Skal Norge underlegge seg (enda) en overnasjonal tilsynsmyndighet styrt av EU, som bestemmer hvordan vi får lov til å kjøpe og selge strøm? Debatten har satt fyr i «nei til EU»-bevegelsen, og spenner fra bekymring for høyere strømpriser, via miljø, klima og arbeidsplasser, til spørsmålet om nasjonal suverenitet.

Saken skal avgjøres på Stortinget 22. mars, og Arbeiderpartiet er i tvilende vippeposisjon. LO-forbundene strides internt om hva fremtiden vil bringe hvis vi sier ja til å innlemme den tredje lefsa med EUs energilover inn i EØS-avtalen.

EUs agenda med energiunion

Som alle andre EU-regler handler lovendringene om å sørge for like regler i medlemslandene slik at strømhandelen sklir lettere, etter EUs mål om fri flyt av varer og tjenester. Dette vil, ifølge unionen, gi «effektivisering, konkurransedyktige priser og høyere servicestandarder», og i tillegg bidra til økt forsyningssikkerhet og bærekraft. For Norges del er det spesielt de to siste punktene som er brukt i debatten for hvorfor vi bør melde oss inn i EUs nyvinning for energimarkedet. Biten med «konkurransedyktig priser» er en av de store innvendingene mot.

Alle medlemslandenes regulerings- og tilsynsorganer forhandler om hvordan strømhandelen skal foregå i EUs indre marked i en egen EU-organisasjon. Du har kanskje hørt navnet: ACER. «Norges ACER» er i dag Norges vassdrags- og energidirektorat, NVE. Deres rolle er å «regulere nettselskapene slik at strøm overføres til riktig leveringskvalitet og pris, og at strømnettet utnyttes og utbygges på en sikker og samfunnsmessig rasjonell måte».

Hvis EUs lovendringer innlemmes i EØS-avtalen vil EU overstyre denne rollen.

Argumentene

Å gi fra oss selvråderett til EU gjennom EØS-avtalen har vi gjort flere ganger før. Så, hva er fordelene og ulempene denne gangen? Her er et forsøk på å sammenfatte de viktigste argumentene for og imot: