Historien om Sverigedemokraterna (SD) kan fortelles på minst to måter:

  • Det er historien om et innvandringskritisk parti, som helt under radaren for de etablerte partiene har klart å fange opp et tydelig sentiment i den svenske befolkningen, nemlig ønsket om en strengere innvandringspolitikk.
  • Det er historien om et parti stiftet av nazister – som i løpet av 30 år er blitt gradvis reformert og mer stuerent. Dette til tross for at dagens partileder Jimmie Åkesson først tok et offentlig oppgjør med rasisme i partiet for bare seks år siden – og at det så sent som i forrige uke ble avslørt at flere valgbare SD-medlemmer har bakgrunn fra nazistiske bevegelser.

I dag ligger Sverigedemokraterna an til å bli Sveriges nest største parti etter riksdagsvalget 9. september. Det skjer samtidig som Socialdemokraterna ser ut til å gjøre sitt dårligste valg noensinne.

SDs fremgang har vært enorm de siste årene: Fra en oppslutning på 2,9 prosent ved riksdagsvalget i 2006, 5,7 prosent i 2010 og 12,9 prosent i 2014 – til det som i snitt har vært 20,4 prosent oppslutning på meningsmålingene den siste måneden.

Men veien fram til 2018 har vært relativt turbulent. Ifølge ekstremismeforsker Anders Ravik Jupskås ved Universitetet i Oslo har Sverigedemokraterna gått fra å være et rent høyreekstremt parti til å bli mer moderate. I årets valgkamp har han imidlertid sett en ny endring:

– De har vendt tilbake til en mer konfronterende tilnærming. I en valgkampvideo sier for eksempel Jimmie Åkesson at Socialdemokraterna, Moderaterna og mediene har jobbet hardt for å ødelegge det svenske samfunnet. De har altså ikke bare vært naive, ifølge Åkesson, men gått aktivt inn for å ødelegge. Det finnes bare én konflikt i Sverige, sier han: Oss mot dem. Det er på grensen til konspiratorisk populisme, som ligner en ny radikalisering av Sverigedemokraterna, sier Ravik Jupskås til Filter Nyheter.

Bilder fra den aktuelle valgvideoen, der Åkesson går til angrep på Socialdemokraterna og Moderaterna. SKJERMDUMPER

1994: Åkesson fatter interesse for SD

Jimmie Åkesson ble partileder i 2005, men hans karriere i Sverigedemokraterna begynte minst ti år tidligere. Akkurat når er imidlertid usikkert. At det finnes ulike opplysninger om tidspunktet for Åkessons innmeldelse, skyldes i hovedsak partiets høyreekstreme fortid.

Selv hevder dagens partileder at han ble medlem etter mars 1995, da en fornyelsen av partiet allerede var i gang: Den tidligere Centerpartiet-politikeren Mikael Jansson hadde overtatt som partileder etter høyreekstreme Anders Klarström (som blant annet benyttet nynazister som «livvakter» under SD-markeringer av krigerkongen Karl XIIs dødsdag).

Før dette skal Åkesson ha vært aktiv i Moderaternas ungdomsorganisasjon i den sørsvenske hjemkommunen Sölvesborg, ifølge seg selv.

Men siden er det blitt avslørt at Åkesson allerede i 1994 – da 15 år gammel – dannet grupperingen «Ny Höger» (som siden skiftet navn til «Ny Höger Nationalisterna») sammen med skolevenner. Enkelte skal ha brutt ut fra gruppen for å tilslutte seg Moderaterna, men Åkesson ble ifølge disse opplysningene værende. I desember 1994 hadde han sine første møter med Sverigedemokraterna, før han nyttårsaften samme år bestemte seg for å bli medlem av partiet.

Opplysningene kommer fram i en tekst Åkesson selv har skrevet for medlemsbladet til Sverigdemokratisk ungdom (SDU) i Sölvesborg i 1997. Den andre og mindre belastede versjonen av historien har han også skrevet selv – i selvbiografien fra 2013.

Jimmie Åkessons egen tekst fra SDUs medlemsblad i 1997. SKJERMDUMP

Fra undergrunns-nazisme til Skavlan

Selv om Sverigdemokraterna via sentrale medlemmer i oppstartsfasen har røtter helt tilbake til andre verdenskrig, begynner den formelle delen av historien 8. februar 1988, da åtte menn grunnla partiet i en leilighet i Stockholm.

I styret satt personer som tidligere hadde vært medlemmer i den svenske hvit makt-bevegelsen, det høyreekstreme Sverigepartiet og åpenlyst rasistiske Bevara Sverige svenskt. Blant medlemmene var også veteraner fra nazistiske og fascistiske grupperinger som Nordiska rikspartiet og Nysvenska rörelsen.

21. februar samme år ble det etablert et lokallag i den sørsvenske byen Malmö, som raskt utviklet seg til å bli en viktig base. Her ble den gamle SS-korporalen Gustaf Ekström, som hadde jobbet i SS-hovedkvarteret Hauptamt og var blant de høyest betrodde av omlag 270 «SS-svensker» under andre verdenskrig, valgt til revisor – han var på dette tidspunktet 81 år gammel.

Medlemmene for øvrig var en relativt broket forsamling av gamle nazister fra eldre grupperinger som Svensk socialistisk samling og Vitt ariskt motstånd. Blant dem var Gösta Bergquist, som hadde en historie med nazisme tilbake til 30-tallet og protesterte i naziuniform på Stureplan i Stockholm ved krigens slutt i mai 1945.

Tidligere omtalte Anders Klarström, som ble talsmann for partiet i 1989 og siden leder fra 1992, hadde vært aktiv i Nordiska rikspartiet. Dette partiet ble i sin tid stiftet av ektemannen til den velkjente nynazisten Vera Oredsson, som i dag ofte deltar på treff i regi av «Den nordiske motstandsbevegelsen». Klarström ble i 1984 dømt for trusler mot den svenske tv-komikeren Hagge Geigert: «Vi ska bränna dig, ditt jävla judesvin», skal han ha sagt i telefonsamtalen.

Sverigedemokraterna under en samling på Götaplatsen i Göteborg, oktober 1993. SKJERMDUMP

– Klarström hadde en tydelig høyreekstrem profil. Den påfølgende partilederen Mikael Jansson var litt mer moderat, men partiet var stadig ytterliggående. Så kommer Jimmie Åkesson inn som leder i 2005. Da blir det tempo i modererings-prosessen: Partiet kvitter seg med en del høyreekstremt tankegods, de foreslår ikke lenger å repatriere innvandrere, samtidig som konspirasjonsteoriene og støtten til dødsstraff tones ned, sier Ravik Jupskås.

– I sum tar de gradvis avstand fra den høyreekstreme fortiden. Sverigedemokraternas bakgrunn er relativt unik i europeisk sammenheng – de vellykkede høyrepopulistene i Europa har nesten alltid en annen bakgrunn enn den høyreekstreme: Fremskrittspartiet har vært et skatteparti, Sannfinnene et parti for landsbygda og Dansk Folkeparti er tuftet på EU-kritikk. Det nærmeste du kommer er franske Front National, som med Jean-Marie Le Pen var dypt forankret i anti-demokratiske bevegelser på høyresiden, men siden har moderert seg, legger han til.

Det tar altså rundt ti år fra Åkesson melder seg inn til han blir leder av partiet. Året etterpå får Sverigedemokraterna 2,9 prosent oppslutning i riksdagsvalget. Og ti år senere sitter Åkesson i stolen hos Fredrik Skavland og snakker ut om hvordan politikken gjorde ham utbrent.

Om en snau uke leder han antakelig Sveriges nest største parti.

Jimmie Åkesson hos Skavlan i 2015. SKJERMDUMP

«Firerbanden» i Skåne – og oppgjør i egne rekker

Etter videregående begynte Jimmie Åkesson studier i statsvitenskap ved Universitetet i Lund. Der ble han en del av det som senere er blitt omtalt som «firerbanden» i Sverigedemokraterna: Sammen med Björn Söder, Richard Jomshof og Mattias Karlsson stiftet Åkesson blant annet «Nationaldemokratiska studentföreningen» i 1998 og jobbet aktivt for å gjenopplive den årlige Karl XII-feiringen, som hadde ligget brakk siden tidlig 90-tall.

Den såkalte firerbanden: Jimmie Åkesson, Björn Söder, Richard Jomshof og Mattias Karlsson. Sveriges Riksdag

Åkesson har selv uttalt at «firerbanden» var partiet på denne tiden: Det eksisterte en «stockholmsgjeng», som kun var opptatt av Stockholm, og en «skånegjeng», som var opptatt av «hele Sverige». Åkesson tilhørte altså sistnevnte. Ifølge tidligere SD-medlemmer, utviklet Åkesson et ekstremt toppstyrt parti der makten var sementert hos disse fire, sentrale medlemmene:

Björn Söder var partisekretær i ti år, mens han for øvrig skrev sterkt homofiendtlige blogginnlegg for partiavisa SD-Kuriren. Richard Jomshof, sønn av en finsk innvandrer til Sverige, var lenge redaktør for partiavisa og ble SD-sekretær i 2015. Mattias Karlsson er partiets nåværende gruppeleder i Riksdagen, regnes som SDs viktigste ideolog og lot i 2014 seg avbilde med europeiske høyreekstreme på ølfestival i Budapest.

Likevel var det under disse fire at Sverigedemokraterna endret seg, i det minste utad: I 2012 uttalte Åkesson at han ville «rydde opp» og innføre «nulltoleranse» mot rasisme og ekstremisme i partiet (bare tre år tidligere hadde han skrevet i en Aftonbladet-kronikk at Sveriges muslimske befolkning var landets «største utenlandske trussel siden andre verdenskrig»).

Men etter at SD vant mandater i Riksdagen for første gang i 2010, begynte en storstilt parti-utrenskning internt, der en lang rekke medlemmer ble ekskludert for ekstreme holdninger, men også for å trosse partiledelsen ved å være for moderate.

Under Åkesson har partiet endret seg: Sverigedemokraterna definerer seg nå som et «sosialkonservativt parti med et nasjonalistisk grunnsyn», som legger vekt på «verdikonservatisme» og en «solidarisk velferdsmodell». I prinsipprogrammet fra 2011 blir partiets røtter omtalt på denne måten:

«Partiet ble etablert i 1988 med det overordnede målet om å danne en demokratisk, politisk bevegelse som skulle slå ring om den felles, nasjonale identiteten som dannet grunnlaget for fremveksten av velferdsstaten og vårt lands fredlige og demokratiske utvikling».

Sverigedemokraternas logo er for lengst endret fra en fakkel formet som det svenske flagget (kopiert fra høyreekstreme National Front i Storbritannia) til en blåveis – det skjedde i 2006. Senest under Almedalsveckan i juli, hyllet Jimmie Åkesson nasjonalisme, men tok markant avstand fra nazisme generelt og «Den nordiske motstandsbevegelsen» spesielt:

– Det finnes dem som under falsk flagg kaller seg nasjonalister. Jeg har notert meg at det er en gjeng nazister til stede under uka, en gjeng «fega töntar». Det har stelt i stand masse bråk, forstyrret møter og til og med mishandlet mennesker. Det er bare ubehagelig. Nazisme kan aldri være nasjonalisme, sa Åkesson.

En folkhemsfavoritt blir til

Partiet har også markant utvidet sitt eget saksfelt: Da Åkesson la fram SDs alternative budsjett i vår, foreslo han en økt satsning på helse- og omsorgstjenester, lavere skatt for personer over 65 år som blir værende i arbeidslivet (samt lovfestet rett til deltid for denne gruppen), høyere lønn i politiet – og mindre innvandring, selvfølgelig.

Forskere ved det svenske Institutet för framtidsstudier publiserte i sommer en større rapport om Sverigedemokraternas velgere, som er blitt langt flere på kort tid (i snittet av målingene for september, ligger SD med en oppslutning på 19,7 prosent).

I all hovedsak er det fire elementer som definerer en relativt sammensatt velgergruppe:

  1. Så godt som alle er kritiske til innvandring – og oppfatter innvandring som en kulturell og økonomisk trussel mot Sverige.
  2. De har liten grad av tillit til etablerte samfunnsinstitusjoner, spesielt Riksdagen, samt politikere generelt.
  3. De er høyreorienterte, selv om forskerne påpeker at bildet er sammensatt: I sosioøkonomiske spørsmål, for eksempel skattepolitikk, ligger velgerne til høyre for Socialdemokraternas velgere, men til venstre for moderater. I kulturelle spørsmål, som i synet på feminisme, ligger de til høyre for både sosialdemokrater og moderater.
  4. De deler en oppfatning av at det svenske samfunnet er blitt verre de siste årene. Flere opplever også utenforskap, selv om de av forskerne ikke blir definert som marginaliserte.

Forskerne finner også at partiets innvandringskritiske velgere grovt sett kan deles i to grupper, påpeker Anders Ravik Jupskås:

– 43 prosent, altså et mindretall, er tydelig fremmedfiendtlige: De ønsker et etnisk homogent Sverige og utviser intoleranse overfor mennesker med annen etnisk bakgrunn. Men et flertall på 57 prosent er generelt innvandringskritiske. De kunne stemt på Moderaterna eller Socialdemokraterna, men er misfornøyde med tempoet i innvandringspolitikken og redd for at innvandringen vil gå utover velferdstjenestene, sier statsviteren.

Den første gruppen blir av de svenske forskerne omtalt som Sverigedemokraternas kjernevelgere, mens den andre tilskrives partiets stadig økende oppslutning. Ravik Jupskås mener partiets utvikling kan sammenlignes med utviklingen i venstreorienterte bevegelser, der reformisme har erstattet et revolusjonært tankegods. Selve samfunnsdiagnosen er imidlertid konsistent, påpeker han.

– Det er fortsatt den samme nasjonalistiske grunnforståelsen som ligger i bånn for partiet, men det er virkemidler og praktiske forslag som har endret seg, sier Ravik Jupskås, som likevel påpeker at Jimmie Åkessons ledelse kan bli et problem for partiet.

– Han ble medlem på et tidlig stadium, da partiet var høyreekstremt. Dersom han ville bytte kurs, kan man lure på hvorfor han ikke bare stiftet noe nytt. Denne bakgrunnen er også noe av grunnen til at de etablerte partiene ikke vil samarbeide med ham. Partiet trenger på sett og vis et lederskap som ikke deler partiets historie. Vi ser det samme i Europa: Front National måtte kvitte seg med Jean-Marie Le Pen for å vokse, mens det samme skjedde med Dansk Folkeparti og Pia Kjærsgaard.