Steinkasternes parlament

– HYKLERE!, roper en 29 år gammel mann og trekker skjerfet opp mot øynene som maskering da Moderaternas partileder Anna Kinberg Batra passerer fire meter unna, flankert av livvakter fra sikkerhetspolitiet og et stort svensk pressekorps på Husby torg, tjue minutter fra Stockholm sentrum.

Selv er 29-åringen for veteran å regne i det som en av Batras partifeller i Riksdagen to dager tidligere har kalt «steinkasternes parlament» – som motsats til «det siviliserte samfunnet» i Sverige. Mannen bak utbruddet på torget utdyper det gjerne overfor Filter Nyheter.

–  De ser på meg som de aldri har sett et sånt menneske før. Når de kommer hit klokka tre på ettermiddagen og tar en kaffe og prater med hverandre … i stedet for å løse noe blir det bare mer irritasjon. Politikerne er grunnproblemet, det er ikke oss. De står her og snakker med SVT. Altså, SVT er i ræva på dem hver dag. Kom og snakk med folket i stedet. Se på meg, hva er det de har å være redde for, sier mannen, som oppgir at han heter Ali Hassan.

Han snakker i vage ordelag om en tung fortid og at han for tida strever for tredje måned på rad med å skaffe seg leilighet til tross for at han «ikke har noen pengeproblemer».

– Jeg er tjueni, jeg har gjort denne reisen og er på slutten av den. Jeg har det bra. Men jeg tenker på de andre guttene som nettopp har begynt, som må gå gjennom alt som jeg har vært igjennom, sier han.

husby3
Moderaternas leder Anna Kinberg Batra i Husby sentrum sist torsdag. (Foto: Pål Nordseth)

 

Toppolitikerne har forlengst bedt sjåførene sine sette kurs mot trygge Stockholm sentrum etter forstadssafarien til ære for fotografene.

Benjamin Dousa (24) står igjen ved t-banestasjonen,  etter å ha fått en hastig klem av sin partileder. Den lovende Moderaterna-politikeren er nestleder i bydelsutvalget for Rinkeby-Kista, som omfatter Husby, og han har selv vokst opp i nabolaget.

– Om man er under 18 år og kaster en stein på en politimann, får man ofte bare en samtale med sosialtjenesten. Det finnes ingen konsekvenser. Da føler de at «jeg lever GTA, jeg lever et tv-spill, jeg kan gjøre hva jeg vil uten at det skjer noe», sier Dousa til Filter Nyheter.

Han støtter helhjertet kravene om strengere straffer og flere politifolk – men ler overbærende da vi spør ham om partifellen som nettopp har foreslått portforbud for ungdommer i forstedene etter klokka 21 og arrestasjon om de ennå er ute og henger klokka 22.

– Det var ikke Moderaterna. Det var én person. Det er absolutt ikke noe jeg er for. Da jeg vokste opp hadde vi fotballtrening klokka 22. Skulle jeg bli kastet på glattcelle, da?  Det er et helt vanvittig forslag, og han som kom med det bor inne i byen, så det har ingen troverdighet, sier Dousa.

benjamin3
Benjamin Dousa i Moderaterna. (Foto: Pål Nordseth)

 

Han har aldri blitt utsatt for vold eller andre alvorlige episoder så lenge han har bodd i området.

For vanlige folk er det stort sett veldig, veldig trygt her, sier den borgerlige politikeren.

 

DET ER TRE UKER siden Dagsrevyen var i Husby og satte dagsorden både i Norge og Sverige med en høydramatisk framstilling av området som en nesten-krigssone der politi i skuddsikre vester blir kastet stein på kontinuerlig og der NRK-teamets intervjuer blir avbrutt av at de kjeppjages av maskerte kriminelle. Reportasjen viste ingen intervjuer med vanlige beboere.

«De områdene ligner ikke på resten av Sverige (…) Etter klokken 12 våkner gjengene etter nattens hendelser og overtar kontrollen i samfunnet (…)», sa NRK-reporter Anders Magnus seinere i et intervju med Nettavisen om sin egen opplevelse.

Flere av forstedbeboerne Filter har snakket med, beskriver reportasjer som den i Dagsrevyen som  en symbiose mellom en liten klikk bråkmakere og journalister som besøker området på politiets premisser, der alle parter får bekreftet sine respektive fordommer.

– Når svenske medier kommer inn hit, kommer de sammen  med politiet, skjønner du? I stedet for å få en dialog med ungdommer går de bare inn og spør «ja, hvorfor kaster dere stein», og så står politiet der ved siden av og da blir det oppstyr. Så blir det igjen steinkasting, journalistene filmer, og de får det de ville starte, sier Joel Adhanom (17).

Han er utpekt som intervjuobjekt av mer beskjedne kamerater i gågata Edvard Griegsgången i Husby.

– Politiet? Vi hater politiet. De trakasserer oss. De ransaker oss uten grunn, bare fordi det lukter hasj i nærheten, sier en av de jevnaldrende vennene.

 

(Foto: Pål Nordseth)
Joel Adhanom (17) fra Husby. (Foto: Pål Nordseth)

 

Adhanom har bodd i Husby siden han ble født, går på videregående og beskriver vennekretsen som «godt og blandet», fordelt på både innvandrerpregede områder og bydeler der det «bare bor svensker».

– Det er femti-femti om man lykkes eller går helt feil vei. Mange er ute etter raske penger og har droppet ut av skolen. De har foreldre som er arbeidsledige og går på sosialen. Så ser de på skolekamerater i merkeklær og tenker «jeg vil heller ikke gå rundt i kjipe klær». Kanskje er det en som får en dårligere jobb enn meg, eller ikke i det hele tatt, fordi han heter Mohammed og jeg Joel. Da tenker han at systemet har forlatt ham, sier 17-åringen.

Han skiller mellom «gode» kriminelle som gjør lovbrudd «for å ha noe å spise», og som ifølge ham hilser og bryr seg om vanlige ungdommer – og «dårlige» kriminelle, representert ved de maskerte mennene som for eksempel har jager tv-team.

– De spiller mafia og gangsters og sier «ingen skal filme her». Det er de som får området til å se dårlig ut, og så drar man alle over en kam og sier at alle som bor i Husby er kriminelle, sier 17-åringen.

 

STEINKASTENDE GUTTER i «förorten» har blitt et av de sterkeste symbolene i svensk politikk. Enhver innvandringsdebatt, det være seg i eliten eller i kommentarfeltene, inneholder referanser til dem, direkte eller indirekte. Også i Norge har steinkasterne blitt  fosterbarn i diskusjoner om alt fra flyktningkrisen til islamisering.

– Om vi ikke følger med i timen vil vi også få parallellsamfunn her i Norge, sa Helge Andre Njåstad i Frp til Klassekampen seinest i dag.

I motsetning til hva mange nordmenn har inntrykk av, mener ikke engang politiet at Sverige har «parallellsamfunn» per i dag.

«Det finnes i dag ikke noe område i Sverige der et parallelt samfunnssystem eksisterer fullt ut, men de utsatte områdene har innslag av dette, og tillates dette å fortsette kan det komme til å bli utvidet», heter det i politiets riksdekkende rapport om «utsatte områder» fra desember i fjor.

rinkeby2
Rinkeby, 26. mai 2016. (Foto: Pål Nordseth)

Men hva gjør det med et nabolag at stedsnavnet deres av de fleste andre svensker – og skandinaver – forbindes med bilder av politihjelmer, skjold og brostein opplyst av flammene fra brennende biler?

Den erfarne ungdomsarbeideren Raymond Peroti – leder ved den splitter nye kommunale fritidsklubben Albys Hjärta – mener det er et helt sentralt spørsmål.

– Det rammer alle ungdommene. «Dette er hva du er, og: dette er hva vi er bekvemme med å se deg som». Vi er bekvemme med å se deg som en steinkastende ungdom. Vi er bekvemme med å se deg som en tjuvaktig, doplangende, kriminell forstads-innvandrerungdom. Hvilken rolle er det da enklest å tre inn i, om det er det bildet som hele tida tegnes av dem?  Dette er ungdommer i veldig formative år, der de er i ferd med å bygge seg et selvbilde – og for guttene: et mannsbilde, hva det er å stå på egne ben og å være sterk – og så får man dette her dyttet i ansiket, gang på gang på gang. Dette er hva som forventes av gutter, av oss, fra våre områder. Dette er ikke nytt. Jeg hadde selv vansker med å stå imot det bildet for 20 år siden i Hässelby. Vi trådte alle inn i den rollen, vi var alle den forstadsgutten, sier Peroti til Filter Nyheter:

 

NOEN TING BLIR åpenbare med en gang man går ut av t-banen i de mest beryktede stockholmsforstedene og rusler i noen brosteinkasts radius fra torget eller handlesenteret som  omkranser stasjonen:

Merkelapper som «no-go-zones» er overdrivelser uten noen fruktbar mening. Gatene er ikke dominert av verken voldsmenn, islamister, opptøyer eller hærverk. Rinkeby, Husby, Norsborg/Hallunda og Alby – bydelene Filter besøkte i forrige uke – er ikke «farlige» i den vanlige betydningen av ordet.

Like utvilsomt er det at bydelene har store problemer med åpent hasjsalg og mer fordekt organisert kriminalitet og at mange også i den lovlydige befolkningen ikke stoler på politiet. Totalt er det 15 boligområder i Sverige politiet definerer som «spesielt utsatte», der politiet ikke får gjort jobben sin uten å ta store forholdsregler, og der mange beboere er redde for å delta i vanlige rettsprosesser fordi de frykter represalier fra kriminelle som myndighetene ikke klarer å beskytte dem mot.

 

Alby, 24. mai 2016. (Foto: Pål Nordseth)
Alby, 24. mai 2016. (Foto: Pål Nordseth)

Samtidig påpeker politiet selv faren for stigmatisering av hele nabolag.

«Når det gjelder for eksempel utrygghet eller kriminalitet er det sjelden hele boligområder preges på samme måte. Det vanlige er heller at det handler om spesifikke steder, bygårder eller gater der problemene er tydeligst konsentrerte, og disse stedene påvirker seinere utenforståendes eller medias beskrivelse av hele området», heter det i rapporten fra desember 2015.

Hovedproblemene ligger i de fleste av døgnets timer under overflaten, med årsaker mange år tilbake i tid og løsninger like langt fram: høy arbeidsledighet, lave inntekter, lav utdanning, «brain drain», trangboddhet og generelt dårlig fungerende velferdssystemer og sivilsamfunn lokalt.

Politiet skriver selv i sin rapport fra i fjor at «politiets nærvær skjer for det meste reaktivt i områdene, noe som har ledet til bristende tiltro til politiet og rettsvesenet. Jo lengre tid et samfunn har opplevd å leve utenfor samfunnets normer desto vanskeligere er det for politi og andre samfunnsaktører å ta autoriteten sin tilbake».

Politiet mener også at flyktningstrømmen «risikerer å få en stor påvirkning på disse områdene».

 

Alby, 26. mai 2016. (Foto: Pål Nordseth)
Alby, 26. mai 2016. (Foto: Pål Nordseth)

Mindre grupper av små- og storkriminelle gjør kontinuerlig sitt beste for å opprettholde eller eskalere konfliktnivået med politiet og dyrke bildet av de farlige forstedene.

I fjor på denne tida løsnet politifolk i Tensta varselskudd i selvforsvar i et sammenstøt med opp mot 40 maskerte ungdommer etter at en beboer hadde varslet om at  de samlet stein og brennbart materiale for å starte opptøyer.  Det var trolig hevn for politirazziar mot et bestemt kriminelt miljø i dagene forut. Da politiet ble angrepet i forstaden Tumba 21. august i fjor, kastet en av ungdommene en håndgranat på en politibil der det satt fire politifolk, og det var bare flaks at bilen var pansret slik at ingen ble alvorlig skadd i eksplosjonen.

«Politifisking» skal være utbredt – å ringe nødnummeret med falske, dramatiske meldinger for å lokke politiet til sammenstøt. Det har også forekommet at uskyldige forbipasserende har blitt skadd i skyteepisoder i de kriminelle miljøene. Samtidig kommer mange av islamistene som reiser til Syria eller Irak, fra de aktuelle områdene.

Seinest sist helg ble politipatruljer kastet stein på i blant annet Alby.

Samtidig er bildet langt fra entydig. Politiet patruljerer ofte som normalt, gjør planlagte tilslag mot narkobakmenn, samarbeider med respekterte ungdomsledere eller spanderer kaffe og småkaker fra politiposter på torgene.

 

19.-26. MAI 2013 ER EPISENTERET i den offentlige samtalen om forstedene. Det som virket som avgrenset hærverk og unge pøbler som konfronterte en politipatrulje, kom raskt fullstendig ut av kontroll i opptøyer som varte seks netter på rad. Uroen spredde seg både til andre forsteder og helt andre byer i Sverige, der lokale bråkmakere ville være med på brannstiftingsmoroa og steinkastingen mot politi- og brannfolk.

Som i Frankrike, Storbritannia og USA, var unnskyldningen for Husbyopptøyene  i starten at en lokal mann (68) hadde blitt skutt av politiet i en hendelse aktivister og beboere oppfattet som urettferdig politivold. Men et stort flertall av mennene og guttene som seinere ble pågrepet i kaoset, hadde kriminelt rulleblad fra før, og en femtedel var tilreisende bråkmakere fra andre kommuner.

– Det er nesten alltid legitimt misnøye bak denne typen opptøyer. Arbeidsledighet, utdanningsproblemer, misnøye med politiet. Men dette gjøres til voldelige aksjoner av personer som er voldstilbøyelige fra før. De bruker det til sine egne formål, som svært ofte handler om å vise sin makt, å oppleve tilfredsstillelsen med å «gi tilbake» og å vise seg fram for kompisene, uttalte krimonologen Jerzy Sarnecki til Aftonbladet.

Benjamin Dousa ble forbannet – også på eget parti – da han selv gikk natteravn i de dramatiske døgnene i 2013, mens han så politifolk bli banket opp og kastet brannbomber på.

– Midt under Husbyopptøyene var Fredrik Reinfeldt (M) på Agenda på SVT og sa at «det er kjempebra vi har ildsjeler, det er kjempebra vi har natteravner». Natteravner? Jeg kan ikke stoppe en steinkaster! Det var flere hundre som satte fyr på biler. Moren min overnattet i kafeen hun drev for at den ikke skulle brenne ned og Reinfeldt sa «natteravner». Frustrasjonen blir stor hos den lovlydige majoriteten når statsministeren sier noe sånt, sier politikeren.

Han mener avmakten etter Husbyopptøyene er viktig for å forklare framveksten av Sverigedemokratene.

husby8b
Nikitia Lasker (16) og Diana Dawidi (15) ved Husbygårdsskolan. (Foto: Pål Nordseth)

 

– Sverigedemokratene utnyttet situasjonen og lagde reklamer med bilder fra opptøyene, sier 16 år gamle Nikita Lasker.

–  Det var tungt å se hvordan andre mennesker så på forstaden vår, supplerer venninnen Diana Dawidi (15).

Selv ser de ikke mørkt på framtida, og vil nå gå på økonomilinja på vidergående.

– Husby er hjemmet vårt, det er ikke «å, jeg vil flytte herfra så raskt som mulig, sier Lasker.

Ingen er lenger uenig i at myndigheter i alle ledd fram til 2013 hadde undervurdert alvoret i de mest belastede nabolagene. Både langsiktig politiarbeid og selve håndteringen av opptøyene framstår i ettertid som amatørskap, samtidig som mangeårige, prosjektbaserte tiltak i lokalsamfunnene åpenbart ikke hadde fungert.

 

MEN I  2016 er det mange som prøver, og noen som får det til. William Shahoud og Saleh Karrani er ledere i den rundt 1100 medlemmer store idrettsklubben Konya i Botkyra kommune, som blant annet omfatter  Alby og Norsborg/Hallunda.

Klubben har nettopp startet et jentelag i basket – ikke det første man forbinder med de «utsatte områdene».

– Det er sosialt og kulturelt vanskelig å rekruttere jenter. Men det var bare å få med de fem første. Nå er det 30 jenter i 8-12-årsalderen som spiller basketball i hallen her. Fra før er det jentelag i fotball som trener hver tirsdag, sier Shahoud til Filter Nyheter.

alby3
Klubbdirektør Saleh Karrani (.t.v.) og operativ sjef William Shahoud i Konyaspor KIF. (Foto: Pål Nordseth)

 

Ildsjelene forteller om ungdommer med utallige landbakgrunner som må legge igjen religion og politikk hjemme når de tar på treningsklærne. Åpent hus i den nyoppussede idrettshallen hver fredag, som kombineres med leksehjelp. 80-90 på gulvet og mange på tribunen. I 22-23-tida kommer fedre hjem fra doble skift i restauranter eller drosjer og spiller fotball med tenåringssønner, kanskje den eneste kvalitetstida de har sammen i løpet av uka. Klubben samarbeider også med biblioteket i Alby slik at innvandrerforeldre kan lese og låne bøker mens barna trener. Noen ungdommer fra tøffe kår har fått jobb som vektere eller bilmekanikere etter veiledning fra klubblederne, og har i sin tur rekruttert venner inn i samme løp. 11-12-åringer blir en gang i uka satt til å spille fotball med funksjonshemmede.

– Ikke alle kan bli den neste Zlatan, men vi kan hjelpe ungdommene med å lykkes i andre ting. Det er ikke for fotballens skyld vi er her, sier Karrani.

Han er opptatt av at det ikke er bare steinkasterne som skal bli hørt:

– Ingen skal kunne si at de vokste opp i «feil område».

 

TREBARNSMOREN ZAINAB SHAHID (38) jobber i en barnehage i gåavstand fra leiligheten sentralt i Husby, der den irakisk-svenske familien har bodd i drøyt fem år. Ektemannen kjører kommunal drosje for funksjonshemmede.

– Det er rolig her nå. Vi drar på jobb, kommer tilbake igjen og vet lite om hva som skjer i mellomtida. Men jeg kjenner ingen uro ved å bo her. Det er ulemper med alle områder. Vi bodde i Hässelby før, det hadde også negative sider, sier Zainab Shahid (38).

Shahid legger ikke skjul på at hun er bekymret for hvem hennes snart 14 år gamle sønn kan komme til å omgås etterhvert som han blir eldre.

– Jeg ser at han blir påvirket av andres holdning og spiller tøff. Jeg prøver å holde ham hjemme for å gjøre lekser og har regler om at han må være hjemme klokka 17 om vinteren og klokka 19 om sommeren. Jeg har sagt til ham at jeg vil møte vennene hans bare de kommer og banker på, men han påstår at de er blyge, sier 38-åringen, som også har ei jente på fem år og en gutt på sju.

husby5
Zainab Shahid (38) og sønnen Adam (7) i Husby. (Foto: Pål Nordseth)

Shahid er oppgitt over at barneforeldre i nabolaget kommuniserer for lite med hverandre og forstår for lite av landet de har kommet til.

– Alle vil være for seg selv. Jeg kjenner ikke foreldrene til min sønns kompiser. Først etter lang tid traff jeg noen av dem i moskéen, bare fordi de også er irakere, sier Husby-beboeren, som også møter på kulturelle utfordringer  på jobb:

– Utlendinger vil gjerne ikke sende barna i barnehagen. Der har vi dobbeltarbeid med både oppdragelse og å forklare det svenske samfunnet.

Sosialistene i Vänsterpartiet reklamerer for suppekjøkken dagen før barnebidraget kommer. (Foto: Harald S. Klungtveit)
Sosialistene i Vänsterpartiet reklamerer for suppekjøkken i Husby dagen før barnebidraget kommer. (Foto: Harald S. Klungtveit)

 

Kommentator Erik Helmerson i avisa Dagens Nyheter beskrev nylig ytterpunktene i debatten om forstedene slik: «De som synes at masseinnvandringen har gitt uforbederlige gettoer som bør jevnes med jorda, og de som ser forstaden som hellig grunn der all polititilstedeværelse er en naken provokasjon».

– Klimaet begynner å bli ganske rått. «De kaster stein på politiet – send dem hjem fra Sverige», liksom. Det begynner å bli veldig politisert. Jeg tror det er viktig å holde diskusjonene fra hverandre. Så klart, kaster man stein på en politimann skal man få sin straff. Men om mennesker vil spise baklava i stedet for lussekatter så skal de få gjøre det. Vil folk snakke somalisk og ha somaliske venner, så skal man få gjøre det. Sammenligner man med USA er Chinatown og Little Italy og lignende der fullt ut akseptert av amerikanerne. Her i Sverige, hadde noen satt opp ett skilt på arabisk, ville helvete vært løs og folk ville sagt at «nå tar de over hele det svenske samfunnet», sier Benjamin Dousa, høyrepolitikeren.

Han understreker at man heller ikke må være kulturrelativistisk.

– LHBT-personer (bla. homofile, red. anm.) har det objektivt verre i Husby enn inne i byen. Kvinner har det objektivt verre i Husby enn inne i byen. Unge jenter som ikke får bade, for eksempel. Kvinner som ikke får kjøre bil eller kle seg i hva som helst. Antisemittismen, som har vært der helt siden min oppvekst. Disse tingene skal man ikke ignorere. Og det har med kulturelle normer å gjøre, absolutt, men da må man også være presis i diskusjonen.

 

IMG_1363

 

SÅNN KAN OGSÅ et av «risikoområdene», Alby i Botnkyrka sør for Stockholm sentrum, beskrives:

Nyoppussede fasader og forseggjorte grøntarealer mellom blokkene som mange oslofolk ville vært misunnelige på, folk i alle aldre og alle hudfarger som slikker sol i 26 varmegrader, kommuneansatte som trimmer trærne eller tar en horisontal rast i skyggen av dem.

Barneskrål, flagrende hår, trange jeans, Hijab-kledde jenter som tar en pause fra parklivet for å låne en bunke svenske bøker på biblioteket, jenter uten hijab som låner svenske bøker på biblioteket, kjøpesentervektere som prater og ler med en gruppe ungdommer, en gammel dame som kommer strenende med lommeboka og mobiltelefonen som en norsk journalist har glemt på en benk.

De mest utsatte områdene i den svenske hovedstaden består nesten utelukkende av leilighetsblokker som stammer fra det såkalte millionprogrammet på 1970-tallet.

I tillegg til at grunnforutsetningen for forstadsplanleggingen var å kunne bygge ut raskt og indistruelt i enorm skala, lå det gode hensikter bak helheten, skriver forfatterne av «Hej bostad – om bostadsbyggande i Storstockholm 1961-1975»:

«Det fantes utvilsomt en ekte vilje til å skape gode livsmiljøer. Man ville lage en mer effektiv trafikkseparering, kortere gangavstand for innbyggerne og livligere, mer bymessige miljøer med tilstrekkelig grunnlag for detaljhandel og service».

IMG_1369
Oversiktskart over høyblokkområdet slått opp i Norsborg, et «særlig utsatt område». (Foto: Harald S. Klungtveit)

 

T-banen var et framtidsoptimistisk symbol og stasjonene ble gjerne stolt plassert godt synlig i midten av områdene.  Så var boligkrisen var over, de som hadde råd flyttet andre steder og de som ble igjen var gjerne innvandrere med svak økonomi.

I dag har selve de fysiske forholdene blitt ett av politiets problemer. De bilfrie, skjermede kjernene i kombinasjon med gang-broer og -tunneler gjør at kriminelle gjerne har oppdaget og varslet videre om patruljebilene lenge før de får tråklet seg inn i boligstrøkene. Under sammenstøt er det også vanskelig å gjøre retrett, og det er komplisert å etablere spaning mot kriminelle som etablerer bestemte hushjørner som «sine».

 

«DET VAR EN FÅGEL som först märkte att någonting höll på att hända» står det med store, avflassede bokstaver på skyggesida av teaterbygget i Norsborg/Hallunda.

Boligområdet ett t-banestopp sør for Alby og en time fra forstedene i nord, framstår mer nedslitt, kontorbyggene mer forlatt, og det er her vi for første gang støter på små grupper av menn med de karakteristiske pengeveskene på brystkassa som fungerer som uniformering for hasjselgerne. Noen av dem tilbyr også hardere stoffer. En av mennene roper på et tidspunkt febrilsk til andre i gruppa at han mener å se en person med kikkert i solskinnet på en parkeringsplass noen hundre meter unna, politiparanoiaen sprer seg, og noen av dem trekker inn på den lokale puben, som spiller Cornelis Vreeswijks «Turistens klagan».

Ifølge politiets rapporter er de fleste av hasjselgernes kunder i de utsatte områdene lokale ungdommer som til en viss grad også er en del av samme omgangskrets som de kriminelle.

– Om man er ung og vil tjene penger i Husby – hvem ser man opp til? Jo, man ser på Zlatan – og det er én av ti millioner som blir Zlatan – eller så ser man på dem som selger cannabis, sier Dousa.

Politikeren utdyper:

– Mellom dem som flytter ut for å studere på de beste skolene og de som havner virkelig utpå, er det en stor masse som kanskje har det litt røft, som kanskje selger litt cannabis mens de er unge og som kanskje røyker det veldig mye – men så går det seg til når de blir 20, de begynner å jobbe på et callsenter eller som håndverkere, skaffer familie… Altså, for de fleste går det ganske bra. De blir kanskje ikke børsmeglere eller statsminister, men de skaffer seg i hvert fall en jobb. Det gjelder de aller fleste, som i andre bydeler. Problemet er at vi har en liten klikk som står ekstremt langt fra arbeidsmarkedet, som ofte er yrkeskriminelle.

Han mener situasjonen i Akalla – bare ett minutt unna med t-banen – sier svært mye om hva som har gått galt i Husby og lignende forsteder.

– Sett fra utsiden ville dere ikke ha visst om dere var i Husby eller Akalla. Det bor omtrent like mange mennesker de to stedene, omlag like mange utenlandsfødte, og begge stedene er millionprogramdistrikter med høyblokker. De er identiske på nesten alle måter. Forskjellen er at i Akalla har man jobb. Her i Husby lever cirka hver tiende husholdning på sosialstøtte, så har vi enda flere som lever på A-kassa (arbeidsledighetspenger) og førtidspensjon, etcetera, etcetera. Når det er opptøyer og steinkasting er det nesten aldri noen i Akalla som er med på det.

Han viser til at Husby praktisk talt bare har leieboliger, mens Akalla har rundt 40 prosent borettslagsandeler og dermed  en blandet befolkningssammensetning med flere yrkesaktive, studenter og pensjonister.

rinkeby1
Bahar Ali (22) og Fatima Abehal (25) i Rinkeby. (Foto: Pål Nordseth)

I Rinkeby, kanskje den mest beryktede bydelen av alle, mener noen at svartmaling av situasjonen gjør den verre.

– Det som står i media, stemmer ikke. Jeg har bodd her hele mitt liv, trives og føler meg trygg, sier Bahar Ali.

Hun mener arbeidsledighet er et stort problem, men at det ellers er rolig i forstaden.

– Politiet? De er her hver dag, og er kjempegreie. Det hender til og med at vi «fikar» (tar en kaffe) med dem, sier venninnen Fatima Abehal (25).

 

I ÅR ER FORSTADSBRÅKET en sak den borgerlige svenske opposisjonen kan samle seg om. Da de gjorde Husby til en politisk kulisse sist torsdag, var meningen å kontre at statsminister Stefan Löfven dagen i forveien hadde prioritert forstedene og segrering i sin statsrådrokkering. De borgerlige la ansiktene i alvorlige folder i regnværet på Husby torg og snakket med uniformerte tjenestemenn om et forslag om 2000 flere politifolk og strengere straffer for vold mot nødetatene.

«De spaserte rundt og bød over hverandre med gummikuler, vannkanoner og portforbud», raljerte Vänster-lederen Jonas Sjöstedt i en partilederdebatt på SVT tre dager seinere.

Der ble de borgerlige beskyldt  for selv å ha skapt forstadsvolden med «store nedskjæringer i velferden» etter skattekutt, mens statsministeren lovet nulltoleranse mot angrep på blålysmannskap.

Ungdomslederen Raymond Peroti er oppgitt over kortsiktigheten og populismen i myndighetenes løsninger.

– Når det er katastrofe blir det satt inn tiltak, men man må jobbe konstant. Man kan sammenligne det med seksualundervisning – man slutter ikke med det selv om det for øyeblikket er liten spredning av klamydia, men fortsetter fordi alle årskull risikerer å få det, sier han.

norsborg1

Fakta – aktuelle forsteder

RINKEBY
Utenlandsk bakgrunn: 91 %
Arbeidsledighet: 5,4 %

HUSBY
Utenlandsk bakgrunn: 86 %
Arbeidsledighet: 5 %

AKALLA
Utenlandsk bakgrunn: 74 %
Arbeidsledighet: 3 %

KISTA
Utenlandsk bakgrunn: 69 %
Arbeidsledighet: 2,3 %

FITTJA
Utenlandsk bakgrunn: 91, 4 %
Arbeidsledighet: 6,7 %

ALBY
Utenlandsk bakgrunn: 83,1 %
Arbeidsledighet: 7,9 %

HALLUNDA/NORSBORG
Utenlandsk bakgrunn: 80,2 %
Arbeidsledighet: 7,5 %

Av: Harald S. Klungtveit og Pål Nordseth

2 thoughts on “Steinkasternes parlament

  1. Dette var en grundig artikkel. Det virker på den ene siden åpenbart at problemet er komplisert og sammensatt. Samtidig virker det innlysende at de langsiktige samfunnskostnadene ved den voldsomme asylinnvandringen antagelig er enda større enn selv de enorme estimatene som foreligger.

    Vi må krysse fingrene og håpe at Sverige kan skape forbedring i disse områdene.

    Sammenligningen med USA tror jeg er urealistisk. I det landet er hver mann sin egen lykkes smed. Det skaper større grobunn for toleranse for folk som lever helt anderledes. Sverige har en samfunnsstruktur basert på «folkhemmet». Hvis «folkhemmet» skal overleve må disse områdene bli en likeverdig del av Sverige. Det virker som en uoverkommelig oppgave akkurat nå.

  2. Denne var jo bra og utdypende.

    Lurer litt på et par ting:

    Kunne man kanskje ha intervjuet noen i politet i bydelen, eller noen i ambulanstjenesten eller brannvesenet?

    Det er jo ikke et ukjent fenomen at det kan være forbundet med risiko for disse gruppene å bevege sig i diss ‘no-go soner’ (dersom de eksisterer, da.)

    Hva med den lokale moskeen, kunne det ha vært interessant å snakke med noen derfra?

Det er stengt for kommentarer.