Like før nynazisten Philip Manshaus skulle ta med seg farens jaktvåpen for å drepe så mange norske muslimer som mulig, dro 21-åringen på Kiwi for å hamstre matvarer med lang holdbarhet. Forsyningene var ment for de gjenlevende familiemedlemmene i huset, i rasekrigen som ville kaste Norge ut i unntakstilstand etter angrepet hans. I Manshaus' forestillingsverden hadde han gjennom å henrette  sin 17 år gamle adopterte stesøster skånet foreldrene fra å bli drept av andre høyreekstremister i denne krigen, noe som ellers ville skjedd fordi de huset det nazistene kaller en rasefremmed og dermed var å regne som forrædere. Logikken er bare forkvaklet for utenforstående. I miljøene Manshaus var inspirert av og ønsket å bli berømt i, har drømmen om en borgerkrig provosert fram av nazistiske geriljagrupper eller frittstående terrorister vært i kjernen av ideologien i 40 år. Mens han på angrepsdagen brukte en melding på et chan-forum til å framstå som en nettkyndig ekstremist som behersket den flyktige 2019-sjargongen på denne typen plattformer, er de konkrete inspirasjonskildene som har dukket opp i etterforskningen langt fra sofistikerte eller overraskende.

2018: «Jeg hater jøder»

Etterforskningen av Manshaus' radikalisering tegner et bilde av bekymringsverdige holdninger gjennom to år, men uten noen lovbrudd eller egentlige tegn til at Manshaus var villig til å selv ty til politisk vold før de aller siste ukene inn mot angrepsdagen. I ettertid har det kommet fram at flere i omgangskretsen siden sommeren 2017 reagerte negativt på forandringer hos Manshaus. Det som skal ha startet med at han tok avstand fra «hedonistisk» festkultur blant norske jevnaldrende som 19-åring, ble opptatt av blant annet natur og selvberging, og at han trakk seg unna alene med boklesning på en anspent guttetur til Nederland, var etter noen måneder blitt til noe mer alvorlig. Han var da blitt stadig mer opptatt av konspirasjonsteorier...