Obama kunne angrepet Assad i 2013 – lot i stedet «situasjonen spinne ut av kontroll»

USA avfyrte natt til fredag 59 krysserraketter mot den syriske flyplassen som skal ha vært utgangspunktet for Assad-regimets gassangrep i Idlib-provinsen tidligere denne uken.

Gassangrepet i Idlib blekner imidlertid mot Assads kjemiske angrep mot Damaskus-forstaden Ghouta 21. august 2013. Dødstallene varierte fra 280 til rundt 1700 mennesker, flere av dem barn.

Men Barack Obama gikk aldri til en militær intervensjon, noe Donald Trump tidligere denne uken kritiserte ham for (selv om Trump selv var tydelig motstander av en intervensjon den gang).

Førsteamanuensis Anders Romarheim ved Institutt for forsvarsstudier mener at Obamas manglende inngripen var et «stort og viktig vendepunkt» i både presidentskapet og USAs utenrikspolitiske rolle:

  • – Obama var en antikrigspresident, som gikk til valg på å avslutte de store og unødvendige bakkekrigene fra Bush-tiden, spesielt i Irak. Hele hans mindset var å få amerikanske styrker hjem, ifølge Romarheim
  • – Dette sammenfalt med den relative forvitringen av USAs dominerende, globale posisjon. I nedgangstider hadde ikke USA tilstrekkelig maktbase til å involvere seg i alle strategisk viktige konflikter, sier han til Filter Nyheter
  •  Romarheim peker også på at Obamas tilnærming var såkalt «presidency by seminar»

– Han var jo en Yale-professor med en veldig diskuterende stil, og hadde en pro et contra-tilnærming til alle saker, også i utenrikspolitikken. Der den amerikanske tradisjonen har vært handlekraftige presidenter som tar avgjørelser når sentrale konflikter strekker ut i tid, var Obama annerledes, sier Romarheim.

Anders Romarheim. Foto: IFS

I slutten av august 2013 ble imidlertid flyangrep både planlagt og vurdert av Obama-administrasjonen. Amerikanske marinefartøyer lå klare i Middelhavet, men uten at ordren om å angripe kom.

Dette til tross for at Assad tydelig hadde krysset «den røde linjen» ved å bruke kjemiske våpen mot sitt eget folk – en linje Obama offentlig hadde trukket opp for Assad året i forveien.

– Det å trekke en rød linje, men ikke overholde den – altså denne nølingen fra Obama – førte videre til at den vestlige responsen på konflikten i Syria ble lite enhetlig og kraftfull. Obama tok ikke innover seg at maktvakuum alltid fylles, i dette tilfellet av Russland og Iran. På sin vakt lot Obama situasjonen spinne ut av kontroll, mener Romarheim.

Barack Obama i Afghanistan, 2010. Foto: dvids/flickr.com

I en pressekonferanse 31. august 2013 var Obama tydelig på at USA måtte svare med et angrep. Han hadde bestemt seg, men ting endret seg:

Anders Romarheim ved Institutt for forsvarsstudier mener Obama og USAs rolle i intervensjonen mot Libya i 2011 var selve opptakten til en svekket, amerikansk innflytelse i Midtøsten.

– USAs rolle her var jo et slags «leading from behind». NATO og de europeiske landene fikk drive prosessen videre. Men fortsettelsen av denne utviklingen i Syria ble en russisk dominans, som ikke har vært til fremme for liberale verdier, slik som menneskerettigheter, sier Romarheim.

Obama har generelt fått mye kritikk fordi han ikke la makt bak sine ord om en «rød linje» i forholdet til Assad. Tidligere forsvarsminister Chuck Hagel, som gikk av i 2014, har svært kritisk til hvordan Obama håndterte situasjonen.

– En presidents ord er en stor ting, og når en president sier noe, så er det en «big deal», uttalte Hagel til Foreign Policy i desember 2015.

– Jeg er ikke i tvil om at dette skadet kredibiliteten til hva presidenten sier, fortsatte han.

Midtøsten-ekspert og forsker Tony Badran ved den nykonservative tenketanken Foundation for Defense of Democracies, uttalte følgende til The Business Insider:

– USAs Syria-politikk har hele tiden vært i hodet på én mann: Barack Obama. Ingen andre har hatt noe de skulle sagt om hva som skjer i Syria. Obama har eid dette fra dag én. Og fra dag én har han aldri hatt en intensjon om å fjerne Assad.

Foto: Pete Souza/Det hvite hus

Da Obama bestemte seg for å la Kongressen stemme over et angrep mot Assad, ble både Chuck Hagel, utenriksminister John Kerry og sikkerhetsrådgiver Susan Rice holdt utenfor «loopen», ifølge denne Politico-profilen på Obamas stabssjef Denis McDonough.

Obama og McDonough var «allergiske mot militær intervensjon», heter det i den samme artikkelen.

Anders Romarheim mener Donald Trump med Syria-angrepet føyer seg inn i en klassisk og hardtslående utenrikspolitisk tradisjon, noe som i praksis betyr en kursendring:

– Både før og etter han tiltrådte har jo Trump brukt en mildt sagt sjokkerende retorikk. Det virker som om rådgiverne hans har forvirret ham om hvem som er venner og fiender. Han har hatt et prisme å se verden gjennom hvor islamister står mot den vestlige verden, sier Romarheim.

– Nå blir det spennende å se om denne endringer er varig, eller om uforutsigbare Trump har tenkt å fortsette oppmykningen mot Russland etter at dette har lagt seg.