Du kan si mye om David Camerons avgjørelse om å la folket avgjøre Storbritannias tilknytning til EU, men det ga Norge noen sjeldne glimt av oppmerksomhet i britisk politikk.

På den annen side må det ha vært en besynderlig opplevelse for utlendingene å motta det unisone norske budskapet om å gjøre som vi sier, ikke som vi gjør.

En etter en har nordmenn – fra statsministere, tidligere utenriksministre og bedriftsledere til den tilfeldige mann og kvinne i gata – stått fram i britisk presse og understreket at den norske løsningen slett ikke er noe å trakte etter: Etter to folkeavstemninger med knepent nei-flertall står vi med begge beina trygt plantet i fellesmarkedet, er klassens beste på å implementere EU-lover og -regler uten innblanding av demokratiske instanser og betaler milliarder i medlemskontigent – men må sitte på gangen når avgjørelser tas i Brüssel og Strasbourg.

Noen egen debatt om det paradoksale i denne situasjonen, har det ikke vært noen tegn til.

– Det er helt helt fantastisk, det som skjer. Vi godtar lover og regler som bare det og vi betaler som om vi var medlem, men har ingen innflytelse, og det synker liksom ikke inn hos pressen. Demokrati handler jo om å kunne selv være med på å forfatte de lover en skal leve etter. Så kan ikke du forklare det for meg? sier Erik Oddvar Eriksen, professor i statsvitenskap og leder for Arena, senteret for europeiske studier, til Filter Nyheter.

– Det er helt absurd. Jeg har blitt intervjuet av alle fra Washington Post til La Stampa og japanske aviser om dette, og ingen skjønner poenget med det norske standpunktet, sier Jan Erik Grindheim, leder i Europabevegelsen.

– Jeg skulle gjerne hatt mer debatt om EU-tilknytningen, heller ikke jeg er noen tilhenger av EØS-avtalen og vil ikke anbefale den for Storbritannia, selv om den er mye bedre enn et EU-medlemsskap, sier Kathrine Kleveland, leder i Nei til EU.

Ikke akkurat en vinnersak

– Men som EUs nest største handelspartner vil de selvsagt få til en mye bedre, tosidig handelsavtale hvis de stemmer ja til å melde seg ut. Og når den avtalen ligger på bordet, er tida inne for oss til å se på hvilke løsninger vi kan få til, sier Kleveland, som har opplevd interessen fra utenlandsk presse som en «ut-av-deg-selv-opplevelse» de siste ukene og månedene.

Ifølge Grindheim er det to årsaker til at det ikke blir noen debatt om den paradoksale, norske ute-men-inne-posisjonen.

– For det første er EU-medlemskap ikke akkurat noen vinnersak etter to traumatiske folkeavstemninger. Hele den norske psyken rundt EU-spørsmålet er knyttet opp mot 1972 og 1994. Lærebøkene i den videregående skolen, for eksempel, fokuserer bare på folkeavstemningene og ikke på situasjonen i dag, sier Grindheim.

– Det andre er at folkeavstemningene har løftet hele saken ut av den løpende, politiske debatten. Det er frustrerende å se Erna Solberg og Jonas Gahr Støre, som begge er for norsk EU-medlemskap, være fullstendig uten vyer og visjoner i saken, sier han.

Don’t leave, you’ll hate it, var Solberg sitert på i Politico. David Cameron skjønte det tidlig og gikk ut og sa the Norwegian option is not an option, og vi skrev boka «Det norske paradoks» i 2014 som dokumenterte at den norske løsningen er utålelig fra et demokratisk perspektiv. Men avisene fortsetter å presentere det slik. Det er jo bare tull! Det er bare følelser som styrer, i Storbritannia som i Norge, mener Eriksen ved Arena, senter for europaforskning.

Severin Suveren

– No taxation without representation var slagordet i den amerikanske demokratibevegelsen for frigjøring fra England. Men som jeg sa på Eidsvoll da vi feiret grunnlovsjubileet er det ikke den norske grunnloven som gjelder, det er i realiteten den europeiske. Poenget med å stå utenfor skulle være selvbestemmelse, vi har fått det motsatte. Du får heller ikke makt på den måten. Du får makt ved å samarbeide med andre, slår han fast.

I den norske opinionen har nei-flertallet like fullt ligget jevnt på rundt 70 prosent i ti år. Euro-miseren, det kriseartede forholdet til Russland og flyktningsituasjonen har bidratt til det, mener Grindheim.

– Slik sett er det dårlige tider for oss som tror på et demokratisk samarbeid med Europa. De britiske EU-motstanderne vil, som de norske, «beholde folkestyret». Men det er jo litt spesielt å mene at fem millioner nordmenn har rett mens fem hundre millioner europeere har gitt avkall på demokratiet. Som et lite land med åpen økonomi har jo ikke Norge noen suverenitet – vi er helt avhengige av et godt forhold til naboene og stabile markeder, sier Grindheim.

– Jeg er jo ikke enig i det. At vi fortsatt tar egne beslutninger om landbruk, fiskeri, økonomi og utenrikspolitikk er en av grunnene til at nordmenn er så fornøyde med å stå utenfor, sier Kleveland.

Kathrine Kleveland på besøk i Vote Leave-hovedkvartere i London. Foto: Nei til EU
Kathrine Kleveland på besøk i Vote Leave-hovedkvarteret i London. Foto: Nei til EU

– Samtidig står Erna der og svartmaler den norske løsningen overfor utenlandske pressefolk som kommer for å studere annerledeslandet Norge og ser at her er det høy velstand og høye lønninger. Det har ikke bare med olja å gjøre, det har med demokrati, folkestyre og – blant annet – en likestillingspolitikk som gir høy deltakelse av kvinner i arbeidslivet og en distriktspolitikk som gjør at det går an å bo overalt i dette langstrakte landet, sier hun.

Kleveland medgir at hun ikke kjenner seg igjen i alle argumentene som har vært ført til torgs av den britiske nei-siden, men understreker at hun heier på britenes rett til å selv å bestemme hva som er viktig for dem.

– Og uansett resultat er den britiske avstemninga en kraftig tankevekker for EU og et tegn på den stigende EU-skepsis vi ser helt fra Hellas til Island, sier hun.