Delingsøkonomi, plattformøkonomi, «gig-økonomi»... En av de store trendene i digitalisering av arbeidslivet har fått mange navn. Fenomenet har est såpass ut i omfang at forskere og næringsliv sliter med at begrepet mister mening. Det betyr alt og ingenting. Verken her i Norge eller ute i verden har en kommet fram til én ubestridt definisjon. For tjenestene er ulike: Noen tilbyr tjenester som krever relativt stor arbeidsinnsats, for eksempel Foodora-syklisten som leverer pizza på døren din selv om det regner hunder og katter ute og blåser sidelengs. Andre tjenester som AirBnB krever bare at du stiller leiligheten din til disposisjon mens du stikker på ferie. En tredje variant er tjenester som knytter yrkeslivet sammen, for eksempel en artist som bestiller regnskapsfører gjennom Upwork. Flere innvender at mange av tjenestene strengt tatt ikke innebærer deling i det hele tatt, men bare er en digitalt oppusset versjon av noe vi har holdt på med lenge (sykkelbud, drosje... låning av sukker fra naboen). I denne teksten kaller vi tjenestene likevel «delingstjenester». Tre myter, eller påstander, har fått fotfeste i all forvirringen. Det er at delingsøkonomien

• vokser,
• fører til en grønnere og bedre utnyttelse av ressurser (les: biler, hjem ting vi har kjøpt),
• gir mer utrygge jobber

- men det er litt mer nyansert enn som så.

1) «Delingsøkonomien er i vekst»

Overskrifter som «delingsøkonomien vokser» dukker opp med jevne mellomrom. I flere land stemmer det - i Kina for eksempel. Den statlige tenketanken State Information Centre meldte at volumet på transaksjoner i delingsøkonomien nådde 518 milliarder dollar i 2016, en vekst på 103 prosent fra året før. Det er