikeste og mest folkerike, men står på hver sin side i den 1400 år gamle religiøse splittelsen mellom sjia- og sunni-islam. Som regionale stormakter har de unngått en direkte, åpen konflikt, men driver istedet stedfortrederkrig («proxy war») en rekke steder i regionen. Det betyr at de lar andre aktører krige for seg – mens man mer eller mindre skjult støtter dem med såvel penger som våpensystemer, etterretning og opplæring. Situasjonen har såpass åpenbare likhetstrekk med USA og Sovjetunionens stedfortrederkonflikter etter Den andre verdenskrig, at den har blitt omtalt som «en front i den nye kalde krigen». Og det siste tiåret har særlig Iran økt sin tilstedeværelse flere steder i nabolandene. Det skjer typisk ved at revolusjonærgardens avdeling for ukonvensjonell krigføring, etterretning og utenlandsaktivitet – den såkalte Quds-styrken – bygger, finansierer og på andre måter samarbeider med lokale, væpnede grupper. Iran antas å støtte militser og andre grupper som tjener deres interesser i såvel Afghanistan og Pakistan som på Gaza-stri...

Hizbollah-flagget veives i Libanon etter krigen mot Israel i 2006.