Høyre-politikeren Nikolai Astrup (39), som onsdag ble utviklingsminister i den nye regjeringen, har i en årrekke vært rikest blant de folkevalgte på Stortinget.

I skattelistene for 2016 var han notert med en privat formue på 337 millioner kroner – altså nesten på millionen det samme som Norge overførte i bistandsmidler til Somalia samme år, ifølge Norads oversikt (340 millioner totalt).

Norge ga totalt 36,8 milliarder kroner i bistand i 2016 – landene på det afrikanske kontinentet fikk mest, etterfulgt av land i Midtøsten og Asia.

Men hva slags bistandspolitikk vil Stortingets rikeste mann gå i bresjen for? Astrup har bare hatt jobben i snaue to døgn, men noe vet vi allerede:

  • Omorganisering: «Noe av det som ligger i mitt mandat, tydelig fra statsministeren, er at vi også må se på organiseringen her hjemme. For å se om den kan gjøres bedre, og at vi dermed får bedre resultater der ute», uttalte han i Dagsnytt 18 på NRK tidligere denne uka.
  • Hardere krav til mottakerland: «Hvis du stiller et krav, må det jo ha en konsekvens hvis det kravet ikke imøtekommes», sa han til Bistandsaktuelt for to år siden: «I ytterste konsekvens betyr det at vi må trekke oss ut».
  • Fortsatt mer konsentrert: «Siden regjeringen tiltrådte i 2013 har vi konsentrert innsatsen både geografisk og tematisk. Vi har mer enn halvert antallet bistandsavtaler, fra nesten 7000 til under 3000. Jeg tenker det er potensial til å fokusere innsatsen enda mer. Færre tema og avtaler gjør det lettere å oppnå gode resultater», sier Astrup til Vårt Land fredag.

Menneskerettigheter «viktig i seg selv»

– Hvis bistanden vår skal være effektiv, må det være en vilje hos mottakerlandene våre til å respektere menneskerettighetene. For det første er menneskerettigheter viktig i seg selv. De har egenverdi. For det andre er det vanskelig å oppnå en stabil stat og utvikling hvis ikke menneskerettighetene blir oppfylt, sa han til Bistandsaktuelt da han lot seg intervjue under arbeidet med Høyres partiprogram i 2016.

På spørsmål om hva norske myndigheter burde gjøre dersom mottakerland fortsetter å bryte menneskerettighetene (til tross for at det er etablert som et krav for overføringer), svarte Astrup at det «i ytterste konsekvens betyr det at vi må trekke oss ut».

– Hvis du stiller et krav, må det jo ha en konsekvens hvis det kravet ikke imøtekommes. Og så tror jeg vi alle erkjenner at menneskerettighetssituasjonen i mange afrikanske land og andre land i verden er av en slik natur at dette er ikke et arbeid som kan gjøres over natten, og at det langsiktige påvirkningsarbeidet her er viktig. Så betyr det ikke at det i hvert tilfelle her er riktig å trekke seg ut, men i ytterste konsekvens må det være en mulighet som ligger der, som vi kan benytte, utdypet Astrup.

Én prosent av BNI? Ja, det er målet

For to år siden ville han ikke automatisk gå med på at bistandsbudsjettet skal ligge på én prosent av bruttonasjonalinntekt, men understreket at Høyre skal «fortsette å prioritere et høyt bistandsnivå».

– Så dette er ikke et argument for å kutte. Den debatten føler jeg er forbi. Men det betyr ikke at all norsk bistand er effektiv. Og når det er snakk om så mye penger, er det desto viktigere at vi  prioriterer hardt og er kritiske til hvordan vi bruker de pengene, sa Astrup til Bistandsaktuelt.

Nå er imidlertid en videreføring av et bistandsnivå på én prosent av BNI nedfelt som «et mål» i Jeløya-erklæringen fra de tre samarbeidspartiene. Likevel blir det presisert at «det er viktigere at den samlede utviklingspolitikken er effektiv og fungerer, enn at bistandsbudsjettet er høyt».

Utdrag fra Jeløya-erklæringen. Regjeringens politiske plattform

«Enda viktigere er hva vi får ut av pengene»

Da Astrup i Dagsnytt 18 ble spurt om hvorfor én prosent var et mål onsdag denne uken, svarte han følgende: «Det er jo bred enighet i norsk politikk om at bistanden skal ligge på et høyt nivå. Men like viktig som nivået på bevilgningen er jo hva vi får ut av pengene som brukes».

– Men det er jo tallene som står der, da, sa programleder Fredrik Solvang.

– Ja, og det er jo på en måte konsensus i norsk politikk, at det er der vi ligger. Men som sagt: Enda viktigere er hva vi får ut av pengene. Det har vært en målestokk som vi har brukt, andre land ligger jo på 0,7. Det er det som er FNs mål. Norge mener at vi har forutsetninger for å bidra mer. Og det gjør vi ved å legge oss på én prosent. Men som sagt, det stiller enda sterkere krav til hvordan vi bruker pengene, når vi bruker så mange av dem, sa han i NRK-intervjuet.

Astrup har allerede varslet endringer i organiseringen av bistandsarbeidet her hjemme. Målet er «mer effekt av bistanden ute», sier han til Vårt Land fredag. Mer konkret handler dette om å reformere rolledelingen og måten byråkratiet i Utenriksdepartementet og bistandsdirektoratet Norad jobber på.

Omorganisering er et prioritert område i regjeringens utviklingspolitikk, slår plattformen fast. Regjeringens politiske plattform

– Dobbeltarbeid og dårlig ressursutnyttelse

Den norske bistanden er i korte trekk organisert slik per i dag: Regjeringen foreslår utviklingspolitikk, Stortinget vedtar den, Utenriksdepartementet utarbeider strategier for samarbeid med de ulike landene (flere departementer er også involvert), mens Norad er et direktorat underlagt UD og Klima- og miljødepartementet. Direktoratet gir faglige råd, kvalitetssikrer og evaluerer.

En omorganisering av samarbeidet mellom UD og Norad er imidlertid det første rådet Astrup får fra både direktør Ottar Mæstad ved Chr. Michelsens Institutt og seniorrådgiver Øyvind Eggen i tenketanken Civita, skriver Vårt Land.

Sistnevnte er tidligere fagdirektør i Norad og har også tidligere tatt til orde for å endre en modell han mener «åpner for dobbeltarbeid, dårlig ressursutnyttelse og uklare roller».

Seniorrådgiver Øyvind Eggen i Civita. Civita

«Norsk utviklingspolitikk er organisert etter en modell etablert i 2004. Den innebærer at alle viktige beslutninger og størstedelen av bistandsforvaltningen skjer i Utenriksdepartementet (inkludert ambassadene), mens Norad er delegert enkelte oppgaver for å støtte eller avlaste UD», skrev han på Civitas nettsider i fjor høst.

Her påpeker han også at «to bistandsfaglige miljøer med lignende arbeidsoppgaver utgjør neppe effektiv ressursbruk, og er dårlig bruk av hver organisasjons komparative fortrinn: UD har en kompetanseprofil dominert av diplomatiets krav om å kunne «litt om alt», mens bistand ofte krever spisskompetanse på relativt smale felt. Norad får på sin side ikke utnyttet den rollen et fagdirektorat ellers kunne hatt i å være et faglig korrektiv til UDs mer politikkdrevne dynamikk. Direktoratet har liten innflytelse på hvordan størstedelen av bistanden forvaltes».

Har gått ut av styrer, beholder eierskap

Nikolai Astrup har sittet på Stortinget siden 2009. I fjor høst tiltrådte han som leder for Finanskomitéen. Nettopp erfaringen fra finanspolitikken er noe flere fra bistandsmiljøet de siste dagene har nevnt som en styrke, fordi kapitalflukt er et utbredt problem i mange utviklingsland (en relativt fersk rapport fra forskningsorganisasjonen Global Financial Integrity slo fast at kapitalflukten var estimert til én trillion dollar bare i 2014).

Astrups private formue kommer i hovedsak fra familie- og investeringsselskapet Pactum, som han eier litt over 24 prosent av. Det er 39-åringens far Eivind Astrup som har bygget opp selskapet, som blant annet har plassert penger i internasjonal oljeindustri (det eier aksjer i et av verdens største drillselskap Transocean og har andeler i landrigg-selskapet Noram Drilling Company, der John Fredriksen er største eier).

Folkevalgtes private næringsinteresser har vært mye debattert de siste årene, også under valgkampen i fjor. Da måtte Ap-leder Jonas Gahr Støre forsvare sine pengeplasseringer i et selskap som også hadde fond registrert i skatteparadiser.

Astrup har nå gått ut av styrer i familieselskapene, men beholder eierskapet, opplyser kommunikasjonssjef Frode Overland Andersen i Utenriksdepartementet til Filter Nyheter.

– I forbindelse med tiltredelsen som utviklingsminister har Astrup, i tråd med vanlig praksis, fratrådt sine ulike styreverv. Dette gjelder blant annet hans styreverv i familiebedriften Pactum AS. Hans eierandel i selskapet beholdes (24,25%). Listen over hvilke selskaper Pactum har investert i fremgår av opplysningene Astrup har oppgitt til Stortingets register, sier Overland Andersen.

For ordens skyld – her er det Astrup har oppgitt til registeret (oppdatert 19. desember i fjor):