The most fraught relationship between a president and a secretary of state ever seen. Så ille er situasjonen mellom Donald Trump og Rex Tillerson nå, ifølge Politico.

Men ifølge en norsk ekspert er situasjonen kanskje ikke så farlig som den umiddelbart kan virke.

–  Tillerson virker å være mer av den lyttende typen, og er ikke på Twitter. Men uten noen utenrikspolitisk erfaring – ut over de internasjonale kontaktene han hadde som leder av et stort oljeselskap – var Tillerson heller ingen typisk utenriksminister da han ble utnevnt, sier professor Espen Moe ved institutt for sosiologi og statsvitenskap på NTNU.

Onsdag kalte utenriksministeren inn til pressekonferanse for å understreke at han ikke er i ferd med å si opp jobben. Det endrer lite på inntrykket av Tillerson (65) som en av de mest utilpasse medlemmene av Trumps team.

Kalte Trump «moron»

Nylig meldte tv-kanalen NBC at kilder tett på Tillerson bekrefter at han etter et møte med Trump i sommer omtalte presidenten som en «moron» (attpåtil en «fucking moron», som NBC-journalisten bak saken senere presiserte). Dette unnlot utenriksministeren å eksplisitt tilbakevise på pressekonferansen.

Dette er blant sakene der utenriksministeren, som regnes som en moderat og stabiliserende faktor i Trump-administrasjonen, er på kollisjonskurs med sjefen:

  • Paris-avtalen: Tillerson var motstander av at USA skulle trekke seg ut av enigheten om kutt i klimagassutslipp.
  • Atom-avtalen: Utenriksministeren er av den oppfatning at USA må stå ved atomavtalen med Iran, som ble inngått av Obama-administrasjonen. Trump rakker stadig ned på avtalen og kalte den «en av de verste og mest ensidige avtalene USA noensinne har inngått» i sin FN-tale for to uker siden. I dag melder flere medier at Trump vil trekke USA fra avtalen.
  • Midtøsten: Da Trump i sommer gikk ut og støttet Saudi-Arabias boikott av nabostaten Qatar, var det bare gått noen timer siden Tillerson hadde gått ut og kritisert saudienes politikk for å øke spenningen i regionen.

I tillegg skal de to ha dårlig personkjemi, der den tidligere Exxon-topplederen og ingeniørens mediesky og lavmælte stil, og preferanse for strømlinjeformede beslutningsprosesser, er i full kræsj med Trumps impulsive, triggerhappy og generelt kaos-genererende lederskap.

Sentrale folk slutter

– Det har vært skrevet mye om misnøyen innad i utenriksdepartementet. Det er viktige poster som ikke er fylt og sentrale medarbeidere som slutter fordi departementet ikke lenger er noen attraktiv arbeidsplass. Den jevne, daglige driften, med diplomati og opprettholdelse av internasjonale kontakter, utøves i langt mindre grad enn den pleier. Slik sett synes Tillerson å ha vært en ansettelse i tråd med flere av de andre i administrasjonen: Det er folk med en misjon om å skjære ned mest mulig på det virkefeltet de rår over, sier Moe.

Ifølge flere amerikanske medier har Tillerson likevel vært nær ved å få nok ved flere anledninger.

Tillerson tok offentlig avstand fra hvordan Trump responderte på nynazist-markeringen i Charlottesville i august, og skal ha blitt irettesatt for å være «ulojal». Som tidligere nasjonal leder av speiderbevegelsen skal han dessuten ha reagert kraftig på hvordan Trump i sommer brukte en tale til speider-barn til å komme med politiske utfall og skryte av seg selv.

I etterkant av dette skal Tillerson vært så nær ved å trekke seg at visepresident Mike Pence måtte intervenere for å beholde ham på laget. 

Seiler best på sikkerhetspolitikk

I en tilsynelatende ustabil utenrikspolitisk situasjon kan det virke uheldig dersom utenriksministerposisjonen er i spill. Men kanskje skal vi ikke uroe oss unødig.

– Tradisjonelt er ikke utenriksministerposisjonen så viktig i USA. I stormakter er presidenten gjerne sin egen utenriksminister, og forsvarsministeren vel så viktig. Derfor vil det ikke nødvendigvis være noe stort hull å fylle etter Tillerson, sier Espen Moe.

– Spørsmålet er naturligvis hvem andre i det utenrikspolitiske etablissementet i USA som er villige til å sitte i denne administrasjonen. Men Trump-skuta seiler best på det sikkerhetspolitiske området, kanskje fordi man har generaler fra Marine Corps som både forsvarsminister, stabssjef og leder av den nasjonale sikkerhetsetaten. Dette er området der administrasjonen er nærmest en slags amerikansk normalsituasjon innen utenrikspolitikken, sier han.