Finnmark fylkesting nekter å bidra i arbeidet med å meisle ut det nye storfylket Troms og Finnmark. Krigsretorikken er sterk både fra lokale politikere og engasjerte innbyggere. På nettsiden forfinnmark.no, opprettet for å protestere mot tvangssammenslåingen, skriver en at konflikten og motstanden trolig vil gå inn i historiebøkene som «den finnmarkske våren» med direkte referanse til Midtøsten:

«Vi husker alle den arabiske våren i 2001. Et folkeopprør. Et fortvilet rop og håp om demokrati og frie valg. Men som raskt ble slått ned av diktatorer. Med hjelp av tvang og militærmakt. Heldigvis er det siste uaktuelt i Norge. Men tvang er tydeligvis legitimt politisk også her til lands.  Selv mot viljen til 87 prosent av befolkningen i Finnmark».

Det er ikke bare reform-motstandere som bruker krigsretorikk. Politisk redaktør i Nordlys, Skjalg Fjellheim, har trukket paralleller mellom Finnmark-motstanden og seperatistkampen i Katalonia i Spania, og mener at organisasjonen For Finnmark driver en «geriljakrig».

Kommunalminister Monica Mæland forstår ikke at finnmarkingene med fylkestinget nekter å velge ut politikere som skal forberede sammenslåingen, og mener dette er det samme som å melde seg ut av «muligheten til å påvirke framtiden» (til TV 2 den 22. juni).

– Vi vet godt om motstanden i Finnmark. Men vi har tegnet et nytt regionkart, sa Mæland til kanalen.

Hvorfor er Finnmarkingene så forbannet at de melder seg helt ut?

Det handler åpenbart om makt og penger, politisk representasjon og arbeidsplasser, men også om en rekke historiske hendelser som er risset inn i minnet, identiteten og finnmarkingenes syn på seg selv og statsmakten. Begeret er såpass fullt at det gjerne ikke skal mer enn en regionreform eller fiskeripolitisk endring til før det flyter over.

«Den største trusselen mot Øst-Finnmark siden krigen»

Slik karakteriserte ordføreren i Tana, Frank M. Ingilæ (Ap), regionreformen allerede vinteren 2017.

Ingilæ siktet ikke til muligheten for at Mæland skulle finne på å sende soldater til Finnmark, men at reformen vil føre til at politisk makt og styring (inkludert fylkesadministrasjonen i Vadsø med tilhørende offentlige høykompetanse-arbeidsplasser og statlige millioner til både drift og lønn) vil bli flyttet ut av Finnmark til større byer i Nord-Norge.

Større enheter, både kommuner og fylker, med større fagmiljø trengs for å utføre nye oppgaver fra staten, mener regjeringen. På forsommeren kom Kommunal Rapports «Kommunebarometeret» hvor finnmarkskommuner figurerte på jumboplass i flere viktige kategorier som grunnskole, pleie og omsorg, barnevern og kostnadsnivå, med en total snittplassering på 401. SSBs befolkningsprognose er egnet til å få den mest stoiske småkommune-ordfører til å gispe etter luft og sammenslåinger.

Finnmarkinger har på sin side sammenliknet sentraliseringsprosessen, som regionreformen sees på som, med nedbrenningen av fylket på slutten av andre verdenskrig.

Blant annet journalist og filmskaper Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen, som retter skytset spesielt mot KrF og leder Knut Arild Hareide, partiet som er tungen på vektskålen for regjeringens flertall:

Det du, Hareide, og dine venner er i ferd med å gjøre, er en ny stor nedbygging av Finnmark; en sofistikert en – og da uten de synlige fyrstikkene tyskerne hadde med seg.

Hele Finnmark stod i brann da tyskerne trakk seg tilbake fra Sovjets angrep i oktober 1944. De satte fyr på alt fra kaier til broer og hus, mens befolkningen ble tvangsevakuert. En tredjedel, rundt 25 000, flyktet på oppfordring fra hjemmefronten til fjells for å unngå å bli evakuert. De lå i gammer eller under båter og gjemte seg gjennom vinteren.

I denne jordgammen på fire meter bodde 27 mennesker. Ole Friele Backer

Debattantene sikter imidlertid ikke bare til tyskerne og deres «brent jord»-strategi:

«Etter krigen var det ofte mer på tross av enn ved hjelp av sentrale myndigheter at Finnmark bokstavelig talt steg opp av asken som en Fugl Fønix»

Det skriver Per Gunnar Stensvaag, en uttalt motstander av sentralisering generelt, og kommune- og regionreformer spesielt.

Flyktningene som vendte tilbake til Finnmark etter frigjøringen måtte bo i telt eller ruiner. Situasjonen var prekær. NRK har oversatt et utkast til en rapport fra de norske frigjøringssoldatene til London datert 1. januar 1945 der situasjonen oppsummeres slik:

«Det er åpenbart at disse menneskene – eller de som overlever – som har fulgt ordren om å unngå deportasjon, som har hørt om våre bidrag til krigsinnsatsen, som vet at den store norske handelsflåten har fraktet og frakter mengder av forsyninger til våre allierte, som vet at vi har de nødvendige midlene til å kjøpe nødhjelp (…), aldri vil glemme og aldri vil tilgi hvis de nå blir sittende igjen uten hjelp i deres desperate stilling.»

De 50 000 som ble tvangsevakuert sørover ble nektet av regjeringen å vende tilbake før gjenoppbyggingen av landsdelen var kommet i gang, og det var noe å vende tilbake til.

Regjeringen ønsket å bygge opp bosetninger etter moderne og mer sentralisert mønster. Innbyggerne, som ville bo der de alltid har bodd, reiste tilbake på tross av forbudet og bygde ofte hus på den gamle grunnmuren.

Fem gutter foran ruinene av Vadsø skole i 1944. ukjent/Riksarkivet

Mot slutten av 1946 hadde 90 prosent av befolkningen returnert til tross for at det var forbudt. 70 000 mennesker trengte et hjem, men det var bare hus for 10 000. Det skulle ta ti år før antall boliger var kommet opp på førkrigsnivå. I nyere tid er det blitt kjent at den norske regjeringen under den kalde krigen aktet å gjennomføre den samme taktikken, og brenne ned Finnmark hvis russerne angrep.

Konklusjonen for mange finnmarkinger er at «vi får klare oss selv».

Det er vi som bidrar mest til AS Norge

Finnmarkinger avviser at de er stusselige subsidiemottakere med hendene i fanget. Redaktør i Ságat, Geir Wulff, fremhever at de har ressurser nok i form av olje, gass og fisk til å klare seg selv, med en eksportverdi per innbygger ti ganger høyere enn i hovedstaden. Friske penger fra utlandet inn til landet, ikke papirflytterpenger eller byttepenger i omløp innenfor grensene.

Flere frykter at regionreformen vil svekke lokalbefolkningens tilgang til ressursene. Torstein Vassvik fra Gamvik mener regjeringa er i lomma på storkapitalen.

De er blitt profitørenes lakeier, og de skal ha full kontroll over ressursene, uten innblanding av folkene som bor her.

Friskt i minnet sitter fiskeriminister Per Sandbergs forsøk på å fjerne regelen som sier at båter som fisker utenfor Finnmarkskysten må levere fisken sin på land der, og kampen for at olje og gass fra Barentshavet skal føres i land i Finnmark, ikke skipes direkte sørover fra anleggene til havs. Fra litt lengre tilbake i tid, 115 år stammer historien om Mehamnopprøret, da lokale fiskere rev ned pipa på hvalfangststasjonen som de mente ødela fisket i bygda.

Mehamn-opprøret i 1903 endte med at hvalfangsten utenfor Finnmark opphørte. Her fra Bøle på Sørøya. CC0

Følelsen av at resten av Norge ikke vet hva folk i Finnmark driver med eller bidrar med til nasjonen i form av ressurser og næring, strekker seg langt tilbake og er sterk.

Eller som leder for den organiserte motstanden i For Finnmark, tidligere stortingspolitiker for KrF Randi Karlstrøm, uttrykker det:

Det er greit å være koloni så lenge koloniherren holder seg hjemme.

Krigen er et gjennomgangstema.

«Alle» i Norge har fått med seg historiene om norsk motstandsbevegelses heroiske innsats i Tungtvann-operasjonen på Rjukan under krigen og senkingen av Blücher i Drøbaksundet. Færre har like god kjennskap til den regelrette krigen som ble utkjempet i Narvik, der Hitler mistet en fjerdedel av jagerflyene sine og mer enn førti skip ble senket i fjorden. Byen ble utbombet, ni av ti innbyggere måtte flykte. Bønder, samer og fiskere gikk sammen under ledelse av general Fleicher i den såkalte Altabataljonen og påførte verdens da mest suverene militærstyrke sitt første nederlag i krigen. Den nordnorske motstandsmannen Karl Rasmussen var sentral i å gjøre de allierte i stand til å senke slagskipet Tirpitz, tyskernes største trussel mot handelsflåten og allierte forsyninger. Det var imidlertid personer som Max Manus og Gunnar «Kjakan» Sønsteby som ble nasjonens folkehelter.

Norske soldater i slagte om Narvik i 1940 CC0

De fleste finnmarkinger levde likevel med, og mange jobbet for, de sterkt overtallige tyskerne. Noen få gjorde organisert motstand. Da norske soldater fra Den norske brigade i England ankom frigjorte Kirkenes i november, kalte de lokalbefolkningen for «dårlige nordmenn» fordi de hadde levd for tett på tyskerne, og skamklipte jentene som hadde tyske kjærester. Det skjærte seg skikkelig mellom lokalbefolkningen og de norske soldatene fra London, og det har skjært seg skikkelig mellom finnmarkingene og statens utsendte mange ganger siden.

En regionreform-motstander skriver i Facebook-gruppa mot sammenslåingen:

I Finmark burde man i fremtiden slutte å feire grunnlovsdagen 17. mai og heller flagge og feire Uavhengighetsdagen for Finnmark den 16.

Følelsen av å bli straffet for innsatsen gjorde seg spesielt gjeldende for én spesiell gruppe: De kommunistiske geriljasoldatene, finnmarkspartisanene.

27 av 45 finnmarkspartisaner ble enten henrettet eller drept i kamp mot tyskerne, en større tapsprosent enn andre etterretningsgrupper i motstandsbevegelsen hadde, ifølge journalist og motstandsmann i kompani Linge, Ragnar Ulstein.

Tyskerne tok alle kommunister, og Kibergs ordfører og 44 andre rømte over grensa til Murmansk, hvor de fikk opplæring i etterretning og motstandskamp av Sovjet. Så dro de tilbake til Norge på livsfarlig spaningsoppdrag, og rapporterte til Den røde armé som stoppet tyske lasteskip med forsyninger til Hitlers strategisk viktige by Kirkenes.

Nina Krymova mellom brødrene Alfred og Åge Halvari i Murmansk under 2 verdenskrig. CC0

Geriljasoldatene som overlevde og deres familier ble feiret som helter rett etter krigens slutt, men etter hvert som den kalde krigen ble kaldere ble folk og myndigheter mistenksomme. Frykten var at de spionerte for Sovjet. Mange ble overvåket, kalt landssvikere og slet med å få jobb.

Først på 80-tallet kom anerkjennelse fra kongen. Denne behandlingen har satt spor i folk i Finnmark, særlig i øst.

For to år siden siterte redaktør for aldrimer.no, Kjetil Stormark, anonyme kilder i PST på at enkelte høyt posisjonerte personer i Øst-Finnmark har større lojalitet til Russland enn myndighetene i Oslo. Det provoserte. Så ble Frode Berg arrestert og siktet for spionasje i Russland. Lokalbefolkning i Finnmark fortvilte over at norsk etterretningstjeneste ikke stod offentlig opp for deres nabo og venn Berg. 1. mai gikk folk i Sør-Varanger i tog med både Frode Berg og regionreform-nei på plakatene. Ordfører Rune Rafaelsen (Ap) sa da at han tidligere hadde bedt PST «ligge unna» rekruttering av innbyggerne på grensa.

Du kjenner ikke finnmarkingenes kamp. Du vet for lite om fattigdom, diskriminering, tvang og fornedring. (…) Vår historie og kultur har vært fortiet og nedvurdert. Skal nå også vår vilje og våre framtidsønsker trykkes ned?

Øystein Nilsen, tidligere Senterparti-ordfører for Nesseby, en kommune mellom Tana og Vadsø, stiller spørsmålet til kommunalministeren. Han sikter blant annet til perioden fra 1850 til 1950.

Norske myndigheter første en sterk assimileringspolitikk overfor samer og kvener i Norge, særlig i Finnmark og Nord-Troms. Politikken falt sammen med en sterk kvensk innvandring fra Nord-Sverige og Nord-Finnland, hvor det var hungersnød på 1860-tallet. I Vadsø var halve befolkningen kvener. Frykt for finsk nasjonalisme og russisk innflytelse gjorde at norske myndigheter ville streke opp klare kulturelle skillelinjer mot naboene i øst.

Samer og kvener fikk bare snakke og lære norsk på skolene, og samisk religion skulle erstattes med kristendom. Klesdrakt og andre identitetsmarkører ble snart en del av det. Kvensk og samisk opphav ble skambelagt, noe en skjulte. For mange er denne behandlingen fortsatt sår og vond.

Den samiske religionen skulle erstattes med kristendom. Sophus Tromholt/Universitetsbiblioteket i Bergen/CC BY-SA

Samene protesterte mot fornorskningen siden starten av 1900-tallet, men først utpå 70-tallet kom en sak som satte fart på tematikken. Utbyggingen av vannkraft i Alta-Kautokeino-vassdraget på 80-tallet mobiliserte voldsomt for samiske rettigheter. Hele Masi bygd, med kirke og alt, ville bli lagt under vann. Samisk ungdom sultestreiket utenfor Stortinget i en uke, og demonstranter ved anleggsområdet ble fjernet med makt av 600 politimenn med støtte fra sivilforsvaret.

Elva ble bygd ut, selv om Masi ble spart. Denne statlige overkjøringen huskes av flere enn dem som opplevde krigen. Krutzkoff Jacobsen stoler ikke på at forståelsen for finnmarkingenes egenart beholdes i et nytt storfylke:

Her kjenner folk dem som styrer, de er ikke en fjern nomenklatura i Tromsø eller Oslo. Og det er nettopp dette som er kjernepunktet i kampen: Finnmarkingene vet hva det vil si å bli styrt utenifra og bli behandlet som annenrangs koloniborgere, fordi noen «der nede i sivilisasjonen» vet bedre enn dem.