Ansikt til ansikt med problemet som truer hele planeten og livet slik vi kjenner det, er det rom for å tenke stort. Man kan ikke anklage forskerne som driver med såkalt «geoengineering», eller klimamanipulasjon på norsk, for noe annet. De jobber med ulike måter å hacke klimasystemet på, eller som Royal Society definerer det: «Tilsiktet, storskala intervensjon i jordas klimasystem for å dempe global oppvarming». Noen ideer er ment å kjøpe tid i den tunge, trege jobben med å kutte utslipp. Andre ser på hvordan man kan fjerne CO2 fra lufta, eller ved utslippskilden, i stedet for å «bare» redusere utslippene. For å holde den globale oppvarmingen under 2 grader, grensen hvor havnivåstigningen virkelig tar til, må slik drastisk manipulasjon av klimasystemet til, ifølge klimaforskere. I Norge er det karbonfangst, den dyre, men mindre kontroversielle, ideen om å suge karbon ut av lufta, som har fått mest oppmerksomhet.

Nødløsningene

Tiltakene strekker seg imidlertid også til grep som flere klimaforskere ser på som avsporinger av debatten og kutt-arbeidet – kun tenkbare for en nødsituasjon hvor kloden er helt fullstendig ute å kjøre. Da snakker vi total kollaps av de polare iskappene og de globale havstrømmene, katastrofale metanutslipp og utbredt, intens tørke. Det mangler ikke på ville forslag, og mange forskningskolleger er sterkt kritiske til å sette igang manipulering av klimaprosesser man ikke kjenner rekkevidden av. Hvorfor bruke verdifull tid og penger på noe som aldri bør skje, og som kanskje kan bli en sovepute for å gjøre noe med selve årsaken, nemlig CO2-utslippene? Forskere som utvikler teknologi for klimamanipulering innvender at deres største frykt er at verden plutselig befinner seg i en situasjon der politikerne vil ta i bruk drastiske metoder - og så har vi ikke forsket på det, så v...