Hvor radikal er egentlig den «blodrøde» Jeremy Corbyn? Faktisk temmelig radikal, skal vi tro britiske medier etter at Labour-lederen torsdag formiddag lanserte partiets ferske «manifesto of hope».

Programmet staker ut partiets politiske kurs for de neste fem årene og er allerede omtalt som «det mest radikale fra Labour på flere tiår»:

Kort fortalt vil de offentlige utgiftene øke i takt med skattenivået dersom partiet havner i posisjon etter valget 12. desember.

  • Vi følger innspurten til parlamentsvalget i Storbritannia 12. desember med en kjapp oppdatering på den siste utviklingen. Deler av denne teksten er hentet fra vårt daglige nyhetsbrev, som du kan abonnere på her.

– We will never let Donald Trump get his hands on our NHS, sa Corbyn fra talerstolen ved universitetet i Birmingham før den vennligsinnede salen brøt ut i stående applaus og taktfaste rop:

– Ikke til salgs! Ikke til salgs!

Men bare fire av de totalt 105 sidene i håpsmanifestet handler om brexit og hva som kanskje/kanskje ikke skjer når Storbritannia forlater unionen – eller lar være etter en ny folkeavstemning.

Det er et radikalt program, medga Corbyn selv på spørsmål fra journalistene under lanseringen:

I hovedsak vil partiet øke de offentlige utgiftene med 83 milliarder pund i året. Og pengene skal hentes over skatteseddelen.

Her er noen hovedpunkter:

  • Fordi de «profitterer på global oppvarming», skal olje- og gasselskaper belemres med en ekstra éngangsskatt som samlet sett vil skaffe staten cirka 11 milliarder pund.
  • Labour vil skattlegge finansielle transaksjoner, inkludert kjøp og salg av aksjer, med totalt 9 millioner pund årlig.
  • Personer med høy inntekt skal skattlegges hardere: De som tjener over 80 000 pund, tilsvarende 940 000 norske kroner, skal betale 45 prosent i skatt. De «super-rike» med årslønn over 1,4 millioner kroner, skal gi 50 prosent til staten.
  • Den generelle selskapsskatten skal øke til 26 prosent, noe som innebærer en reversering av alle kutt siden 2010. Også tidligere kutt i arveavgiften skal reverseres.

I tillegg til et foreslått og lånebaserte fond for «nasjonal endring», blir dette mange penger i statskassa. Men hvordan skal de brukes? Det britiske arbeiderpartiet vil blant annet:

  • Bygge 100 000 nye kommunale boliger hvert år det neste tiåret, den høyeste utbyggingstakten siden andre verdenskrig.
  • Øke lønna til ansatte i offentlig sektor med fem prosent, noe som i snitt vil bety nær 19 000 kroner ekstra i året.
  • Fjerne semesteravgift ved landets universiteter, ansette 5000 nye brannmannskaper, tilby gratis tannlegesjekk, samt pumpe mer penger inn i både skoler, helsevesenet og velferdstjenester for eldre.

Men det er ikke alt: Corbyn og Labour vil også nasjonalisere det britiske postvesenet, deler av selskapet som sørger for bredbåndutbygging, jernbanen, store deler av energisektoren og lokale bussruter der passasjerer under 25 år skal reise gratis, for å nevne noe.

Hvordan reagerer meningsmotstanderne? Kanskje som forventet: Den enorme utgiftssiden i programmet tyder på ren populisme, mener enkelte. Corbyn vil ta Storbritannia «tilbake til 70-tallet».  Og de massive skatteøkningene vil gå ut over «vanlige folk», selv om Labour insisterer på det motsatte.

Det konservative partiet fortsetter også sin relativt omstridte bruk av internett og har allerede rukket å lansere hjemmesiden labourmanifesto.co.uk, der verken Corbyn eller manifestet tar seg spesielt godt ut:

BBC-journalist Laura Kuenssberg, som for øvrig ble forsøkt buet ut da hun stilte spørsmål under programlanseringen (Corbyn grep selv inn og stoppet det hele), kommer med en interessant innvending:

I hovedsak er dette Labour-programmet en ny og enda mer radikal utgave av programmet fra 2017. Den gangen fenget det ikke britene nok til valgseier – og siden har Corbyns oppslutning falt. Tror Labour at Storbritannia har forandret seg så mye på to år at tiden nå er inne for denne politikken?