KOMMENTAR: Trygve Slagsvold Vedum på ulvejakt fra førersetet i sin Volkswagen Amarok pick-up. Ola Elvestuen, flytende rundt på et enslig isflak, med et på forhånd dødsdømt forslag til langtidsplan for Barentshavet i hendene. Sylvi Listhaug i overlevelsesdrakt, denne gangen duppende i Nordsjøen i stedet for i Middelhavet. Erna Solberg har forskanset seg inne på statsministerens kontor. MDG kriger på Twitter. Jonas Gahr Støre forsteinet i samme positur som Tenkeren. Fagforeningene står rundt ham og skriker, med Bjørnar Moxnes luskende i buskene. Audun Lysbakken spør om ikke alle kan være venner.

Det kan vi ikke, vi skal kulturkrige.

Det er omtrent der vi er i klimapolitikken anno 2020. På ett år har vi gått fra kollektiv YOLO-stemning til oljeskam, kjøttskam og flyskam. Om det er aldri så mye vitenskapelig konsensus om klimaendringene, så er det langt fra noe sosialt konsensus om løsningen. De som strittet imot slike bibelske syndsbegreper og ville snakke om klimaansvar fremfor skam, ble overdøvet av stolte forurensere.

Alle marsjerer i hver sin retning, mens temperaturen fortsetter å stige. Begge deler i faretruende tempo, ifølge folk som kan noe om politikk og vitenskap.

Bring it!

Juleevangeliet som tente klimaraseriet

Spol tilbake et drøyt år: 2018 stod i klimafortvilelsens tegn. Det var tørkesommer og tvangsslakt, avløst av en fryktelig kjip FN-rapport på høsten, som understreket hvor utrolig lite tid vi har på oss til å unngå farlige klimaendringer. Innen jula ringte inn, hadde Greta Thunberg streiket foran den svenske Riksdagen i flere uker. Fra talerstolen på FN-toppmøtet i Polen lyste hun fra TV-apparatet og inn i stuene til folk med sitt intense blikk, og tente et tindrende håp i slitne klimaengasjerte. Innen våren hadde hun rukket å samle millioner unge over hele den vestlige verden, fulgt til sine respektive «riksdager» av noe overrumplede småbarnsforeldre.

Juleevangeliet go home.

Fortvilelsen ble etter hvert overdøvet av en annen følelse: Raseri. Streikene ble besvart med avsporinger om hvorvidt politisk streik skal gi gyldig fravær, og formaninger om «å tenke på fremtiden» – underforstått egen utdannelse, ikke vår felles klima-utsikter.

Da ungdommene stilte opp til «ungdommens klimatoppmøte» på invitasjon fra regjeringen, fortalte Natur og Ungdoms lokallagsleder Nils Nerhus Rørstad oss at streikerne fryktet møtet var satt opp for «å late som man hører på oss, og så ikke komme med noen lovnader». Et av punktene på dagsorden hadde tittel «demokrati og medvirkning». Tre måneder senere hadde ingen av deltakerne vi snakket med hørt noe fra regjeringen.

Filter Nyheter snakket med ungdommer som var rasende over at det slett ikke var et toppmøte i begrepets egentlige betydning. Bompengeopprørerne fikk en åtte-milliarders avtale. Klimastreikerne fikk et klapp på hodet.

Oda Sofie Pettersen og Kristin Knutsen fra Kristiansand oppsummerte skuffelsen i et syredryppende innlegg i Fædrelandsvennen: «Vi regner med regjeringen resirkulerer papiret sekretærene tok notater på. Brukes vet vi alle de ikke skal».

Raseri er en slitsom følelse, men det er langt bedre enn fortvilelse. De som messer om at nå må det tenkes rasjonelle tanker, «ingen redder verden med følelser», eller den tafatte «nå må vi ikke starte klimakulturkrig her», de får fullføre messen i fred. Resten er opptatt med krigen.

Krigsretorikkens rekyl

Krigsbegreper har inntatt språket om, heh, «klimakampen», over hele verden. I Florida snakker om «retrett» fra kystlinjen fordi de «taper slaget» mot havet som stiger. Miljøbevegelsens motiv er å bruke språket til å snakke til overlevelsesinnstinktet, og vekke selvoppofringsviljen som bor i oss i nødsituasjoner. Forskning har vist at det har en effekt. En undersøkelse viste at krigsmetaforer ga leserne større forståelse av risiko og tidsnød, og gjorde dem mer innstilt på miljøverntiltak, enn sportsmetaforer («klimakappløpet») og nøytralt språk («klimaendringene»).

Miljøpolitikere har også omfavnet den krigerske språkbruken, spesielt på venstresiden. Green New Deal-planer lanseres verden over som en økonomisk mobilisering «som til en krig», nærmere bestemt USAs omstilling av industrien under andre verdenskrig (staten gikk fra å stå for 30 prosent av økonomien til 80 på et blunk. Alle ble satt til å produsere krigsmateriell).

Effekten av å male opp en felles fiende i klimamobiliseringens tjeneste, har også den bieffekt at det slett ikke er alle som ser fienden i det abstrakte, komplekse klimasystemet.

For lokalbefolkningen på Frøya i Trøndelag er fienden den høyst konkrete, sprell levende direktøren for det regionale kraftselskapet, som har planer om å sette vindturbiner på titalls meter høye staker på fjelltoppen rett i utsikta fra kjøkkenvinduet. For forstadsbeboere på Øst- og Vestlandet er det bompengedirektørene som brukte de surt innbetalte avgiftene på et urimelig flottesen julebord og Australia-tur på business class, og attpåtil får millionfallskjerm for uvettigheten.

I de mest folkelige, klimarelaterte debattene her til lands slenges langt mørkere krigsuttrykk enn «klimakampen» rundt i diverse raserismurte facebookgrupper. To dager etter NVEs rammeplan for vindkraft ble lagt fram så en nasjonal Facebook-gruppe mot vindkraft dagens lys, og passerte 40 000 medlemmer på en måned. Hver region av landet har sin respektive «nei til bompenger»-gruppe. «Forræder» og «landssvikoppgjør» er gjengs sjargong i begge tilfeller. Her er ingen rom for nyanser: Enten er du med oss, eller så er du mot.

Vi har forlengst rettet våpnene mot hverandre.

Da Listhaug ble utnevnt til olje- og energiminister i førjula, ble det klart: I 2020 blir det full krig. Det blir de unge mot de voksne. Det blir middelklassen – som tror de er arbeiderklasse – mot akademikerne. Det blir stygt.

I USA har kulturkrigen gått så langt at Republikanere som er overbevist om at klimaendringene er menneskeskapt, ikke vil ta grep for å takle dem – av den enkle grunn at det er noe også Demokratene støtter. Amerikanske klimajournalister pisker seg selv for å ha bidratt til at krigsretorikken på klimafeltet ser ut til å sette klimapolitikken kraftig tilbake.

Her oppe i verdensperiferien kom kulturkrigen liksom ikke helt på moten, tross diverse Frp-politikeres iherdige forsøk opp gjennom årene. Ikke før nå, ikke før Greta Thunberg. Få ting er så effektivt for en politiker på krigsstien som en motpol det svinger av. Når alle er forbannet er det enkelt å piske opp stemningen.

Målet med alle klimakulturkrig-variantene er det samme: Å kapre velgere som er redde for jobben, lommeboka og/ eller burgeren sin – i den rekkefølgen-, og som synes (trolig i likhet med alle andre) at papirsugerør er dust. Det får ikke hjelpe at kullindustrien i USA velter uavhengig av hvor mange miljømessige reguleringer Trump opphever, gruvebusene er tilsynelatende blitt døve, de støtter mannen som sier at han «digs coal».

Norge er heldigvis ikke USA. I motsetning til amerikanerne har vi flere partier å gå til. Her kan vi få til en hel klimabalkanisering om vi vil.

Slik blir vitenskapen til en «sosialistisk, trojansk hest»

Dette med døve ører er noe forskere på retorikk og offentlig debatt har noe vitenskap om.

Folk tolker forskning, og bestemmer seg for hvorvidt de mener den er troverdig, i stor grad ut fra hvilke verdier og verdenssyn de har fra før. Jo større kløften blir til den andre siden, jo verre blir det å ta innover seg forskning som lager trøbbel for eget verdensbilde og ideologiske sympatier.

«Det er vi middelaldrende, hvite menn med god inntekt», som en av deltakerne på Klimarealistenes tiårsjubileum oppsummerte det. Vi dro på klimarealistenes konferanse av nysgjerrighet på hvem de er, de som totalt avviser lassevis med fagfellevurdert forskning, som har blitt krysstestet og bekreftet gjennom tiår.

Vi fant Dieter Schaubert, en jurist med fartstid som oljebyråkrat fra selve Lykkeland-øyeblikket i norsk historie. Han mener trusselen fra klimaendringene er en bekymring vi som samfunn har klamret oss til siden nittitallet, mer presist siden Sovjet falt. At vi byttet ut atomkrigstrusselen med klimatrusselen på grunn av et kollektivt behov for å ha noe å frykte, og dermed noe å stå sammen og kjempe mot. Han mener at noen politikere finner det opportunt å utnytte frykten til å «danne en maktbase å skape reguleringer på».

President Donald Trump kalte demokratenes forslag om en «Green New Deal» for «en sosialistisk, trojansk hest». Demokratenes forslag innebærer unektelig en sterk omfordeling i samfunnet. Derav uttrykket «deal», som i tillegg til å bety en avtale, er hentet fra kortspillenes verden. Der betyr det å stokke bunken og dele ut kortene på nytt. Sosialistenes svar på klimakrisen er så klart sosialistisk. Trump, med sitt markedsliberalistiske verdisett, ser forslaget som bevis på at selve vitenskapen bak er lureri – en trojaner. Hvorfor snur han opp ned på årsak og virkning? Kanskje særlig fordi det er en vanskelig øvelse å komme opp med markedsliberalistiske svar som takler trusselen raskt nok.

Da Listhaug i 2011 sa at global oppvarming var noe venstresiden har funnet på for å tre høyere skatter og avgifter på folk, gjentok hun bare retorikk og synspunkter fra markedsliberalister verden over.

Etterhvert som klimaendringene skrider frem blir det vanskeligere og vanskeligere å tro at frykten kom før trusselen i dette tilfellet. Det hjelper imidlertid ikke at du har innsett at klimautslippene våre er iferd med å gjøre store deler av planeten ubeboelig, så lenge motstandernes løsning på problemet ikke er til å leve med. Da får det heller bli skyttergravskrig. Hver mann sin grøft.

Interessekonfliktene kom først

Vedum går Listhaug i næringen med å opphøye diesel til distriktenes saliggjørende glidemiddel. KrFs Kjell-Ingolf Ropstad prøvde å ymte frampå om at noen økokrigere heller vil ta vare på dyr enn mennesker om det kniper, og var akkurat upresis nok til å dra hele miljøbevegelsen over samme kammen. Frps klimapolitiske talsperson Gisle Saudland peker utover, på Kina, og vil gi en ekstra karbonskatt på kullproduserte varer derfra.

Klimakrisens interessekonflikter forsvinner ikke avhengig av om man begynner eller slutter å bruke krigsretorikk. Kanskje er det derfor det er like greit at klimakrigen er her, og for alvor kaster lys på det innlysende: At klimakamp er en interessekamp, ikke bare mellom land og industriselskap, men også mellom levemåte og livssyn.

Facebook-gruppene brukes ikke bare til å rase i. Partienes standpunkt i sakene kartlegges med tanke på valg. Strømleverandører med vindkraftprosjekter boikottes. Bompengegruppene avfødte et nytt, politisk parti.

Vedum er krystallklar på at Sp er partiet for «knallhard interessekamp». Sp har bare brydd seg måtelig om klimatrusselen, helt til kua ble trua. Pussig nok ikke den trusselen som førte til tørkesommer og nedslakting, men utsiktene til mindre etterspørsel etter kjøtt i framtida – noe som gjør norske storbønder med gigantinvesteringer i nye fjøs usikre. Norske bønder produserer allerede mer gris og sau enn folk spiser. Flere har fått med seg NRKs bilder fra frysehaller med saueskrotter som hoper seg opp. Veksten i matproduksjonen kan gjøre at bøndene om få år trolig aler opp flere kyr enn vi greier å fortære. Dessverre er det ingen quick fix å gå over til grønnsaker, for markedet er visst mettet for det også. Da er det kjipt å være bonde med lån til langt oppetter siloen.

Styringspartiene småskjelver i buksene. Venstreside-lobbyist Magnus Marsdal frykter Listhaug vil ete den moderate venstresiden som snacks. På den andre siden står Eivind Trædal i MDG og plukker opp sosialdemokratiske klimaflyktninger på jakt etter en nødhavn. Det holder visst ikke lengre å mumle litt og peke på kvotesystemet, selv ikke for Høyre holder det. Næringslivet har fått andre interesser.

Høyre, som skal være kapitalen og næringslivets venn, har bedrifter på trappa som står og trygler om strengere reguleringer. «Vår næring lever ikke av oppmerksomhet, vi lever av hydrokarboner», svarte Norsk Olje og Gass’ kommunikasjons- og næringspolitiske direktør, Tommy Hansen, så diplomatisk han kunne da han ble presset av Dagbladet på hva selskapet synes om at statsminister Erna Solberg utnevnte Listhaug som olje- og energiminister. I Equinors «outlook» står det imidlertid svart på hvitt at selskapet mener identitetspolitikk er den største trusselen for framtiden.

Arbeiderpartiet er på god vei til å miste grepet på industriarbeidere, i grunn arbeidere generelt. På Fellesforbundets landsmøte i høst sukket til og med unge tillitsvalgte over mangelen på vilje til å løfte sammen, med referanse til synkende organiseringsgrad. Nå er det individualisme som gjelder, konkluderte en.

Ap bygde seg opp til bredt folkeparti i sin tid gjennom en allianse mellom folk flest i by og land, «hand i hand», mot rikfolket og andre privilegerte.

«Menneskene lever livene sine, de går på jobb og tar vare på seg og sine. Det må de ha trygghet for at de kan fortsette å gjøre, på en måte som også står seg i framtiden», sa Jonas Gahr Støre da vi spurte han om han har en klimaplan.

Så enkelt og så vanskelig. Klimaendringene som truer folk flest nå, innebærer etter alle solemerker at en del av Aps velgere må forsake noen av privilegiene de har tilkjempet seg.

«Det kommer til å kreve veldig mye endret levesett», la Støre til. Hva han mener at det betyr i praksis, er ikke like klart.

Oljearbeideren kan alltids få seg en ny, grønn jobb med Aps nye industripolitikk, men vil den nye lønna dekke huslånet, bytraktoren, cabincruiseren, hytta OG ny Michael Kors-veske til jentungen? Trolig ikke.

En krise som får selv fjellene til å rase ut i jordskred, vil nødvendigvis skape politiske jordskjelv.

For hvor lenge kan venstresiden surfe på Trygve Slagsvold Vedums treffende problembeskrivelser hvis de ikke kan bli enige om løsninger? Partiet har stemt sammen med sine rødgrønne partnere i kun 9 av 69 klima- og miljørelevante saker siden valget i 2017.

Og hvor lenge kan Erna Solberg styre med en samarbeidspartner som er så oljevennlig at selv oljebransjen synes det er pinlig, uten å miste troverdighet som ansvarlig styringsparti? Vi trenger ikke gå lengre enn til Danmark for å finne et nytt, selverklært liberalkonservativt parti, «Grøn Kurs», som forsøker å få skyhøye karbonskatter til å gi ideologisk mening for liberalister på høyresiden. Hold deg fast: Hensynet til klimasystemet skal til og med gå foran hensynet til økonomisk vekst.

Det er fort gjort å glemme at poenget med identitetspolitikk i utgangspunktet var at ingen skal bli forlatt på slagmarken. Å få hurtigladere på fjelloverganger og i grisgrendte strøk.

Det MÅ komme i stand en fredsavtale til slutt, men den kommer sjelden uten en real krangel først.