Ansikt til ansikt med problemet som truer hele planeten og livet slik vi kjenner det, er det rom for å tenke stort. Man kan ikke anklage forskerne som driver med såkalt «geoengineering», eller klimamanipulasjon på norsk, for noe annet.

De jobber med ulike måter å hacke klimasystemet på, eller som Royal Society definerer det: «Tilsiktet, storskala intervensjon i jordas klimasystem for å dempe global oppvarming».

Noen ideer er ment å kjøpe tid i den tunge, trege jobben med å kutte utslipp. Andre ser på hvordan man kan fjerne CO2 fra lufta, eller ved utslippskilden, i stedet for å «bare» redusere utslippene. For å holde den globale oppvarmingen under 2 grader, grensen hvor havnivåstigningen virkelig tar til, må slik drastisk manipulasjon av klimasystemet til, ifølge klimaforskere. I Norge er det karbonfangst, den dyre, men mindre kontroversielle, ideen om å suge karbon ut av lufta, som har fått mest oppmerksomhet.

Nødløsningene

Tiltakene strekker seg imidlertid også til grep som flere klimaforskere ser på som avsporinger av debatten og kutt-arbeidet – kun tenkbare for en nødsituasjon hvor kloden er helt fullstendig ute å kjøre. Da snakker vi total kollaps av de polare iskappene og de globale havstrømmene, katastrofale metanutslipp og utbredt, intens tørke.

Det mangler ikke på ville forslag, og mange forskningskolleger er sterkt kritiske til å sette igang manipulering av klimaprosesser man ikke kjenner rekkevidden av.

Hvorfor bruke verdifull tid og penger på noe som aldri bør skje, og som kanskje kan bli en sovepute for å gjøre noe med selve årsaken, nemlig CO2-utslippene? Forskere som utvikler teknologi for klimamanipulering innvender at deres største frykt er at verden plutselig befinner seg i en situasjon der politikerne vil ta i bruk drastiske metoder – og så har vi ikke forsket på det, så vi aner ikke hva vi driver med. En annen bekymring er at teknologien som utvikles kan havne i gale hender. Terrorgrupper og diktaturer, skrekkscenarioene er ikke langt unna.

Mange ideer er på teori-stadiet og krever gjerne tiår med forskning, mens andre er forsket en del på. Tiltakene strekker seg fra verdensrommet til under jordens og havets overflate. Mange dreier seg om å reflektere varmestrålene fra solen tilbake ut i verdensrommet. Her er fem av dem:

Legge havet i rør

Den britiske atmosfæreforskeren James Lovelock – han som lanserte den omstridte Gaia-hypotesen – er blant forskerne som har foreslått å bruke rør for å få kaldt, næringsrikt vann fra havdypet til overflaten, slik at CO2-spisende alger blomstrer opp. Når algene dør synker de til bunns, og tar med seg karbonet til havdypet.

Ideen er kritisert av andre forskere, som mener den tvert imot kan føre til utslipp av CO2 fra havet til atmosfæren, i stedet for at havet suger opp mer CO2. Andre stiller spørsmål ved hvor effektive alger egentlig er til å suge opp CO2.

Løsningen regnes ikke som voldsomt inngripende – problemet er bare at hvis forskerne finner ut at det ikke var så lurt likevel, så er det ikke bare bare å plugge rørene. Forskere frykter at hvis man først begynner, og så slutter, vil vannet i havoverflaten varmes opp til «før-temperatur» så raskt at det blir vanskelig for artene som lever der å tilpasse seg temperaturendringen raskt nok.

Andre liknende ideer går ut på å gjødsle havet med stoffer som nitrat- og jern-forbindelser, for å booste algeoppblomstring. Miljøvernere innvender at det kan være skadelig for økosystemet i havet å dumpe store mengder jern i havet.

Den amerikanske forretningsmannen Russ George er blant dem som har forsøkt seg på å skape en forretning av jern-gjødsling av havet. The Guardian skrev om et forsøk utenfor Canada i 2012, som skapte sterke reaksjoner.

Kyr på diett

Metan er en mye sterkere drivhusgass enn karbondioksid, 25 til 34 ganger sterkere alt ettersom hvordan man regner. Gassen utgjør mellom 10 og 20 prosent av de globale klimautslippene. Verdens 1,5 milliarder kyr står for mellom 11 og 17 prosent av metanutslippene, og er med det en betydelig bidragsyter til global oppvarming, ifølge Journal of Dairy Science.

Forskere har utviklet et fordøyelsesmiddel (3-nitrooksypropanol) som demper gassproduksjonen i kyrnes mager. En 12-ukers test i 2014 fant at kyrnes gassutslipp ble kuttet med 60 prosent uten å påvirke melkeproduksjonen eller -kvaliteten, men kyrne la på seg, ifølge rapporten. Et forsøk på en innfasing av oppfinnelsen av delstatsmyndighetene i California møtte hard motstand fra landbruket, som satte igang kampanjer som advarte mot at kuene kunne eksplodere.

Menneskapt vulkan

Svoveldioksid er en gass som fungerer motsatt av drivhusgassene CO2 og metan, den bidrar til å kjøle ned jorda. Det skjer ved at gassen stiger opp til stratosfæren, (10-50 kilometer over bakken), blandes med vanndamp, og blir til svovelsyre som reflekterer lys fra solen. Derfor er det forskere som ser på hvordan man kan bruke modifiserte fly til å spraye atmosfæren med «svovelsyre-damp». Et lite, menneskeskapt vulkanutbrudd der altså.

Fordelen: Det er billig og effektivt. En av verdens fremste klimamanipuleringsforskere, David Keith ved Harvard, anslår at noen få gram sulfat er nok til å motvirke oppvarmingseffekten av ett tonn karbondioksid, ifølge Bloomberg News.

Ulempen(e): Dalende svovelsyre vil bidra til flere dødsfall på grunn av luftforurensing. Tiltaket går altså ut på å tilsette enda mer gass, og bidrar ikke det grann til å redusere CO2. Forsuringen av havet, som er en fare for artene som lever i det, vil ikke avta. I tillegg frykter forskerne det vil bidra til å skade ozonlaget fordi svovelsyren kan rive i stykker ozonmolekyler. Derfor ser forskerne på alternativer som kalk, diamantstøv og aluminium.

En Harvard-basert forskergruppe med nevnte David Keith i spissen planlegger å sende en testballong med finkornet kalk og svovel i atmosfæren i løpet av året.

Saltskyer og sky-sletting

Norge har også forskere som ser på konsekvensene av slike kunstige skyer. Skyforsker Helene Muri ved Universitetet i Oslo har sagt til NRK at hun tror hun og medforskerne hennes om ti år er klare – om det er ønskelig – til å skape kunstige skyer i atmosfæren for å øke dens evne til å reflektere varmestråler tilbake ut i verdensrommet.

Foruten de vulkanutbrudd-liknende svovelskyene er det snakk om salt-skyer som sprayes 2-3 kilometer over havoverflaten for å gjøre skyene hvitere og hindre solstrålene å treffe og varme opp havet. Den tredje metoden dreier seg om å fjerne naturlige skyer vi ikke ønsker, såkalte cirrusskyer eller fjærskyer, fordi disse består av iskrystaller som daler ned mot bakken og hindrer varme å forlate atmosfæren.

En forskergruppe i USA planlegger å gjøre en landbasert test i august i år, og avansere videre til skipsbaserte tester innen to år. Om fem år håper forskerne å kunne gjennomføre et storskala eksperiment.

Build that wall

Nylig ble det kjent at forskere ved University of Leeds har funnet at varmere havvann under den store iskappen over Antarktis spiser opp isen fra undersiden i stort tempo, og langt større utstrekning, enn tidligere har antatt. Grønland er det andre virkelig store «ismagasinet» på planeten.

John C. Moore, Rupert Gladstone, Thomas Zwinger og Michael Wolovick ved Lapplands universitet i Finland lanserte et tredelt forslag for å forsinke smeltingen i tidsskriftet Nature.

Forskerne foreslår å beskytte isbreen Jakobshavn på Grønland fra varmt atlanterhavsvann med en hundre meter høy, og fem kilometer lang mur. Kunstige øyer skal hindre at isflak fra to store, smeltende isbreer i Antarktis løsner og flyter ut i havet. Det siste forslaget innebærer å drenere ut vannet på bunnen av isbreene, som er det som bidrar mest til smeltingen fordi vannet er som smøremiddel for isbreenes ferd ut i havet.

Det er, ikke uventet, bekymringer knyttet til dette også. Det mest åpenbare: Hvem vil risikere liv og dyre båter for å bygge en mur i de farlige farvannene rundt breene? Det løsner isflak på størrelse med små europeiske land fra disse breene. I tillegg er det usikkert om det å drenere bort vann kan øke smelteprosessen, skriver Teknisk Ukeblad.

Forslaget er nylig lansert, og det har verken blitt gjort økonomiske eller vitenskapelige kalkyler på dette.

Imidlertid har ideen om å overrisle isen med glass-sand for å øke evnen til å reflektere solstråler blitt testet i prosjektet «Ice911». Kritikere frykter det ikke er så lett å fjerne sanden som forskerne påstår, og at sand på avveie kan bli spist av dyr – litt som med mikroplast.