Det er fredag den 13. oktober, Yohannes Woldemariam (68) tar telefonen. Det er politiet. De vil møte ham med en gang, han må komme til stasjonen, eller de kan komme ut til ham. Han drar til stasjonen.

Tre hyggelige politibetjenter tar imot ham, ber han om å sette seg ned.

— Har jeg gjort noe galt, spør han politibetjentene.

Nei. Han får et glass vann. Så kommer sjokkbeskjeden: Hans 28 år gamle datter Rebiba er funnet død. Hun ble funnet i leiligheten hvor hun bodde sammen med halvsøsteren Nadia på 35 år og moren Mebrak på 69 år, også disse døde. Politiet må kjøre Yohannes til legevakten. Han blir der til midnatt.

Når Rebibas pappa snakker om de siste ukene og månedene ser han mot gulvet et stykke foran seg. Han drar hånden over skallen og ned mot ansiktet, blir fort sliten. Tankene kverner rundt hva, hvorfor, hvordan. Tre døde, på én gang? To døtre og en mamma?

— Jeg kunne aldri forestilt meg at de skulle dø slik. Jeg vet ikke hva som var problemet deres, sier han.

Yohannes Woldemariam, Leah Rebibas far. Tora Lind Berg
I disse blokkene på Romsås vokste Rebiba og Nadia opp sammen med moren sin. Tora Lind Berg

Fra balkongen i leiligheten på Romsås øverst i Groruddalen, en halvtime øst for Oslo sentrum, hadde Mebrak og de voksne døtrene hennes Nadia og Leah Rebiba utsikt over hustakene på Strømmen i det fjerne. De så også ut på gressletta rett mellom drabantby-blokkene, hvor døtrene hadde spilt i den lokale fotballturneringen Romsås-cupen da de var småjenter.

I oppgangen bor det folk som nettopp har flyttet inn, og folk som har bodd der siden Obos satte første nøkkel i døra til bydelens minste borettslag i 1974. De er norske, finske, polske, russiske, etiopiske og eritreiske, som Mebrak og døtrene. Nabolaget beskrives som stille og rolig av innbyggerne. Så stille at det skulle ta mange uker før noen oppdaget at de tre kvinnene lå døde inne i leiligheten.

Mange spørsmål

Torsdag 12. oktober brøt politiet seg inn, etter at naboene i åttende etasje, leiligheten over de tre kvinnene, hadde varslet styret om lukten som steg opp og inn i den innglassede balkongen. Det var ikke en defekt og forlatt fryser som forårsaket lukten, slik Reza Eghdami tenkte. Det var ikke bortreiste naboer som var grunnen til at valgkampheftene med Arbeiderpartiets røde rose ennå lå på dørmatta over en måned etter stortingsvalget.

— Det som er trist i det hele, er at vi ikke har kjent dem i det hele tatt. Tre personer har dødd og ligget der i flere uker under oss, uten at vi har visst det. Det gjør vondt. Man tenker og tenker og tenker. Det er veldig mange spørsmål som vi ikke har svar på, sier Eghdami.

Reza Eghdami var den som kontaktet styret i borettslaget på grunn av lukt. Nå plages han av tanken på den isolerte familien han aldri ble kjent med. Tora Lind Berg

Det viser seg å være gjennomgangsmelodien blant naboene. Noen visste hvem de var fra «gammelt av», men de siste årene har få eller ingen hørt fra dem.

Hvem var disse damene, som ifølge naboer, venner, politiet og det eritreiske miljøet i Oslo isolerte seg fra omverdenen i Sverre Iversens vei?

Fra Italia til gamlebyen

Mebrak Solomon kom fra Italia til Norge i 1987. Da var hun selv 39 år. Hun hadde med seg sin fem år gamle datter, Nadia Abdulaziz Adem Ali. Mebrak Solomon hadde flyktet fra Eritrea til Italia under hjemlandets frigjøringskrig fra Etiopia 11 år tidligere, men dro så til Norge. Nadias far, Abdelaziz Adem Ali, ble igjen i Italia. Han har hatt lite og ingen kontakt med datteren siden.

Da myndighetene fant ut at Mebrak hadde kommet fra Italia, fryktet hun at hun ville bli sendt ut av landet.

— Flyktninger i Italia lever på bunnen av samfunnet og jobber på slavekontrakter, sa Mebrak til Dagbladet den 9. september i 1988.

Naboene kjempet med henne for at hun og datteren skulle få beholde oppholdstillatelsen og bli i Gamlebyen i Oslo.

— Begge har blitt en del av miljøet i borettslaget vårt. Mebrak har fått seg jobb og skal begynne på norskkurs, og Nadia har fått barnehageplass, sa en kvinnelig nabo til avisen.

Fotografiet viser en dame i en mørk, hvitprikkete bluse med matchende smykke av hvite steiner, en brusende frisyre og et insisterende blikk rett i kamera. Mebrak og Nadia fikk bli.

«Naboene slår ring om den eritreiske flyktning-kvinnen og hennes datter på seks år» står det i Dagbladets bildetekst fra 1988. Mebrak Solomon står i forgrunnen. Faksimile av Dagbladets sak 9.9.1988

 

1. september 1989 ble Leah Rebiba Woldemariam født. Familien på tre flyttet etter hvert til Romsås, nærmere bestemt Røverkollen borettslag. Rebibas far, Yohannes, var ikke med i bildet på dette tidspunktet. De to kjenner hverandre fra Asmara, hovedstaden i Eritrea, hvor de begge har vokst opp, men det er bare Mebrak som har bodd i Italia. Yohannes dro rett til Norge i 1978. De bodde aldri sammen, og var ikke kjærester. Moren Mebrak hadde alene foreldreansvaret og den daglige omsorgen for begge døtrene. 

Noe er galt

Ghenet Tekle og Zighe Cahsai står på kjøkkenet i Sofienberg menighetshus og ordner med kaffe, te, scones og bakst til alle som er kommet til minnestund. De husker familien fra tiden jentene var små. Kvinnene på kjøkkenet minnes at Mebrak Solomon kunne ta døtrene med seg til den eritreiske klubben som lå i Storgata i Oslo sentrum.

Ghenet Tekle og Zighe Cahsai. Tora Lind Berg

Eritreere i byen møtes på klubben, som ligger i Calmeyers gate i dag. De spiller kort, biljard på italiensk vis, spiser tradisjonell mat og drikker kaffe eller te med kanel, anis og nellik. Men verken Tekle og Cahsai eller noen andre fikk spandere mat på familien, eller stikke godteri til ungene. Ingen fikk hilse på barna. Skulle Mebrak spise noe, måtte den som spanderte spise av maten først.

Familien hilser på naboene når de møtes i heisen. Jeanette Berget flyttet inn i femte to år tidligere, i 1987. Og så hun husker jentene fra da de var små.

— Jeg kjente dem ikke jeg heller, men jeg har jo sett dem siden de var unge. Jentene var med på Romsås-cupen, lokalsamfunnets fotballturnering. Men så har det stoppet, ikke sant, sier Berget.

Naboen kan ikke huske at jentene tok med venninner hjem. Det var kanskje ikke så rart. Hjemme var det ikke så enkelt. I 1992 ble Mebrak tvangsinnlagt på psykatrisk sykehus. Diagnosen var paranoid psykose. En del av begrunnelsen for innleggelsen var at den svært syke 44-åringen hadde holdt døtrene isolert i leiligheten over lengre tid.

Foreldre med paranoide trekk har en tendens til å isolere seg og holde seg selv og barna vekk fra slekt, venner og sosialt nettverk, ifølge professor og forsker Kari Killén.

Mebrak ble etterhvert bedre og skrevet ut av sykehuset, men barnevernet ville ta over omsorgen for Nadia og Rebiba, som da var ti og tre år gamle. Helse- og pasientutvalget – en politisk oppnevnt klageinstans- mente imidlertid at vilkårene for omsorgsovertakelse ikke var oppfylt, og sa nei. Det framgår av en senere domsavsigelse i Oslo tingrett som Filter Nyheter velger å gjengi deler av innholdet i.

Denne historikken – sykdomsbildet, tidligere episoder med isolering fra alle utenforstående og hjelpeapparatets vurderinger – er i dag en del av oslopolitiets undersøkelser av hva som kan ha skjedd i 2017, femten år etter at rettssystemet sist ga sin vurdering av forholdene i den lille familien.

Fakta: En person med paranoid psykose har en uriktig oppfatning av virkeligheten, på tross av bevis på det motsatte. Ofte har de en paranoid personlighetstype preget av mistenksomhet, mistillit, tolker handlinger fiendtlig eller foraktfullt, er følsom for krenkelser. Kilde: Norsk Helseinformatikk

Sammen hver lørdag

Da Rebiba fylte seks år, ble foreldrene enige om at Rebiba skulle være sammen med Yohannes hver lørdag, og i ferier. Første tur gikk til Sverige. Senere reiste de til Tyskland og Italia.

Når han forteller om feriene sammen med Rebiba fra da hun var barn, kommer smilet og latteren.

— Vi tok fly til Milano, og toget videre. Vi kikket rundt, så Vatikanet. Når sommeren kom ville hun alltid reise, sier han og ler.

Han jobbet som meieriarbeider for Tine, og bidro økonomisk med barnebidrag, klær, sko, frisørtimer og annet. Han tok henne med til eritreisk språkskole hver lørdag, så hun skulle lære å lese og skrive foreldrenes språk. Hun prøvde seg på ballett, men fant ut at tåspissko ikke var noe for henne. På skolen gikk det bra, hun var flittig, og ingen i klassen var så skarp i matte som henne.

Nadia hadde ingen pappa i Norge som kunne ta henne med på ferieturer i utlandet.

— Sviktet

Mebrak Solomon beskrives som nett og elegant.

— Hun (Mebrak) var flink til å oppdra barna sine. Men hun ble sviktet av hjelpeapparatet, mener Ghenet Tekle.

Hun bor selv på Romsås.

— Det er lenge siden hun fikk problemer. Myndighetene og sosialkontoret vet. Alle på Romsås visste. De ble sviktet, sier Tekle.

Hun heller opp enda en kopp te til gjestene i minnestunden. Jentene hadde bra klær, og de fikk mat.

— Jeg spurte henne en gang, «du oppdrar barna veldig bra?». Da fortalte hun at hun hadde vært barnevakt i Italia, og lærte det der, forteller Cahsai, som selv bodde på Romsås i 26 år, men flyttet til Oslo sentrum for ti år siden.

Minnestund i Sofienberg menighet. Personer fra hele det eritreiske miljøet kommer for å sørge sammen med familien. Det serveres kaffe, kaker og mat. Tora Lind Berg
«Høyt elsket, dypt savnet». Tora Lind Berg

Det er fullt i lokalet på Sofienberg. I tre dager kommer eritreere innom for å vise sin sorg og respekt, som skikken er. Knapt noen hadde kontakt med kvinnene de siste årene. De fleste oppmøtte vet ingenting om deres liv. I begravelsen 30. oktober er kirken fylt til randen, til og med venterommet utenfor toalettet er fullt av folk som sitter og står. Utenfor står de det ikke er plass til inne. Flere hundre følger de tre kistene ned mot gravstedet.

Mens Mebrak var protestant, er Nadias far muslim, og Rebibas ortodoks. Et nøkternt kompromiss  mellom tre ulike religiøse gravskikker gjennomføres på Alfaset gravlund. En seremoni i kirken, og muslimsk bønn ved gravstedet. En ting er felles for alle: Kistene skal i jorda. Etter eritreisk skikk spar mennene jord over kistene selv. De to fedrene står litt i bakgrunnen. Yohannes rekkes en spade. Han griper den og tar et skritt mot graven, men orker ikke. Han trekker seg tilbake og skjuler ansiktet i hendene.

Telefonen piper i ett sett mens Filter Nyheter har samtaler med Yohannes. Journalister, etterforskere og personer som vil vise medfølelse eller lurer på noe i forbindelse med begravelsen slår på tråden. Slekt kommer fra utlandet. Hjemme er det fullt hus. Kameraten Solomon Habtay har trådt til, og tar se av mye av planleggingen. Hvilke salmer som skal synges, hvilke blomster som skal velges. Det er viktig at alt blir verdig og etter tradisjonene i begravelsen. Yohannes har knapt stemme enkelte dager. Han drar på seg høstforkjølelse.

Kjempet for barna

Ja, barnevernet visste om problemene på hjemmefronten hos familien i Sverre Iversens vei da jentene vokste opp. Barnevernstjenesten hadde satt i gang flere støttetiltak siden sykehusinnleggelsen i 1992, og fulgte opp familien. Men bekymringsmeldingene kom fortsatt, først fra barnehagen, så fra skolen. Mebrak Solomon var «en kjent skikkelse» på Romsås på den tiden, ifølge en nabo. Rebiba var blitt åtte år, og Nadia femten.

Situasjonen hjemme ble verre de neste par årene. Barnevernet satt inn flere tiltak, men besluttet å be om omsorgsovertakelse i 2001.

Yohannes Woldemariam, far til avdøde Leah Rebiba Woldemariam, orker ikke spa over graven. Tora Lind Berg

Yohannes var på reise i Eritrea i da han fikk beskjeden: «Barnevernet har tatt Rebiba». Han hev seg på første fly til Norge, og hyret advokat. Fylkesnemda hadde bestemt at barnevernet skulle overta omsorgen, og at Rebiba, som nå var tolv, skulle være i fosterhjem hos faren. Det siste var barnevernet på Romsås ikke enig i. De gikk til retten for å oppheve fosterhjemsvedtaket. Kommunen mente fosterhjem var noe barnevernet måtte bestemme, at det ikke var noe nemnda hadde kompetanse til. Mebrak gikk samtidig til motsøksmål for å beholde barna.

Midt oppi dette gikk Yohannes til sak mot Mebrak for å sikre seg delt omsorg for Rebiba. Håpet var å stille seg i en bedre posisjon overfor barnevernet i saken om omsorgsovertakelse. Han tapte saken om delt omsorg. Retten mente det ikke var rett å dele foreldreansvaret og gi omsorgen til faren, siden hans mål først og fremst var å posisjonere seg overfor barnevernet, ikke av genuin interesse i å ha omsorgen for datteren.

— Jeg ville samarbeide med mammaen. Mebrak var en flink dame, litt sliten, men hun laget mat og passet godt på barna. Før var jeg ikke flink på kjøkkenet, til å lage mat og slikt. Jeg kom rett fra Afrika, ikke sant, der det er kvinnene som lager mat. Derfor var jeg redd for at jeg ikke kom til å klare å ha ansvaret for Rebiba alene, forteller Yohannes.

Retten mente Mebrak viste tegn til bedring. Hun gjorde ikke noe som kunne skade Rebiba, heter det i dommen fra den gang.

— Advokatene sa at hun ikke kunne leve uten barna, og at de derfor måtte bli hos henne. «Vær så snill» sa advokaten hennes, begge advokatene. Min også. «Ok» sa jeg. Barnevernet ville sette barna til en fremmed fosterfamilie. Det var derfor jeg gikk til retten og hyret advokat. Rebiba sa at hun ønsket å være sammen med søsteren og moren. Det går bra med oss, sa hun. Jeg støttet dem, sier Yohannes.

Nadia

Nadia beskrives som ressurssterk.

Mebrak vant fram i retten, og fylkesnemndas vedtak ble annullert. Rebiba ble hos mor. En viktig årsak til det var Nadia. Hun var 20 år gammel, og var «meget ressurssterk og moden for sin alder» ifølge retten. Hun hadde sagt at hun var innstilt på å være mamma for både lillesøsteren og moren sin i flere år framover. Strengt tatt hadde hun jo vært det i flere år allerede.

Barnevernet roste Nadia for sin innsats for familien, men mente ikke det var riktig å legge omsorgsansvaret på storesøsteren, selv om hun var blitt myndig. Retten hadde inntrykk av at lillesøsteren «innser sin noe spesielle familiesituasjon, men godt klarer å innrette seg etter denne», og at det var et «eksempel på at omsorg kan utøves på forskjellig vis, og framstå som vellykket også med et utgangspunkt noe avvikende fra det allment anbefalte i norsk kultur». Retten understrekte at det jo hadde gått bra med Nadia. Hun var «harmonisk og ansvarsfull», selv om hun har vokst opp uten en støttende far eller storesøster, i en periode da moren var verre. Storesøsteren måtte selv bestemme hva hun skulle bruke livet sitt på, også om det var å passe på lillesøsteren og mor. Retten så ingen nærliggende fare for at forholdene skulle utvikle seg til det verre i fremtiden heter det i dommen fra 2002.

Kaoset

Yohannes beskriver tiden etterpå som en god tid, en tid kvinnene hadde det godt sammen, og han støttet dem.  Nadia jobbet på McDonalds. Rebiba fikk gode karakterer på skolen, og begynte på sykepleierstudiet ved høyskolen i Oslo.

— Jeg gjorde alt jeg kunne for henne fram til hun ble 22 år. Men så begynte kaoset, sier Yohannes.

Rebiba trakk seg unna. Hun ville ta et pauseår fra sykepleierstudiene. Ett pauseår ble til to. De siste seks-syv årene har Yohannes stort sett bare hatt kontakt med datteren på telefon. Noen ganger tok hun den, andre ganger ikke.

— Jeg prøvde å ikke presse henne for mye, men jeg sa «vær så snill Rebiba, gjør ferdig skolen», sier Yohannes.

To ganger drar han til høyskolen i håp om å få snakket med datteren. Men høyskolen kan ikke hjelpe med kontakten. Enkelte ganger tar storesøsteren telefonen når han ringer, og minner om at Rebiba er voksen, selvstendig, og kan bestemme selv.

— Hvis jeg dro til leiligheten slapp de meg inn noen ganger. Men på slutten fikk jeg ikke komme inn, sier Yohannes.

Tankene om hva som kan ha skjedd, og hvordan kvinnene har hatt det den siste tiden, plager Yohannes Woldemariam. Tora Lind Berg

Delt i to

I fjor sommer trodde han Rebiba skulle bli med til Eritrea på ferie igjen.

De møtes, og er enige om å dra. Yohannes skal betale billetten. Rebiba har ikke vært i Eritrea på mange år. De skal dra til reisebyrået sammen noen dager senere, men nå er både telefonen og døra stengt. Yohannes prøver i tre dager å få kontakt med datteren. Til slutt gir han opp.

Det går et halvt år og mer enn det. I januar-februar en gang ringer han politiet for å høre om det er noe han kan gjøre for å få kontakt med datteren. Det er det ikke. Hun er voksen. I juni går han fra hjemmet sitt på Vestli til kvinnenes leilighet på Romsås, står og ringer og ringer på døra i en halvtime, men ingen svarer.

Senere samme måned får farens kompis Solomon Habtay komme inn. Han besøker familien sammen med en venn som kjenner kvinnene. Det nærmer seg slutten av juni. Rebiba forteller at hun vil gå til Nav og søke etter jobb. Helst i barnehage. Det blir aldri noe av Nav-besøket. Dagen etterpå er døren igjen stengt.

Zighe Cahsai er blant kvinnene som har hatt sporadisk kontakt med Rebiba og Nadia. Hun traff yngstejenta tilfeldig ved Nationalteateret i sommer.

— Rebiba så bra ut, med rene klær, ordentlig. Hun sa at hun skulle begynne på skole nå. Hun hadde snakket med Nav sa hun, forteller Cahsai.

Om Rebiba dro til Nav på egen hånd eller ikke, er usikkert. Grorud bydel opplyser at de ikke har funnet kontaktpunkter mellom familien og kommunen i tiden rett før dødsfallene.

— Jeg tror Rebibas hode var «delt i to». De gikk ikke ut og snakket med mennesker. Det merker du selv, at hvis du sitter inne hele tiden, så påvirkes hjernen av det. Man trenger ferske nyheter, og kommunisere med andre, sier Habtay.

På kafé

I fjor møtte Cashai eldstesøsteren Nadia på kafé. Cashai spanderte kaffe og kake. De snakket sammen i en time. Om Romsås blant annet. Nadia sa ikke mye. Det var Cashai som snakket mest.

— Jeg fortalte at pappaen hennes var naboen vår i Eritrea. Han har gått italiensk skole. De var veldig moderne. Bestefaren hennes også var designer, sydde klær og sånn. Jeg fortalte den historien, da ble hun veldig glad, sier Cashai.

Hun ga telefonnummeret sitt til Nadia, og sa at «hvis du trenger hjelp er det bare å ringe». Nadia ringte ikke.

En barndomsvenninne har satt en bukett ved døra inn til leiligheten hvor familien bodde.

Etterforskningen

Oslopolitiet har gjennomført en lang rekke vitneavhør og en svært omfattende kartlegging av familiens bevegelser, sosiale kontakt og støtte fra hjelpeapparatet gjennom livet. Politiet har ikke funnet noe som tyder på at det var én konkret hendelse som utløste dødsfallene. Det regnes ikke som en kriminalsak slik etterforskningen står i dag. Politiet kjenner ikke til konflikter som tilsier at noen ønsket kvinnene noe vondt.

Selve den medisinske dødsårsaken er ennå ikke slått fast av rettsmedisinerne. Det er heller ikke gitt at alle kvinnene døde på samme måte. Men politiet knytter historikken med psykisk sykdom til den økende graden av isolasjon de siste årene. Det at ingen av dem slo alarm til noen utenfor leiligheten, selv da den fysiske tilstanden ble livsfarlig, styrker politiets hypotese om mental og fysisk sykdom hos én eller flere av kvinnene.

Etterforskningen tyder på at kvinnene døde på ulike tidspunkt – altså at heller ikke den sist gjenlevende var i stand til å få hjelp, selv etter at det var gått liv.

Den 11. september sendte en av kvinnene en tekstmelding til en tidligere bekjent av familien. Det er foreløpig siste livstegn fra familien. Datoen ble derfor satt som dødsdato for alle tre. Det trengtes en dødsdato til begravelsen.

– Det er ikke noe som tyder på at de har blitt hindret fra å oppsøke hjelp. Vi har grunn til å tro at det var selvvalgt, sier politioverbetjent Kjetil Moen ved voldsavsnittet i Oslo.

– Ville de ha overlevd ved vanlig kontakt med helsevesenet?

– Hvis det var selvvalgt, så er det vanskelig å få noe fasitsvar på det.

Moen bekrefter at politiet gjennomgår blant annet omsorgssituasjonen Filter Nyheter omtaler i denne artikkelen, og hvilken kontakt kvinnene har hatt med ulike offentlige etater.

— Vi ønsker å innhente alt som er i systemet. Fra barnevernet, hjelpeapparatet – alt.

— Man bør jo få hjelp

Kommunen bistår politiet med saksmapper og historikk på familien. Bydelsdirektør Øystein Eriksen Søreide kan ikke kommentere familiens kontakt med kommunen på grunn av taushetsplikten – i alle fall på nåværende tidspunkt.

— Når politiet går ut med ny informasjon, så kan det hende vi må følge opp det som kommer frem, sier han til Filter Nyheter.

Bydelen jobber per nå ikke med en formell rapport om trippeldødsfallet.

— I den grad tjenester har vært involvert ser vi på det. Noen ting var kanskje annerledes før. Vi går inn og ser på om rutinene vi har i dag er gode nok, sier Eriksen Søreide.

Dødsfallene har gjort dypt inntrykk i bydelen.

— Alle har fått en påminner om hvordan vi må være som medmennesker.

Også politiet blir i den spesielle saken tvunget til å reflektere om hvor finmasket sikkerhetsnettet kan eller bør være.

– Man bør jo få hjelp. Selv om man velger å leve isolert, så skal man ha mulighet til å få hjelp, sier politioverbetjent Kjetil Moen.