— For meg er dette en falsk nyhet. Det er ingen oppriktighet i dette fra det eritreiske regimet. Fra Etiopias side er det nok det, sier eritreiske Gebregziabher Petros (50).

Da Etiopias statsminister Abiy Ahmed besøkte Eritrea og landets president Isaias Afewerki den andre uken i juli, ble han møtt av en stor, jublende folkemasse. Statslederne signerte en fredserklæring etter 20 år med fiendtlighet og våpenhvile. Gatene i Eritreas hovedstad, Asmara, er ifølge Quartz normalt rolige og stille. Store deler av den unge befolkningen som normalt ville lage liv i gatene, er inne til militærtjeneste. Det knøttlille afrikanske landet, med et innbyggertall på størrelse med Norges, har Afrikas nest største hær.

Da Ahmed kom stod folk langs gaten under bilprosesjonen og sang og danset.

— Han (Afewerki) fortalte om fredsavtalen i en tale, nærmest i en bisetning. Han avventer og ser hvordan folket reagerer. Det er ingen som vet hva han vil gjøre. Hva står det i avtalen? Hva gikk forhandlingene ut på? Vi vet ingen ting, sier Petros.

Etiopias statsminister (t.v.) og Eritreas president signerte en fredsavtale på toppmøtet i Asmara 7.-8. juli. Eritreas informasjonsminister Yemane Gebremeskel på Twitter

 

Petros er sterkt imot regimet som han flyktet fra for 30 år siden. Et regime som har skapt hundre tusener flyktninger, blant annet til Europa. Han er medlem i et opposisjonsparti med hovedsete i Etiopia, Eritrean Solidarity Movement for National Salvation, som sprang ut av ungdomsbevegelsen EYSNS i 2014. Det jobber for å styrte regimet.

Da Petros flyktet var Eritrea ennå under Etiopia, og kjempet for løsrivelse. Det var uro og fengslinger. Petros nektet militærtjeneste, og ble med i en hemmelig bevegelse i hovedstaden Asmara, i likhet med mange ungdommer. Han var i slutten av tenårene. Som 20-åring flyktet han til Norge, i 1988. Tre år senere løsrev Eritrea seg fra Etiopia. Opprørslederen Isaias Afewerki tok over makten i 1993, og styrte det som skulle utvikle seg til å bli et av verdens mest undertrykkende og despotiske regimer.

Nå spør mange seg om den enormt raske utviklingen mot demokrati i Etiopia, og landets fredsavtale med naboen, kan bety begynnelsen på slutten for det eritreiske diktaturet. Det er imidlertid ingen av punktene av det som er kommet ut av avtalen, som tar for seg innenrikspolitiske ting i Eritrea. Verken menneskerettigheter eller reformer. Men sett i lys av de enorme forandringene som skjer på Afrikas horn, tenker både fagfolk, politikere og andre analytikere at det er rart om ikke noe skjer også i Eritrea.

Freden kan styrte diktatoren

Kjetil Tronvoll er professor i fred og konfliktstudier ved Bjørknes Høyskole. Han har forsket på Eritrea i 30 år, skrevet flere bøker om de to nabolandene, og studert og møtt diktator Isaias Afewerki. Det er to ting som ligger i kortene nå, sett i lys av en fredsprosess, ifølge Tronvoll:

Kjetil Tronvoll Ilpi
  • Det kan ikke bli en normalisering mellom landene hvis Eritrea fortsetter å ha en krigsmobilisering av hæren, med 200.000 soldater på grensen til Etiopia. Derfor vil nok Etiopia kreve at Eritrea trekker tilbake sine styrker. Hvis det skjer, at Eritrea går tilbake til en normal, sivil tilstand med en fredshær, så vil det påvirke landet stort.
  • De eritreiske flyktningene vil bli tatt opp. Det er nærmere 150 000 til 200 000 eritreiske flyktninger i Etiopia. Hvorfor skal disse være i Etiopia hvis landene normaliserer forholdet? Så er det også de 500 000 flyktningene i Europa og Nord-Amerika. Dette vil også bli et spørsmål i en fredsprosess. Hvis disse vender tilbake, vil det innebære en radikal endring, og en destabilisering av regimet, som øker sannsynligheten for at diktatoren blir styrtet.

Ingen jubel i Oslo

I det eritreiske miljøet i Norge er det ingen øredøvende jubel å spore. Det regimevennlige klientellet på en eritreisk klubb i Oslo inviterte riktignok «venner» til fest sist lørdag, underforstått folk som støtter diktator Afewerki og diktaturet som blir kalt «Afrikas versjon av Nord-Korea». Petros har ingen planer om å delta på festen. Filter Nyheter møter han og to andre regimekritiske eritreiske flyktninger i Norge.

Daniel T. Yacob (33) forteller om sin første reaksjon da han hørte nyheten om fredsavtalen:

— Vi føler oss halvt lettet, halvt sint. Hvis han nå lager fred, hvorfor gjorde han ikke det med en gang? Det er bare halvveis fred. Man får snakke med slektninger på sosiale medier, men det er ikke ekte, full fred. For at det skal bli det må alle de religiøse og politiske fangene løslates, og journalistene. Det må bli pressefrihet. Hvis Afewerki gjør dette, så vil han bli drept. Derfor tør han ikke det, sier Daniel T. Yacob (33).

Han rømte til Norge for sju år siden, og bor nå i Trondheim.

Diktatoren har ifølge Tronvoll tre muligheter:

1) Han kan fortsette med en krigsmobilisering, men alle eritreere spør nå hvorfor, ettersom det er fred med Etiopia. Da kan han vedlikeholde fiendebildet med å starte en ny krig mot et nytt land. Det har han gjort fem ganger før, med alle sine naboer.

2) Han kan prøve en stegvis liberalisering, og gradvis åpne opp. Det vil kanskje være det beste for Eritrea, for landet er et kaos uten han, fordi landet ikke har noen institusjoner.

3) Han fratrer og tar en exit nå. Det er høyst usannsynlig.

— Slik jeg kjenner han er det ingen ting ved hans handlemåte og «modus operandi» som tilsier at han vil gå av. Men, han er også en ekstrem opportunist og pragmatiker, og har alltid en utgang, en exit, som vi ikke alltid ser. Hvis han står med ryggen mot veggen vil han smette unna, sier Tronvoll.

Som ung forsker fikk Tronvoll kontakter blant geriljasoldatene i konflikten. Mange er de samme som nå har makt i de to landene.

Små tendenser til opprør

Så har du det fjerde scenarioet, der diktatoren selv ikke tar beslutning: Han blir styrtet.

Det har skjedd noen interessante hendelser det siste halvåret, med to demonstrasjoner eller opprørslignende hendelser, noe som har vært svært uvanlig, for ikke å si ikke-eksisterende, i det undertrykkende regimet. Da regimet i mars i år gikk inn for å stenge ned en muslimsk skole, stilte 93 år gamle Haji Musa seg opp og talte til elevene sine – og protesterte på nedleggelsen. Han og flere elever som støttet han ble fengslet. Musa døde i fengselet, noe som igjen skapte reaksjoner.

Ved et annet tilfelle protesterte en gruppe ungdommer ved en militær forlegning. De ble arrestert og kjørt ut i lavlandet i Eritrea, hvor det kan bli opp i 50 grader. Flere døde.

Ifølge Petros er det for det meste tenåringer som demonstrerer og protesterer. Eldre personer er i militærtjeneste, med en måneds permisjon i året. De har derfor vanskelig for å organisere seg.

— Diktatoren er veldig smart. Han blander med jevne mellomrom de militære enhetene opp og sprer folk hele tiden. Slik rekker ikke soldatene å bygge tillit til hverandre og lære hverandre å kjenne. Det er nok til at de ikke greier å samle seg mot regimet. Jeg tror ikke befolkningen vil klare å stå opp mot regimet og kreve virkelige reformer, slik som i Etiopia, sier han.

Hvorfor fred nå?

Den eritreiske diktatoren har brukt konflikten og den kalde krigen med Eritrea som begrunnelse for at grunnloven fra 1997 og demokratiske institusjoner må settes på vent, samt en militærtjeneste som på papiret varer i 18 måneder, men i praksis kan vare i flere tiår. Slik har landet kontinentets nest største militærstyrke. Til sammenlikning har naboen Etiopia 100 millioner innbyggere og er Afrikas nest mest folkerike land. Offisiell opposisjon finnes ikke i Eritrea, og landet er rangert av Reporters Without Borders på jumboplass i pressefrihet, 179.-plass av 180 land, bare slått av Nord-Korea.

Et år etter grunnloven ble vedtatt brøt det på ny ut krig mellom Eritrea og Etiopia, som varte i to år. Den dreide seg om hvem som har krav på noen landsbyer langs grensen. Etiopia satt igjen med flere landsbyer med eritreisk befolkning. En FN-ledet grensekommisjon besluttet i 2002 at disse var eritreiske, men Etiopia nektet å gi områdene fra seg. Et krav fra Eritrea og Afewerki har vært at FNs grensedragning må innføres i virkeligheten før en setter seg ned og forhandler om fred og videre fordeling av landsbyer. Afewerki ønsket ikke at Etiopia skulle sitte med kort på hånden, her landsbyer, som eritreerne ser på som deres.

— Nå har de hoppet til diskusjon, uten å markere grensene. Det er rart for oss. Hvorfor gjorde han det ikke da for 17 år siden, hvorfor måtte vi betale en så høy pris, spør Petros.

Gebregziabher Petros deltok som tenåring i en ungdomsbevegelse mot regimet. Han har bodd 30 år i Norge. Tora Lind Berg

Satt i skrekkfengsel

Yosef Tewelde (36), som også bor i Trondheim, har betalt dyrt for diktatorens militære beskyttelsesstrategi.

Tewelde forteller at han selv har opplevd regimets beryktede skrekkfengsler. 36-åringen forteller at han deserterte fra militæret etter innrulleringen, noe han har til felles med mange eritreiske flyktninger. Militærtjenesten innebærer tjeneste langt fra familie og venner, med én måneds permisjon i året, samt tvangsarbeid som bygging av veier. I praksis slaveri.

Han flyktet gjennom Sudan til Libya, men ble oppdaget av utsendte agenter for det eritreiske regimet fordi han oppholdt seg i samme mottak som prominente regime-topper som også hadde flyktet. Derfra gikk turen tilbake til Eritrea, og totalt 11 måneder i tre ulike militærfengsler.

— Vi satt på et stekende lasteplan i over 40 grader, og beordret ut på bakken uten sko. Fengslene var inne i militærleiren, 10 meter under jorda i mørket. Jeg klarer ikke å beskrive hvor grusomt det var. Vi var nakne og nektet klær, i 60-70 grader, uten ventilasjon. Jeg slet med å puste, sier 36-åringen.

Han ble til slutt så syk at han ble bragt ut for medisinsk behandling. Da formen ble litt bedre klarte han å rømme på nytt til Sudan. Det er ti år siden han kom til Norge.

Det er kommet nyheter om at Afewerki nå har løslatt en del pinsevenner, en av religionene som ikke er tillatt i landet. Heller ikke Jehovas vitner er tillatt, de protesterte mot krigen og ville ikke delta i krigshandlinger i krigen mot Etiopia. For Petros er løslatelsene bra, men ikke overbevisende. Han tror ikke dette er starten på en sann endring.

— Han skal bare vise at han løslater noen, men de politiske fangene sitter fortsatt inne. Det er et symbolsk skalkeskjul.

Yosef Tewelde (36) t.v. har sittet i Eritreas skrekkfengsler. Han og Daniel Yacob (33) tror ikke på reformer i hjemlandet. Tora Lind Berg

Sanksjonslettelser og penger

Ingen av de tre tror på at fredsavtalen vil føre til reelle endringer for den eritreiske befolkningen.

— Hvorfor signerer diktatoren fredsavtalen da?

— Jeg tror han sa ja til avtalen for å få litt mer åpning, å få lettet sanksjoner slik at han får mer penger inn i landet. Folk sulter, det er lite mat, sier Petros.

Han tror Etiopia slutter fred med Eritrea først og fremst av egeninteresse. Landet trenger tilgang til havet og Eritreas havner. Sistnevnte kan tjene godt på handelen. Tewelde understreker at han er for fred, og ikke har noe imot den etiopiske befolkningen. Kritikken hans er mot Eritreas diktator.

— Vi har ikke fred med oss selv enda. Derfor er fredsavtalen absurd.

Daniel Yacob utdyper:

— I starten var konflikten en grensekonflikt med tigrayene (en etnisk befolkningsgruppe som bor i både Etiopia og Eritrea, spesielt i grenseområdet). Hvis det nå skal bli fred i Eritrea, må det nå bli fred med tigrayene. Diktatoren hopper over dem nå, og går rett til Etiopia. Det fungerer ikke. Hvorfor jobber han (Afewerki) ikke med det? Kanskje er det for å ha et uløst problem som han kan skylde på for å beholde regimet, sier Yacob.

Dette er en analyse som støttes av forsker Tronvoll.

— Det er en tankegang som ligger Isaias Afewerki nær, sier han.

— Ikke ute etter fred, men å splitte folket

Den eritreiske diktatoren er selv av Tigray-folket, men har gjort deres politiske parti i nabolandet, TPLF, til sin hovedfiende. En årsak er bitterhet. Afewerki og hans ideologer lærte opp sine kamerater i Etiopia. Og så var det de som klarte å ta makten og bli sterke – helt til nå. Etter deres sterke leder Meles Zenawi døde i 2012 har gruppens innflytelse blitt kraftig svekket. Tigrayene og TPLF er ute av alle statsinstitusjoner i landet. Noen kommentatorer mener diktatoren dermed har like stor interesse som nabolandets statsminister i å dempe TPLFs dominerende posisjon i Etiopias regjeringsparti EPRDF, og at dette er bakgrunnen for fredsavtalen. Ifølge Tronvoll er det ikke så enkelt.

— Afewerki ønsker å svekke Etiopia, og splitte det etiopiske folk. Han er utrolig slu. For vestlige observatører kan han virke fredselskende, men han har andre hensikter. Det har alltid vært veldig flytende allianser på Afrikas horn. 

Yacob frykter fredsavtalen i verste fall kan splitte hele Etiopia på sikt.

— Denne freden er ikke ektefølt og støttet av alle der, sier han, og tenker både på tigrayene og andre aktører.

Den etiopiske presidenten er allerede blitt utsatt for ett bombeattentat, og lever farlig.

— Isaias Afewerki vant. Han har spådd at Etiopia vil falle, på grunn av sin oppbygning rundt etnisitet, med etnisk inndelte delstater i stedet for nasjonalstaten. Flere mener at hans spådom er i ferd med å manifestere seg. Han kan peke på det som skjer nå, med etnisk rensing i enkelte delstater i Etiopia og folk som vender seg mot hverandre, sier Tronvoll.

Diktatorens ideal er Sparta

Alle ønsker at disse to landene skal få fred. Det påvirker den store flyktningstrømmen fra Eritrea til Europa. Landene her står klare til å kaste milliarder av dollar på Eritrea hvis diktatoren åpner opp for liberalisering, og kan gi han immunitet. Ifølge Tronvoll er det ikke sikkert at Afewerki ser det som sin interesse.

— Hans ønske, siden han var 16 år, har vært å skape Eritrea i sitt bilde. Et demokratisk og liberalt land er ikke det. Hans ønske er å skape et sterkt, uavhengig, nasjonalistisk, kollektivt organisert og territoriell Sparta-stat. Da kan han fort gå til krig mot Sudan.