Et stramt sjal som bare viser ansiktet, skaut, skjerf over en symbolsk del av håret eller lang kjole med hette: Muslimske kvinner med forskjellige former for hijab, er for lengst blitt et hverdagslig syn i Norge og resten av Vest-Europa.

– Jeg så mamma og storesøster med det, så jeg fikk lyst til å bruke det jeg også, sier 19 år gamle Aliaa Al-Derawi, født i Norge og oppvokst på Furuset i Oslo, med foreldre fra Irak:

  • Denne  artikkelen er en del av et prosjekt der Filter Nyheter har fått støtte fra Fritt ord. 

Mens mange muslimer knytter hijab til et sterkt påbud i Islam om sømmelighet når kvinnene er utenfor hjemmet og blant menn utenfor den nærmeste familien, er det også en stor andel som ikke vil bruke hodeplagget i det hele tatt, har et mer pragmatisk forhold til det eller har mer personlige begrunnelser for bruken.

I debatter om Islam i Norge er det ikke uvanlig at sjalene assosieres med kvinneundertrykkelse på lik linje med muslimske kvinneplagg som skjuler hele eller mesteparten av ansiktet – nikab og burka.  (Som er forbudt i blant annet Frankrike, Belgia og Nederland samt deler av Tyrkia, Spania og Italia).

Meningsmåling: Avviser tvang

I en stor meningsmåling blant norske muslimer om en rekke temaer, gjennomført av TNS Gallup (nå Kantar TNS) på oppdrag fra Filter Nyheter, er både kvinner og menn blant de 600 respondentene spurt om i hvilken grad hijab skal være opp til kvinnene selv. (Les alle detaljene om metode og utvalg her) Resultatet på dette spørsmålet var krystallklart:

  • Hele 90 prosent sa seg enig i at kvinner selv bør få bestemme om de vil dekke til hår og hode, uten innblanding av andre.
  • Bare fem prosent var uenige, mens fire prosent var usikre.

Det er nesten ingen forskjell på fordelingen blant kvinner og menn i undersøkelsen, med unntak av at en større andel av mennene som var mot frivillighet også ser ut til å mene det sterkt. Heller ikke landbakgrunn ser ut til å spille noen stor rolle. Av de spurte med bakgrunn fra Afghanistan, Tyrkia og Bosnia-Hercegovina var det forøvrig ikke én person som var uenig i utsagnet.

– Resultatet er i samsvar med den religiøse forestillingen om at bruk av hijab må komme som resultat av et frivillig valg for at det skal ha noen verdi, sier professor i midtøstenstudier ved Universitetet i Oslo, Berit S. Thorbjørnsrud.

– Jeg synes ikke det er overraskende. De kvinnene jeg har kjent opp gjennom årene har sett på dette som sitt eget valg, kommenterer Ada Engebrigtsen, forsker ved velferdsforskningsinstituttet NOVA.

Hun har jobbet med migrasjonsspørsmål, maktrelasjoner og tilpasningsprosesser, særlig med fokus på den somaliske befolkningen i Norge.

– Dette betyr ikke at det ikke er forventninger i deres eget samfunn som påvirker valget, men at menn pålegger sine kvinner å bruke hijab tror jeg ikke er særlig utbredt, sier hun.

En langt mindre vitenskapelig rundspørring Filter Nyheter gjennomførte blant kvinner med hijab på Furuset i Oslo i forrige uke, ga  inntrykk av det samme: Kvinnene sier de føler seg forpliktet av religionen til å dekke seg til, men at de har tatt avgjørelsen om det helt  på egenhånd. Se videoene:

(15-åringenes foreldre, med bakgrunn fra Tsjetsjenia, har gitt tillatelse til bruk av intervjuet.)

Tryggere med sjal

– Jeg følte meg ikke trygg uten sjal, sier Soraia Paktiawal (42).

Hun dro fra Afghanistan som flyktning, og forbinder bruken av hijab sterkt med den første, skremmende tida hun bodde i Belgia.

– Da jeg kom til Europa var jeg veldig ung og følte meg ikke komfortabel uten. I perioden jeg ikke gikk med sjal var det mange som plaget meg, særlig unge gutter. Da jeg bestemte meg for å bruke sjal, følte jeg meg mye tryggere. På den tida hadde jeg ikke så mye kunnskap om islam, men etterhvert forsto jeg mer og mer, sier 37-åringen.

Paktiawal forteller at hun i sitt første hjemland brukte sjal på skolen fordi alle gjorde det, men at hun ikke hadde det på hjemme og brukte det mer sporadisk i tenåra, før hun bestemte seg som 18-åring for å dekke til hodet på denne måten hver dag.

I dag bor hun på Høybråten og jobber på et sykehus i Oslo. Der møter hun så klare negative reaksjoner på hodeplagget at hun lar det være igjen i veska når arbeidsdagen starter.

– Det er særlig gamle folk – de stoler ikke så mye på oss hvis vi har på oss sjal. På jobb bruker jeg det ikke i det hele tatt, selv om jeg blir veldig lei meg fordi jeg skulle ha fulgt religionen på riktig måte. Men jeg må jo jobbe og tjene penger, sier Paktiawal.

Hun opplever stygge blikk i andre sammenhenger, og vinterværet gir anledning til å sammenligne:

– Noen ganger bruker jeg ikke sjal, men lue, og merker forskjellen veldig. Mens særlig unge folk har kunnskap og sjal er greit for dem fordi de møter det så mye på skolen og jobben og sånn, er det andre som ikke liker det. Da blir jeg lei meg. Det kan også være når man søker jobb – de sier det ikke, men vi merker det.

Soraia Paktiawal (42).

42-åringen vet ikke om barna hennes vil følge opp det som for henne er en religiøs plikt.

– Døtrene mine går på ungdomsskole og videregående. Jeg vil gjerne at de skal bruke sjal, men de sa  «beklager mamma, ikke nå». De sier at de kanskje vil gjøre det etterhvert når de er ferdige med å studere. Jeg sier at de må bruke det, for det er vår oppgave å forklare islam til barna – men de bestemmer selv.

– Mange ikke-muslimer kobler nok hijab til tvang eller undertrykking?

– Ja, men det er ikke slik. Jeg er gift, og mannen min har aldri sagt «du må bruke sjal», selv om han liker at jeg gjør det – jeg bestemte selv. Og når barna nå ikke ville bruke det, kan vi ikke tvinge dem.

– Hva med muslimske kvinner som ikke dekker til håret?

– De bestemmer selv, men kanskje har de ikke så mye kunnskap om det. Hvis man sier «jeg er muslim», må man egentlig ha på seg sjal. Jeg har mange venner som er muslimer men ikke bruker det, men det er ikke av manglende respekt for religionen men kanskje på grunn av samfunnet eller at de vil være pene.

Paktiawal har ingenting til overs for nikab – ansiktsløret som dekker alt unntatt øynene.

– Det liker jeg ikke. Man må se ansiktet. Jeg blir redd – hvem er under nikaben? Nei, om man jobber eller går på skole må man vise ansiktet.

Tror mange svarer uærlig

Den mest kjente islamkritikeren i norsk offentlighet, Hege Storhaug i Human Rights Watch, lar seg imidlertid ikke imponere av at 90 prosent av norske muslimer mener kvinnene selv skal få bestemme.

– At folk mener det skal være frivillig tar ikke bort verdiene fra hijaben – det er to forskjellige temaer. Plagget i seg selv er den mest utbredte ideologiske spydspissen til islamistene i det offentlige rommet. Hijab er et transnasjonalt, konstruert plagg som markerer tilhørighet til ummaen, det grenseløse islamske fellesskapet. Og jo mer hijab i det offentlige rom, jo mer islamisert er samfunnet. Kvinner, homser, jøder og verdslige muslimer blir de første ofrene for denne totalitære ideologien. Slik er det, slår hun fast.

Storhaug tror spørreundersøkelsen ville gitt et annet resultat dersom det eksplisitt ble spurt om «sjal» eller «hijab» istedet for formuleringen «å dekke til hodet». Storhaug hevder mange moderate, norske muslimer som egentlig synes det er greit å gå uten hijab, kan føle et press fra mer konservative muslimer om å bruke plagget, og at mange kan svare uærlig i meningsmålinger.

– På sensitive spørsmål får du typisk en underrapportering. Mange muslimer vet nå at vi nordmenn ikke er glade i hijab og kan svare deretter, mener hun, og viser til to andre undersøkelser: En fra Italia i 2007, sitert av en pakistansk kvinnegruppe, og en fra Frankrike i 2002, sitert av tabloidavisa New York Post i en nettartikkel som ikke lenger er å finne, der et flertall av respondentene skal ha oppgitt at det er en komponent av frykt for reaksjonene fra andre muslimer i deres valg om å dekke seg til.

Opposisjon til motepress

Vi vet ikke hvor stor andel av den muslimske, kvinnelige befolkningen som dekker til hodet i offentligheten – noen mener å se at det er en økende trend, andre avfeier slike spekulasjoner.

– I Midtøsten finnes det tall på at det har vært en stor økning i hijab-bruken siden 70-tallet. Da snudde trenden med at kvinner som tok utdannelse sluttet å bruke tradisjonelle ærbarhetsplagg og dekke håret. Den nye formen for hijab utviklet seg nettopp blant kvinnelige studenter fra lavere klasselag og med tilknytning til nye islamistbevegelser. Dette var også motivert av opposisjon til motepresset på universitetene og i opposisjon til den generelle materialismen som dominerte De ønsket også å markere at de var stolt av landet sitt, som ellers kanskje lå lavt i det globale hierarkiet. I dag anvendes hijab av så mange at det er umulig å koble det til noen spesiell islamsk retning. Hijab preges, blant mange, av skiftende motetrender og mange ønsker å bruke hijaben til å markere sin egen unikhet, sier professor Thorbjørnsrud.

Berit Thorbjørnsrud. (Foto: UiO)

– Min personlige erfaring – jeg bor på Grønland – er at det i en tiårsperoide har vært en økning i bruken av hijab. Det har skjedd i pakt med at den løpende diskusjonen om hijab har gjort hijab til en greie unge muslimer har måttet ta stilling til. Nikab er i Norge et bittelite fenomen, men jeg mener å registrere at det har vært en viss øking i det siste: På Grønland var det kanskje to individer som brukte det for fire år siden; nå er det kanskje fem-seks, sier Thorbjørnsrud.

– Har du inntrykk av at mange muslimske jenter føler noe form for press eller tvang for å bære hijab?

– Det eksisterer helt sikkert begge deler, men det er viktig å nyansere. Når så mange bruker hijab, også i Norge, eksisterer det selvsagt et press for å tilpasse seg, passe inn i gruppa, ikke stikke seg ut og så videre. Men dette eksisterer i alle miljøer, og folk i alle grupper diskuterer jo hva som er riktig, fint, pent, stilig – og hva de synes om dem som kler seg annerledes, sier hun.

Vanlig å se ulike valg

Spørsmålet er om det er noe mer press enn i, for eksempel, en muslimsk ungdomsgruppe enn i andre ungdomsgrupper? Eksisterer det andre og sterkere sanksjoner mot de som velger annerledes blant muslimer? Noen grupper, muslimske og andre, praktiserer strengere regler for tilhørighet enn andre, og da kan selvsagt jenter oppleve andres forsøk om å overbevise dem om egne synspunkter som press – og som utilbørlig press. Men det er også viktig å understreke at det er veldig vanlig å se ulike valg i forhold til bruk av hijab innen en familie eller i en venninnegruppe. Det viser en mer allmen aksept av at hijab skal og må velges frivillig, sier professoren.

I noe mindre grad enn i Norge svarer også et flertall av muslimer i mange land i sørøst-Europa og Asia at kvinner selv bør få bestemme om de vil dekke til hodet, ifølge en undersøkelse Pew Reseach Center publiserte i 2013. Også i Midtøsten og Nord-Afrika er det i mange land et flertall eller stort mindretall for at kvinner selv skal bestemme. I muslimske land sør for Sahara er det langt færre som mener kvinner skal bestemme selv.

En undersøkelse samfunnsforskere ved universitetet i Michigan gjennomførte i en rekke muslimske land i 2014, viser samtidig at et flertall i såvel Egypt som Tunisia mener en hijab som dekker hode og hals, men ikke ansikt, er den mest passende påkledningen for kvinner i offentligheten. I Saudi Arabia mente derimot 63 prosent at nikab var mest passende; i Libanon var det mest oppslutning for at et bart hode var mest passende.

En undersøkelse publisert i det vitenskapelige tidsskriftet European Social Review i fjor indikerer at hijab-bruken går ned i tråd med at moderat religiøse, muslimske kvinner tar utdannelse og får seg jobber i vestlige samfunn, men at det blant svært religiøse kvinner kan være motsatt: Jo mer moderne de lever, og jo mer integrert de er i vestlige samfunn, jo mer sannsynlig er det at de bruker hijab.

Forskerne tror tildekkingen for disse kvinnene blir en måte å signalisere sin gudfryktighet på, selv om de omgås ikke-troende, og at et forbud vil kunne føre til at flere av dem trekker seg tilbake fra deltakelse i samfunnet. 


Islamundersøkelsen 2016:

Ny måling blant norske muslimer: 41 prosent vil straffe blasfemi i Norge – sju prosent støtter dødsstraff