«Det er godt dokumentert at ungdom kan bli negativt påvirket av gangster-rap».

Det sa voldsforsker Ragnhild Bjørnebekk ved Politihøgskolen til Dagsavisen i forrige uke. Uttalelsen falt etter at kulturminister Trine Skei Grande (V) hadde kritisert Jan Bøhler (Ap) for «ekstremt gammeldags tankegang».

Bøhler hadde nemlig laget en musikkvideo der han rappet om at musikk kan skape dårlige holdninger. Han har også spurt ungdommer om hvorfor vi ser en fremvekst av voldsomme handlinger i Groruddalen.

– Rus er ett av svarene, men det andre som kommer opp oftest er faktisk gangster-rappen, sa Bøhler da musikkvideoen ble lansert.

(Det er kanskje verdt å nevne at politikeren selv er glad i hiphop som sjanger, men er negativ til tekster og videoer «som hyller ekstrem vold eller kriminalitet».)

Men er det faktisk godt dokumentert at hiphop gjør folk voldelige? Er et slikt syn fullstendig avleggs, slik kulturministeren mener? Eller finnes det kanskje ikke et fasit-svar?

«Grovt overforenklende»

Debatten om hvordan individer kan bli påvirket av kulturuttrykk – som musikk, film, dataspill eller medier – er ikke akkurat ny. Anne Gjelsvik, som er professor i filmvitenskap ved NTNU i Trondheim, sier at den siste ukas ordskifte om vold og hiphop har gjort henne både frustrert og irritert.

– Det er fordi jeg kjenner igjen argumentene fra tidligere debatter. Jeg har forsøkt å posisjonere meg mellom disse skyttergravene. Spesielt når det gjelder vold i film har det vært to posisjoner, som begge er grovt overforenklede, sier Gjelsvik, og fortsetter:

Den første representeres av personer som egentlig ikke har greie på film, men for eksempel psykologi, ungdomsvold eller sosial utsatthet. Disse har hatt en tendens til å gjøre test-basert forskning der grupper blir eksponert for et voldelige innslag, for eksempel fra film, for deretter å finne en korrelasjon mellom dette og voldelig adferd, for eksempel gjennom eksperimenter. I denne tradisjonen står Ragnhild Bjørnebekk, som peker på at man i voldelige ungdomsmiljø blir eksponert for kulturuttrykk med vold. Man kan spørre seg om hva som kom først, men det man kanskje kan finne er at voldelige kulturuttrykk kan forsterke og stimulere tendenser som allerede er der hos forsøkspersonene.

Den andre representeres av forskere fra medie- eller filmfeltet, som ofte vil tone ned bekymringene. De vil for eksempel argumentere med at «voksne personer ser jo at dette er fiksjon eller filmtriks», men unnlater å gjøre enkle koblinger til voldelig atferd. I stedet legges det for eksempel vekt på stil eller at kunstneren er anerkjent. I de to posisjonene ender man altså opp med at medievold er farlig – eller at det ikke er farlig.

Anne Gjelsvik (NTNU). NTNU

Hiphop og kjønnssykdommer

Spesielt i USA er det med ujevne mellomrom forsket på den eventuelle sammenhengen mellom hiphop og problematisk atferd, der flere av studiene plasserer seg i den første tradisjonen Gjelsvik nevner.

Én eksperimentell studie utført av to psykologer ved Kent State University i Ohio og publisert i Psychology of Women Quarterly i 1995, konkluderte for eksempel med at musikk med et kvinnefiendtlig budskap kan legge til rette for seksuelt aggressiv atferd. Eksperimentet foregikk slik:

  • 27 menn lyttet til «kvinnefiendtlig rap», mens 27 menn lyttet til «nøytral rap».
  • Deltakerne ble deretter eksponert for tre film-vignetter, der én var nøytral, én viste seksuell vold og den siste et overfall. De ble deretter bedt om å vise én av disse vignettene til en kvinnelig venn.
  • Av de som hadde lyttet til kvinnefiendtlig rap, valgte 30 prosent å vise overfalls-filmen – mens 97 prosent av de som hadde lyttet til nøytral rap, valgte å vise den nøytrale filmen.

En 12 måneder lang forløpsstudie blant afro-amerikanske tenåringsjenter, publisert i American Journal of Public Health i 2003, viste en sammenheng mellom det å se på rap-videoer, aggressiv atferd og negative helseeffekter, deriblant seksuelt overførbare sykdommer.

Selv om forskerne ikke kunne slå fast at sammenhengen var kausal – altså at det var rap-videoer som førte til aggressiv atferd og dårlig helse – brukte de sosial læringsteori for å konkludere:

«Eksponering for rap-videoer, spesielt gangster-rap (den mest populære musikkvideo-typen), som tydelig handler om sex, vold og sjelden viser langtidsvirkninger av risikoatferd, kan påvirke ungdommer ved at de etterlikner disse usunne handlingene», heter det i studien.

Voldsforsker: – Hører musikken, vil ruse seg

Voldsforsker Ragnhild Bjørnebekk, som nå er pensjonert fra jobben ved Oslo Politihøgskole, viser på sin side til en lignende «transport av fiksjon» når hun vil forklare hvordan musikk med voldelige budskap kan påvirke ungdom negativt.

– Det som i første omgang er fantasi vil i neste omgang bli overført til virkeligheten. Dette gjelder for noen og er avhengig av en rekke trekk ved personen det gjelder, sier Bjørnebekk til Filter Nyheter.

På spørsmål om det ikke blir for enkelt å si at hiphop fører til vold, svarer Bjørnebekk at de som blir voldelige gjerne har opplevd «en overdose av andre interne og eksterne risikofaktorer».

Disse risikofaktorene har hun identifisert i sin egen studie «Veier til vold – om unge ute av kontroll»: Forhold i familien (inkludert rusbruk, mishandling og antisosiale fedre), vennemiljøet (med for eksempel gjengdannelse) og på skolen – i tillegg til eksponeringen av voldelige kultur- og medieuttrykk – er viktige for å forstå hvorfor noen blir voldelige, ifølge forskeren.

– I terapi jobber man mye med å nøytralisere visse risikofaktorer. Det handler om å bryte ned de negative tingene og få inn noe annet. Intuitivt er det mange som forstår dette, for eksempel Jan Bøhler. Jeg har selv vært i terapisituasjoner hvor musikken har vært sterkt knyttet til det å ruse seg. Det har for eksempel handlet om unge jenter i miljøer som bruker ecstasy og hører på musikk knyttet til dette. Når de hører musikken, kommer også drivet mot å ruse seg, sier Bjørnebekk.

Oslo. Jamison Young/Flickr.com

Treenigheten rap, alkohol og aggresjon

Voldsforskeren viser også til den amerikanske psykologen Karen Dill-Shackleford, som i 2009 lanserte boken «How Fantasy Becomes Reality – Seeing Through Media Influence» – og der hovedpoenget ligner Bjørnebekks eget: Et samspill av indre og ytre faktorer gjør at fantasi og fiksjon kan bli til tankeforestillinger, som igjen fører til konkrete handlinger.

– Studiene på dette området har stort sett handlet om voldsskildringer i film og fjernsyn, men etter hvert har det også handlet om for eksempel dataspill og sjangre innen musikk. Jeg har selv sett hvordan en film kan bidra til at noen danner en gjeng nesten umiddelbart, med både stilen, musikken og voldssjangeren som hørte til: De trenet seg for eksempel opp til å skyte fra bil, sier Bjørnebekk.

– Men er det en kausal-forbindelse mellom hiphop og vold?

– Nei, det handler om en forsterkning, som skjer i samspill med personen det gjelder og ytre faktorer. Mange tror at man snakker om én årsak her, men det gjør man jo ikke, sier Bjørnebekk.

Likevel har enkelte studier sett helt konkret på forholdet mellom rap og aggressive atferd. I 2006 ble Prevention Research Center-studien «Music, Substance Use, And Aggression», som tolket data fra en spørreundersøkelse blant 1056 elever og studenter mellom 15 og 25 år i California, publisert i det amerikanske tidsskriftet Journal of Studies on Alcohol.

Studien har siden blitt hyppig referert og fikk stor oppmerksomhet ved publisering, blant annet i en egen tema-sending på National Public Radio.

  • Hovedmålet var å finne ut om rusbruk og aggressiv oppførsel blant unge mennesker var knyttet til at de hørte på musikk der rusbruk og vold var tema.
  • «Musikk med rusbruk og vold som tema» ble forstått som rap-musikk, et premiss som hviler på tidligere studier der referanser til alkohol ble påvist i 47 prosent av låtene i denne sjangeren.
  • Forskerne ville også kontrollere eventuelle sammenhenger mellom musikkpreferanser, rusbruk og aggressiv oppførsel mot respondentenes sensasjonslyst eller andre faktorer som kjønn, etnisitet og alder.

Enkelt forklart gikk det til på følgende måte:

  1. Studentene ble spurt om hvilken musikk de lyttet til, fordelt på sjangre, samt hvor ofte.
  2. De gjennomførte en såkalt AUDIT-test (alcohol use disorders identification-test), men ble også spesifikt spurt om de drakk malt liquor, fordi forfatterne hadde etablert via tidligere forskning at disse alkoholproduktene var spesielt mye omtalt i rap-tekster.
  3. De fikk spørsmål om marihuana-bruk, men også bruk av såkalt «klubb-dop» (forstått som ecstasy, amfetaminer og hallusinogener).
  4. Deltakerne svarte også på spørsmål om aggressiv oppførsel, der de på en fempunkts skala selv skulle rangere hvor ofte de hadde a) deltatt i slagsmål der de slo en annen person, b) vært i gjengslagsmål, c) startet et slagsmål eller begynt å dytte på andre, d) truet noen med en kniv eller et våpen, eller e) angrepet noen med intensjon om å skade vedkommende
  5. For å etablere hvor spenningssøkende eller sensasjonslystne respondentene var, ble de også bedt om å svare på hvor godt de likte å a) delta på «ville fester», b) gjøre skumle ting, c) se på «sexy film», d) gjøre «crazy» ting bare på gøy eller e) gjøre ting på impuls.

Studien konkluderte med at «av alle musikksjangre som ble undersøkt, var det å høre på rap-musikk konsistent og positivt relatert til generell alkoholbruk, konsum av sterkøl og potensiell alkoholbruk, selv der det ble kontrollert for det å lytte til andre musikksjangre, demografiske faktorer og sensasjonslyst». Rap-musikk var også den eneste sjangeren som korrelerte med aggressiv oppførsel.

Grorud, Oslo. Erik / Flickr.com

… men også sammenheng mellom tekno og dop

Men selv om sammenhengen var signifikant, kunne ikke forskerne slå fast at å høre på hiphop fører til drikking, narkotikabruk eller aggressiv oppførsel. Noe av årsaken var nettopp at ungdommer med alkohol-, narkotika- eller voldsproblemer likte ulike musikksjangre, noe forskerne også understreket da studien ble publisert i mai 2006.

At personer som ofte lyttet til rap-musikk på forhånd kunne ha et positivt forhold til rusbruk og narkotika, gjorde kausal-sammenhengen enda vanskeligere å påvise. «Musikkpreferanser kan reflektere personlige predisposisjoner eller livsstilsvalg. Alternativt kan rusbruk, aggresjon og musikksmak være uavhengige størrelser, som likevel deler felles tredjefaktorer», skrev forskerne i konklusjonen.

Under lanseringen påpekte likevel hovedforfatter Meng-Jinn Chen at «selv om vi ikke fullt ut forstår forholdet mellom musikkpreferanser og adferd, viser vår studie at unge mennesker kan bli påvirket av hyppig eksponering for musikktekster med positive referanser til rusbruk eller vold».

Den aktuelle studien viste for øvrig også en sammenheng mellom bruk av klubb-dop og det å lytte til tekno-musikk, som sjelden har mye tekst. Dette forklarte forskerne med situasjonsmekanismer, som knytter sosiale strukturer til individers ønsker eller handlingsmuligheter: Klubb-dop som ecstasy har lenge vært brukt på tekno-fester for å gjøre det mulig å danse lengre og forsterke nytelsen.

Som for å gjøre det hele enda mer komplisert, har andre forskere, for eksempel den kanadiske psykologen Christopher Ferguson, gjort helt motsatte funn når det gjelder sammenhengen mellom uønsket atferd og eksponering for voldelige kulturuttrykk.

En studie publisert i Sage-tidsskriftet Crime & Delinquency i 2010, fant for eksempel ingen sammenhenger mellom voldelige dataspill og småkriminalitet eller mobbing blant skoleelever. Ferguson opererer innen den såkalte katarsisteorien, som handler om at kulturkonsumenter kan få utløp for sin aggresjon ved å for eksempel se på fiksjonsvold eller spille voldelige spill.

– Feil å gå løs på hiphop-musikk, mener medieprofessor

Faltin Karlsen, som er professor i medievitenskap ved Westerdals Oslo ACT og blant annet har forsket på brukere av dataspill, mener problemet med «vold og hiphop»-debatten er at effekten av mediepåvirkning blir tillagt mer vekt enn det som er rimelig.

– Vold i samfunnet handler jo like mye om psykososiale eller økonomiske forhold. I stedet for å se på de utrolig komplekse omgivelsene til folk som begår vold, prøver man å finne énfaktor-forklaringer, noe jeg også har sett mye i dataspill-debatten: For mange virker det åpenbart at når man dreper i et spill, så blir man også voldelig i virkeligheten. Men slik er det nødvendigvis ikke, sier Karlsen til Filter Nyheter.

Han viser til at rock var lydsporet for ungdomsopprøret i 1968, uten at det dermed er påvist at rock var årsaken til at ungdommene tok et oppgjør med foreldregenerasjonens verdier.

Faltin Karlsen. Westerdals Oslo Act

– Begrepet «mediepanikk» beskriver en kollektiv fordømmelse av et nytt medium eller kulturuttrykk som virker skremmende. Mange var for eksempel redde for hvordan filmen ville påvirke publikum, på samme måte som det har vært redsel for både tegneserier, dataspill og ulike musikksjangre, sier Karlsen, og fortsetter:

– Mediepanikk er jo også en underkategori av moralsk panikk, der folk for eksempel kan bli veldig opprørte av hvordan en bestemt ungdomsgruppe oppfører seg. Men det er ikke sånn at neste generasjon vil bli voldelige eller at samfunnet rakner på grunn av dataspill. Situasjonen i Groruddalen må tas på alvor, men samtidig vurderes i rette proposjoner. Jeg mener det blir helt feil fokus å gå løs på hiphop-musikk.

Anne Gjelsvik ved NTNU mener det blir viktig å ha to tanker i hodet samtidig.

– Fra mitt ståsted er det helt absurd å tenke seg at vi ikke blir påvirket av kultur. Det er aller lettest å se når det kommer til kjønn: Kjønnsfremstillingene i for eksempel film betyr noe for hvordan vi kler oss, hva kvinner kan gjøre og hvilke kroppslige idealer vi har. Det er definitivt et samspill mellom kulturen og samfunnet, sier Gjelsvik, og føyer til:

– Men det vi også vet, er at dette forholdet ikke er 1:1. Det er fordi vi som kulturbrukere er forskjellige. Og altfor ofte tar man for lite hensyn til alle disse andre faktorene, som spiller inn på hvorfor vi har blitt som vi har blitt.