I en av bokanmeldelsene som ble skrevet da Roger Griffins klassiske studie «Fascism» kom ut i 1995, pekte anmelderen på hvor utenkelig det var med en amerikansk fascisme. Selv om det fantes utallige rasister, endetidsprofeter, ariske separatister og bevæpnede militsmedlemmer i USA, var det ingen tegn til at de ville samle seg bak noen med det politiske talentet som kreves for å gjøre noe farlig med dem, ingen tegn til at nedslagsfeltet deres vokste, og ingen tegn til at misnøye med myndighetene ville føre til den kollapsen i autoritet som er en forutsetning for fascistisk suksess.1
«Jonas Bals er seksjonsleder i LO og historiker. Han har lenge fulgt framveksten av moderne autoritære krefter tett, og er aktuell med boka «Kampen fortsetter – mot fascisme og rasisme 1940 til i dag». Foto: Siw Pessar/Res Publica
Etter at Donald Trump ble valgt til president i 2016, mye takket være hjelpen fra blant annet Richard Spencers alt-right-bevegelse, Steve Bannons Breitbart News og tilsynelatende obskure bloggere som Curtis Yarvins «antidemokrati-blogg», fikk denne forestillingen seg et skudd for baugen.2 Trump vant valget med en 24 prosent poengs ledelse blant menn; blant hvite menn, som utgjorde en tredel av velgerne, var marginen 30 prosentpoeng, 62 mot Hillary Clintons 32.
Hadde personen med det politiske talentet endelig klart å samle dem – og ville han klare å gjøre noe farlig med dem?
Mye tydet på det, men historikeren Enzo Traverso beroliget i 2017 med at Trump ikke var noen fascist. Et av argumentene hans var at Trump ikke hadde noen massebevegelse bak seg; han var mer en tv-stjerne enn en fører, mer lik Silvio Berlusconi enn Benito Mussolini. Trump ville følgelig aldri heller få ideen «å lede en marsj av svart- og brunskjorter til Washington, rett og slett fordi han ikke kan; bak ham finnes det ikke noen organisert gruppe som er stor nok. […] Det republikanske partiet han nå leder, er det stikk motsatte av en radikal, subversiv bevegelse».3
Da Trump tapte valget i 2020, fikk verden et endelig bevis på hvor radikal MAGA-bevegelsen hadde blitt.
Uttrykket «Stop the steal» ble første gang lansert av Trump-rådgiveren Roger Stone, som et slagord de skulle ha i bakhånd dersom de ikke vant republikanernes nominasjonskamp i 2016. Da valgkampen var i gang og de lå bak Clinton på målingene, børstet de støvet av det ubrukte slagordet og brukte det mot «den liberale eliten» i stedet.
Stone innledet også et samarbeid med de høyreekstreme gruppene Oath Keepers og Proud Boys, som ble brukt til å stå vakt utenfor valglokaler, og sammen fant de ut at påstandene om et stjålet valg hadde god resonans hos grunnfjellet til Trump. Da Trump overraskende vant presidentvalget i 2016, viste det seg at de ikke fikk bruk for begrepet, og det ble lagt tilbake i skuffen.
Etter mellomvalget i 2018, der republikanerne tapte flere plasser, tok de slagordet fram igjen. Denne gangen fikk de drahjelp fra alt-right-aktivisten Ali Alexander, som i tillegg til å ha arbeidet som rådgiver for en rekke høytstående republikanere også hadde blitt en internett-personlighet og høyreekstrem influencer. Han brukte plattformen sin i sosiale medier til å arrangere en «Stop the steal»-demonstrasjon utenfor valglokalene i Florida, som trakk til seg masse mennesker. Flere av de frammøtte deltok seinere i stormingen av Kongressen. Demonstrasjonen ble en viktig erfaring for MAGA-bevegelsen fordi den viste at det var mulig å trekke folk fra data til gata.
Suksessoppskriften ble gjentatt i en lang rekke demonstrasjoner over hele USA i november og desember 2020. Ifølge Alexanders egen politiforklaring besluttet han, i samarbeid med tre republikanske kongressmedlemmer, å arrangere en kjempedemonstrasjon i Washington 6. januar, samme dag som valgresultatet skulle godkjennes. Han satt på første rad mens Trump talte til mengden.4
Mens Trump samlet sine tilhengere til å marsjere mot Kongressen, ble to bomber plantet like ved, den ene i en boligblokk, den andre i demokratenes hovedkvarter. Bombene førte til at mange av politimennene som tjenestegjorde ved Kongressen, ble tatt vekk fra bygget, som dermed sto mer lagelig til for hogg.
Kuppforsøket og stormingen av Kongressen 6. januar 2021 er et utmerket eksempel på hvordan ulike reaksjonære krefter har begynt å samvirke, og hvor rask og kollektiv en radikaliseringsprosess kan være. Så snart de mange ulike autoritære kreftene – rasistene, endetidsprofetene, de ariske separatistene, individualistene og de bevæpnede militsmedlemmene – fikk en lederfigur å samle seg bak, ble både rasismen, sexismen og libertarianismen som fyrte opp radikale grupper på nettet, omsatt til makt og innflytelse i den fysiske verden, også i form av helt reelle trusler om vold og borgerkrig.
Med Trumps massemønstring i Madison Square Garden en uke før valget var sirkelen på mange måter sluttet. New Yorks storstue, som i sin tid rommet en av det amerikanske nazipartiets største massemønstringer i mellomkrigstiden, struttet av rasisme, hatefulle ytringer og rop om massedeportasjoner.
Verdens rikeste mann, Elon Musk, troppet opp med en «Dark MAGA»-caps som han skrøt av at også var «gotisk». Den var militærgrønn og skrevet med en font som var svært populær i det tyske nazipartiet NSDAP og dets paramilitære underbruk. Presidentkandidaten selv, Donald Trump, opptrådte den samme uka en sjelden gang uten sitt røde slips og røde caps. De var i stedet byttet ut med fargene til Proud Boys.
«Jeg er ikke en nazist», forsikret han dagen etter massemøtet i New York. «Jeg er det motsatte av en nazist».
En av de viktigste grunnene til at verden nå ser mot en liten gruppe svingvelgere i en håndfull amerikanske delstater, er at Trumps eventuelle seier vil bety så enormt mye for det landet som de siste 1000 dagene har blitt utsatt for Vladimir Putins påståtte «denazifisering» – Ukraina. Sammen med palestinerne er det trolig ingen andre som vil merke Trumps eventuelle seier så direkte og så raskt på kroppen som ukrainerne.
Virkningene vil imidlertid bli store også på andre vis. Hva kommer det for eksempel til å bety for innvandrings- og integreringspolitikk i andre land dersom amerikanske myndigheter og paramilitære grupper gjør alvor av Trumps trusler om tvangsdeportasjon av millioner av mennesker? Eller av lovnaden om «en veldig røff dag», der kriminelle skal tas på hardeste vis? Eller om Trump sier opp titusenvis av offentlig ansatte og overtar hele statsapparatet, slik han allerede langt på vei har overtatt landets høyeste domstol?
Kort sagt: Hva betyr det dersom fascismen ikke lenger bare er et ord som beskriver en bevegelse, men et regime – og det i verdens ledende supermakt?
Akkurat dét tror jeg ikke vi fullt ut er i stand til å forstå rekkevidden av, selv om mange og kloke stemmer nå forsøker å advare om hvilken retning vi er på vei i – og hvor vanskelig det kan være å snu.
Er det én lærdom jeg vil trekke fram fra min egen bok om fascismen, «Kampen fortsetter – mot rasisme og fascisme 1940 til i dag», så er det at fascismen er en radikaliseringsprosess uten ende. Den begynner ikke med konsentrasjonsleirer og utryddelsesleirer; den begynner med massedeportasjon («Palestina kaller», som det het da norske nazister svinet til jødiske butikker i Norge under krigen). Den begynner ikke med utenomrettslige henrettelser; den begynner med snakk om «den indre fienden». Og den begynner ikke med fullstendig dehumanisering av motstanderen; den begynner med å snakke om skadedyr, om forgiftning av «nasjonens blod» og om hvor farlige «de fremmede» er.
En av dem som befant seg utenfor Kongressen 6. januar 2021, var antifascisten Molly Conger. Hun er en av mange som bruker fritiden på å følge med på og kartlegge fascistisk virksomhet, og som etter kuppforsøket 6. januar bidro med viktig dokumentasjon til etterforskningen.
I forkant av Trumps demonstrasjon hadde hun fulgt med på en del av Facebook-gruppene der folk diskuterte hvordan de skulle komme seg til Washington, og hva de skulle gjøre der. Hun så hvordan de mer ordinære «MAGA-fansene» begynte å bruke språket hun kjente fra mer reindyrkede fascistgrupper, og registrerte med uro hvordan «forstadsfedre begynte å snakke om å drepe journalister, å drepe Nancy Pelosi og henge Chuck Schumer. Retorikken deres var i ferd med å bli den samme som rasekrig-guttas».5
Etterforskningen i etterkant viste at omkring 20 prosent av dem som deltok i stormingen av Kongressen i USA, var Irak-veteraner, og at en del hadde bakgrunn fra politiet. Over halvparten var godt betalte advokater, leger, eiendomsmeglere eller folk med andre solide middelklassejobber, og noen ankom statskuppet med privatfly.
Det som forente dem, var en levende forestilling om at «Stormen» eller «X-dagen» var på vei.
Det viktigste som skjedde i USA den vinteren, var imidlertid ikke det som skjedde på gata, men det som foregikk på advokatkontorer og inne i Kongressen i dagene og ukene før.
Selve stormingen av Kongressen var nemlig ikke et kuppforsøk, den var et halvt kuppforsøk. Den andre halvdelen ble utført av folk i dress og slips, advokater og politikere, som forsøkte å så tvil om valgresultatet og som forsøkte å få det omgjort ved hjelp av juridiske spissfindigheter og sabotasje gjennom prosedyre.
Skal man forsøke å forstå vår tids fascisme, er det nødvendig å se disse to prosessene i sammenheng med hverandre. Selv om squadrismen er lettest å få øye på, gateterrorismen som de italienske kampgruppene til Mussolini utviklet i 1920-årenes begynnelse, er det ikke den som utgjør den største trusselen mot demokratiet. Vår tids farligste fascister er ikke dem som ligner på det forrige århundrets, med sine uniformer og gamle symboler, men alle dem som kommer listende inn i parlamenter og presidentpalasser, med lakksko og solide utdanninger.
Den amerikanske senatoren Josh Hawley illustrerer dette godt. 6. januar 2021 ble han fotografert på vei inn i Kongressen, der han hadde blitt valgt inn som representant tre år tidligere, blant annet takket være generøse pengegaver fra Peter Thiel og andre amerikanske oligarker. Han ble fotografert i det han hilste den væpnede folkemassen med en oppmuntrende knyttneve. Noen timer seinere løp han selv for livet, etter at grupper som Proud Boys og en haug med glade amatører hadde klart å innta bygget, på jakt etter politikere som skulle overføre presidentmakten fra Donald Trump til Joe Biden.
Hawley, som er utdannet jurist, hadde i lang tid vært en aktiv pådriver for å så tvil om valgresultatet. Arbeidsmetoden hans var å formulere lovforslag og sette i gang initiativer kledd i jussens formelle språk, som skulle «undersøke om valgsystemet var godt nok ivaretatt». «Undersøkelsene» hans bidro til å skape det skinnet av legitimitet Trumps påstander om valgjuks trengte. Kort tid etter valget i 2020 viste målinger at om lag hver tredje amerikaner mente at valget var stjålet.
Hvordan skal man plassere en mann som Hawley? Som «populist», som «radikal», eller som «ekstrem»? Kanskje er han først og fremst en påminnelse om at når fascismen ikke lenger bare oser av makt i gatene, men også innenfor institusjonene, skjer det noe nytt. Da blir opportunistene og medløperne, alle som er motivert av egennytte mer enn av ideologi, de amerikanerne kaller «paytriots», et vel så stort problem som de faktiske fascistene. Følgelig blir også merkelappene mindre interessante.
Sagt annerledes: Det avgjørende spørsmålet er ikke hvorvidt Hawley er fascist eller ei, men om han vil stille seg i veien eller være en aktiv medhjelper neste gang fascister forsøker å gripe makta. Eller som forfatteren A. R. Moxon treffende har formulert det:
«Historikere har et ord for tyskere som sluttet seg til nazipartiet, ikke fordi de hatet jøder, men ut fra et håp om en gjenopprettet patriotisme, en følelse av økonomisk usikkerhet, et håp om å bevare sine religiøse verdier, fordi de mislikte motstanderne sine, eller utfra rå politisk opportunisme, bekvemmelighetshensyn, uvitenhet eller grådighet.
Det ordet er nazist.
Ingen bryr seg om motivene deres lenger. De ble med på det de ble med på. De ga støtten og sin moralske godkjenning. Ved å gjøre det bandt de seg til alt som fulgte. Hvem bryr seg lenger om akkurat hvilken knute de brukte?»
I skrivende stund er det helt åpent hva som vil skje i USA. Trump kan vinne valget, Harris kan vinne valget – og Trump kan forsøke å ta makten, enten via domstoler og valgmyndigheter, ved hjelp av paramilitære grupper og mobilisering via plattformer som Elon Musks X (slik vi så plattformen i bruk i Storbritannia i sommer), eller ved en kombinasjon.
For dem som kjemper imot, er det ikke lett å finne ut hvilket bein de skal stå på. I kampen mot fascismen holder det ikke bare å være mot noe, man må også ha noe å kjempe for. Det er blitt vanskeliggjort både av det pågående folkemordet i Gaza, som mange forståelig nok retter en stor del av ansvaret for mot Biden-administrasjonen, men også av de mange og stadig mer åpenlyse fascistiske tendensene i MAGA-bevegelsen. Skal man la være å påtale hvilken eksistensiell trussel det kan utgjøre mot kvinners rettigheter, mot skeives rettigheter, eller mot migranters liv og helse? De flagger fascismen foran øynene våre, og ler av oss mens vi krangler om hvordan vi skal definere dem, skrev en amerikansk velger her forleden. Samtidig er frustrasjonen over fraværet av saker å kjempe for – utover det som for mange er et abstrakt og ofte ikke selvopplevd ideal, demokratiet – til å ta og føle på.
Slike dilemmaer, mellom det å påtale fascismen og å la være, er med stor sannsynlighet bare det første av flere og langt mer vriene dilemmaer. Å definere det amerikanske MAGA-prosjektet og Heritage Foundations styringsdokument «Project 2025» som planer for å ta USA i en fascistisk retning, er ikke vanskelig. Det vanskelige er å si noe om hva det kommer til å bety – og hvordan det best kan møtes.
Dersom de amerikanske oligarkene og MAGA-bevegelsen gjør alvor av å demontere de siste restene av det amerikanske demokratiet, vil det med stor sannsynlighet bety at valglover, domstoler og andre institusjonelle barrierer mot diktaturet svekkes så sterkt at de ikke vil kunne erstattes gjennom frie valg.
Om dette ikke møtes med folkelig motstand, sivil ulydighet og annen demokratisk forsvarskamp tidlig nok, er det stor sannsynlighet for at MAGA-bevegelsen blir ytterligere radikalisert.
Om de får hånda, tar de med all sannsynlighet armen. I verste fall – eller snarere nest- verste – vil amerikanerne måtte lære av georgierne, ukrainerne og andre, som har måttet kjempe for demokratiet ikke bare i institusjonene, domstolene og valglokalene, men også i gatene.
1 Ryan, Alan: «Fascism in the Plural». London Review of Books nr. 18 1995.
2 Yarvin, Curtis (aka Mencius Moldbug): «How I stopped believing in democracy.». UnqualifiedReservations.org
31.08.2008.
3 Traverso i Mullen, Bill V. & Vials, Christopher: The US Anti-fascism Reader. 2020, s. 341.
4 Place, Nathan: «Who is Ali Alexander? Everything we know about the ‘Stop the Steal’ organizer cooperating
with the Capitol riot investigation». The Independent 20.04.2022.
5 Kroll, Andy: «Meet the Undercover Anti-Fascists». Rolling Stone 14.02.2021.
.jpg){kind=link}
.jpg){kind=link}