Svenskene deler for tiden ut brosjyrer om hjemmeberedskap og kunngjorde nylig at de sammen med Danmark om forsvarspolitisk samarbeid. Beslutningen begrunnes med den sikkerhetspolitiske situasjonen og trusselbildet i Østersjøen-området, kort sagt risikoen for et angrep liknende Russlands annektering av Krim i Ukraina på Baltikum-landene.

Norge er ett av tolv land som knyttet seg til et splitter nytt senter for hybridkrigføring (European Centre of Excellence for Countering Hybrid Threats) i Helsingfors i Finland. Bare Nato- eller EU-medlemmer får være med.

Sivile og private organisasjoner og selskaper trene sammen med Forsvaret og myndighetene på ulike krisescenarioer og angrep på sivil infrastruktur samtidig med den store Nato-øvelsen Trident Juncture som avholdes i Norge til høsten. Heimevernet får nytt utstyr og nye våpen, og i Finnmark får grenen en egen spesialstyrke, men opposisjonen og til og med Frps egne kritiserer regjeringen for å satse for lite på forsvaret. Forsvarssjef Haakon Bruun-Hanssen uttalte i vinter at Norge har fått «en ny normalsituasjon i nord», og slo fast at Russland er klar til å forsvare sine interesser «langs hele grenseområdet».

Russerne mener snakk om russisk hybridkrig i Norge er eksempel på vestlig propaganda og – nettopp – hybrid krigføring mot Russland. I fjor begynte den russiske ambassaden å publisere offentlige pressemeldinger som poengterte dette i pågående norske debatter om blant annet vårt forhold til Russland og Nato, myntet på norske innbyggere. I USA er det ikke uvanlig at vanlige folk avfeier meningsmotstandere som russiske nettroll i kommentarfelt på Twitter og andre sosiale medier. 

Hva er egentlig hybridkrig, hvordan kan vi bli angrepet, og hvor bekymret bør vi egentlig være for det?

Splitt og hersk

Siden begrepet ble brukt for å beskrive Hizbollahs krigføring mot Israel i 2006, som overrasket med sin organiseringsevne og avanserte, typisk «statlige» våpen kombinert med gerilja-taktikker, har begrepet utvidet seg til å romme alt fra propaganda-trolling på internett til stedfortreder-kriger i Midtøsten og annektering av landområder med «små grønne menn» uten distinksjoner eller nasjonale merker. Nylig førte drapsforsøket på en russisk eks-spion i Storbritannia til diplomatisk rabalder. Drap av sentrale myndighetspersoner og annet nøkkelpersonell trekkes også frem som hybrid krigføring.

Oberstløytnant Geir Hågen Karlsen ved Forsvarets stabsskole sa i 2016 til Aftenpostens bilag «Innsats» at det i dag nesten er enklere å si hva hybrid krigføring ikke er.

Hensikten med hybride angrep er å skape kaos og ustabilitet i samfunnet, om verdier, utenrikspolitisk strategi eller annet, og det er samspillet mellom tradisjonelle maktmidler som militæret, økonomi, sivilsamfunn, politikk og propaganda som gjør det hybrid.

Ukraina-eksempelet usannsynlig i Norge

Forskningssjef for Avdeling Beskyttelse ved Forsvarets Forskningsinstitutt (FFI), Jan Ivar Botnan, mener trusselen om hvorvidt Russland kan finne på å kjøre en Ukraina-liknende operasjon i Norge trekkes for langt, og at Krim-krisen ikke er overførbar til Norge. Ikke har vi tilhørt Sovjetunionen, og ikke har vi noen russisk minoritet å snakke om annet enn rundt tusen innbyggere i Øst-Finnmark.

— De fleste russere i Norge er integrerte borgere som ikke er misfornøyd med Norge eller føle seg trakassert av myndighetene i Oslo, sier Botnan, som mener norske og vestlige myndigheter ikke alltid får like god informasjon om hvordan verden ser ut sett fra Russland.

​Soldater uten militære kjennetegn beleirer en ukrainsk grensebase nær byen Perevalne på Krim mars 2014. Anton Holoborodko/ Wikimedia Commons

Ukraina har en blodig historie med Russland, blant annet under kollektiviseringen av jordbruket i Sovjettiden. Ukrainske rike bønder som ikke ville gi fra seg jord sultet i en hungersnød som krevde millioner av liv, andre ble skutt eller sendt i konsentrasjonsleire. Ukrainerne kaller det et folkemord, mens Russland benekter det.

— Hvis man ikke kan historikken, og ikke forstår hva som skjer, så er det lett å bli skremt. Vi kan lære av det som skjedde i Ukraina. At vi ikke kan legge ned Forsvaret. Ting kan skje. Russland, som i dag er vår eneste mulige fiende, kan komme til å bruke makt mot Norge. Men vi er ikke der i dag, sier Botnan.

FFI mener situasjonen i nordområdene framstår mer stabil og forutsigbar enn situasjonen i Østersjøregionen og rundt Svartehavet, blant annet på grunn av at den historiske og politiske konteksten er annerledes. Baltikum-landene har en langt større russisk befolkning. Det siste halvåret har Norge som Nato-land stilt med stridsvogner og militær tilstedeværelse i Latvia. Det er første gang Norge har stilt med stridsvogner i en internasjonal operasjon.

Cyberkrig enormt ressurskrevende

Få, om noen, eksperter tror russerne vil komme rullende over Finnmarksvidda i stridsvogner hvis de bestemmer seg for å angripe Norge. Hva de vil finne på i stedet er det store spørsmålet.

Siden etterforskningen av en russisk innblanding i USAs presidentvalg høsten 2016 startet, har hacking og informasjonskrig dominert overskriftene og oppmerksomheten om hvilke metoder naboen i øst bruker for å øke sin innflytelse i verden. Cyberkrigføring har blitt tilskrevet russiske myndigheter, til tross for at de fellende bevisene i for eksempel russlandskandalen i USA ikke har kommet.

Et av de mer kjente vestlige hybride angrepene er dataormen Stuxnet som i 2010 angrep og gjorde store ødeleggelser på Irans atomprogram. Angrepet var veldig avansert, kostet store ressurser og mange år å utvikle. Botnan mener derfor vi ikke må gi it-sikkerhet oppmerksomhet på bekostning av andre og kanskje vel så viktige områder. Det er ingen mål i Norge som er interessante nok til en slik ressursbruk, mener Botnan.

—Vi må ha en klar forestilling om hva og hvor russerne kan påføre oss skade, og satse på disse feltene. Dette må bygges på kunnskap, og ikke en forestilling om at Russland er allestedsnærværende, alltid ond, og har uendelig med kapasiteter. I den offentlige debatten om cyber-sikkerhet er man for unyanserte, sier Botnan.

Jan Ivar Botnan, FFI. Tora Lind Berg

Norges akilleshæl

Han peker på norsk eksportrettet næringsliv som et eksempel, fordi disse er så viktige for Norge som en stor eksportnasjon.

— Russerne er smarte, de vil prøve å ramme oss der det gjør mest vondt. Uten nødvendigvis å gå til krig. Hva er viktig for Norge? Jo, olje- og gasseksport. Og: Det er viktig for Europa. Kutt i gasseksporten fra Norge til kontinentet i Europa og Storbritannia vil ramme de samfunnene hardt. Russland vil gå etter vår akilleshæl, og her har vi en. Infrastrukturen i disse næringene er sårbare, og kan lett slås ut med moderne våpen.

Fiskeeksport er et annet eksempel, hvor en ikke trenger et kryssermissil for å ramme markedet.

— Det er veldig lite fiskerinæringen kan gjøre hvis det for eksempel blir sådd et rykte om utslipp av radioaktivitet ved oppdrettsanlegg. Bare mistanke om at norsk fisk kan være radioaktiv er nok til at man ikke vil handle, sier Botnan.

«Alle lyver»

Utenriksminister Ine Eriksen Søreide uttalte til Stortinget denne uken at regjeringen vil knytte seg tettere opp mot EU framover, blant annet ved å «styrke det sikkerhets- og forsvarspolitiske samarbeid med EU». Tysklands leder Angela Merkel uttalte tidligere i mai at Europa ikke kan stole på USAs beskyttelse da Trump skrotet atom-avtalen med Iran. Skrotingen av Paris-avtalen og flyttingen av USAs ambassade til Jerusalem er andre eksempler.

— Trump-administrasjonen kommer med virkelighetsbeskrivelser som ikke er slik vi mener virkeligheten er. Vi må være forberedt på at USA i spørsmål som berører Norge kan komme med beskrivelser som ikke er forankret i virkeligheten. Det lyves i alle leire, sier Botnan.

— Er det ikke sannsynlig at de tror på dem selv? Løgn er jo en bevisst fordreining.

— Det er et godt spørsmål, jeg kan ikke svare på det generelt på det, for det har jeg ikke grunnlag for. Men jeg har vært litt interessert i klimaendringer, for å si det mildt. Med det rådgiverapparatet som presidenten og hans mest sentrale statsråder har, så er det ingen tvil om at de skjønner klimaproblemstillingene. Tillerson for eksempel, som satt som utenriksminister. Det er ingen tvil om at han skjønte disse sammenhengene og farene som er knyttet til klimaendringene. Så dette er reinspikka løgn, de snakker mot bedre vitende.

Kilder: FFI, NUPI, Nordisk Østforum, Forsvaret.no.