Like før nynazisten Philip Manshaus skulle ta med seg farens jaktvåpen for å drepe så mange norske muslimer som mulig, dro 21-åringen på Kiwi for å hamstre matvarer med lang holdbarhet. Forsyningene var ment for de gjenlevende familiemedlemmene i huset, i rasekrigen som ville kaste Norge ut i unntakstilstand etter angrepet hans.

I Manshaus’ forestillingsverden hadde han gjennom å henrette  sin 17 år gamle adopterte stesøster skånet foreldrene fra å bli drept av andre høyreekstremister i denne krigen, noe som ellers ville skjedd fordi de huset det nazistene kaller en rasefremmed og dermed var å regne som forrædere.

Logikken er bare forkvaklet for utenforstående. I miljøene Manshaus var inspirert av og ønsket å bli berømt i, har drømmen om en borgerkrig provosert fram av nazistiske geriljagrupper eller frittstående terrorister vært i kjernen av ideologien i 40 år.

Mens han på angrepsdagen brukte en melding på et chan-forum til å framstå som en nettkyndig ekstremist som behersket den flyktige 2019-sjargongen på denne typen plattformer, er de konkrete inspirasjonskildene som har dukket opp i etterforskningen langt fra sofistikerte eller overraskende.

2018: «Jeg hater jøder»

Etterforskningen av Manshaus’ radikalisering tegner et bilde av bekymringsverdige holdninger gjennom to år, men uten noen lovbrudd eller egentlige tegn til at Manshaus var villig til å selv ty til politisk vold før de aller siste ukene inn mot angrepsdagen.

I ettertid ha...